Harald Kaasa Hammer: Lukk meg i dine smerter inn. Luther forlag 2000
Dagens betraktning

Fredag før fjerde søndag i faste
Treenighet og sunnhet

 

Trosbekjennelsene fra oldkirken presenterer de tre personene i Guddommen i hver sin artikkel. Faderen og Sønnen og Ånden er forskjellige og de hører uløselig sammen. Likesom de hører sammen, hører vi sammen med dem i troen. Dette strekker vi oss etter når vi reiser oss og sier frem trosbekjennelsen. Vi bekjenner at himmelens og jordens Skaper er vår Far og Jesu Kristi Far. Jesus bekjennes som Guds Sønn og vår Herre, unnfanget ved Den Hellige Ånd. Nå sitter han ved Faderens høyre hånd. Den Hellige Ånd vil føre oss inn i kirken og samfunnet med andre kristne, inn i syndenes forlatelse, og frem til legemets oppstandelse og evig liv.

En tro som var verd å dø for

De var ikke skrivebordsteologer, de som formulerte bekjennelsene i oldkirken. Mange av dem var krøplinger etter kristenforfølgelsene. For dem var det om å gjøre å levere videre den tro som var verd å dø for.

         Gjennom hele kirkens historie har det vært viktig å presentere Gud som én Gud og tre personer. Når vi bekjenner troen, tar vi plass i Guds livsrammer for oss, vi tar plass i hans frelseshistorie, og vi finner vår plass i tidslinjen mellom den første skapelse og den nye skapelse.

Den sunne lære

I kirkens historie er det blitt flere veiskiller. Når noen oppdager en side ved troen som har vært forsømt en tid, kommer kirken inn i en krise. Noen ganger har ikke kirken villet innrømme forsømmelsen. Noen ganger er de som har oppdaget forsømmelsen blitt så oppglødd av sin oppdagelse, at de har gjort den til den store hovedsaken i kristendommen. Så har de enten selv brutt ut, eller de er blitt utstøtt. I slike tider har trosbekjennelsen vist seg som en god nøkkel til sunn tro. Spesielle kristendomsformer har hatt vansker med å bevare alle leddene i trosbekjennelsen, eller å holde dem sammen.

Forvaltning, vekkelse og åndserfaring

Den trefoldige trosbekjennelsen gir oss hjelp til å bevare den sunne tro, når bølger slår mennesker over ende.

         I de siste femti årene har forvaltertanken vokst seg sterk i norsk kirkeliv. Den var en nødvendig hjelp til glede og ansvar i Guds skaperverk. Men til tider er forvaltertanken blitt så dominerende, at korset og himmelhåpet er blitt borte.

         Før forvalterbølgen, dominerte vekkelsesbevegelsene. De var nødvendige påminnelser om å vende om og legge sine synder på korset. Men verden ble ofte mer en fiende enn en Guds gave, og Åndens gjerning kunne lett druknes i anger og syndsbekjennelse.

         Ved begynnelsen og slutten av århundret har vi hatt sterke karismatiske bevegelser. De tar på alvor at Åndens gjerninger kan erfares. Men lengselen etter åndelige manifestasjoner kan forstyrre skapertroen og gjøre Jesus mer til en åndelig forløser enn en forsoner.

         Vi kan ikke vente at alle sider ved troen skal være like sterke til alle tider. Men det går an å ha forankring i en sunn tro, med åpning mot både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Treenighet og utbrenthet

Også på det personlige plan kan trosbekjennelsen være en nøkkel til sunnhet i troen. I en tid hvor vi snakker mye om ansvar og oppgaver, er det særlig aktuelt å holde tredje og første artikkel sammen.

         Hvis jeg ikke henger sammen etter en våkenatt, er det Skaperen som ikke vil at jeg skal være nattevakt i Kirkens SOS. Jeg skal ikke be om tilgivelse for begrensninger som kroppen min setter, dersom jeg holder den rimelig ved like. (2 Mos 4,11)

         Ja-mennesker er utbrenningskandidater. Hvis jeg sier ja til alle utfordringer til tjeneste i menigheten, uten tanke på hvile, - da spiller jeg tjenesten ut mot Skaperen. Hvis jeg ber om forbønn og Åndskraft når jeg er sliten, i stedet for å hvile, da er jeg på kollisjonskurs med Skaperen. I et knipetak kan Gud selvfølgelig gi meg krefter jeg ikke har. Men mitt normale behov for nye krefter har han ordnet gjennom hviledagen. Når Gud som har så mye å stelle med, kan hvile en dag i uken, så kan vel jeg det! (Jes 40,29; 2 Mos 20,9-11)