Trosbekjennelsene fra oldkirken presenterer de tre personene
i Guddommen i hver sin artikkel. Faderen og Sønnen og Ånden er forskjellige og
de hører uløselig sammen. Likesom de hører sammen, hører vi sammen med dem i
troen. Dette strekker vi oss etter når vi reiser oss og sier frem
trosbekjennelsen. Vi bekjenner at himmelens og jordens Skaper er vår Far og
Jesu Kristi Far. Jesus bekjennes som Guds Sønn og vår Herre, unnfanget ved Den
Hellige Ånd. Nå sitter han ved Faderens høyre hånd. Den Hellige Ånd vil føre
oss inn i kirken og samfunnet med andre kristne, inn i syndenes forlatelse, og
frem til legemets oppstandelse og evig liv.
En tro som var verd å dø for
De var ikke skrivebordsteologer, de som formulerte
bekjennelsene i oldkirken. Mange av dem var krøplinger etter
kristenforfølgelsene. For dem var det om å gjøre å levere videre den tro som
var verd å dø for.
Gjennom hele
kirkens historie har det vært viktig å presentere Gud som én Gud og tre
personer. Når vi bekjenner troen, tar vi plass i Guds livsrammer for oss, vi
tar plass i hans frelseshistorie, og vi finner vår plass i tidslinjen mellom
den første skapelse og den nye skapelse.
Den sunne lære
I kirkens historie er det blitt flere veiskiller. Når noen
oppdager en side ved troen som har vært forsømt en tid, kommer kirken inn i en
krise. Noen ganger har ikke kirken villet innrømme forsømmelsen. Noen ganger er
de som har oppdaget forsømmelsen blitt så oppglødd av sin oppdagelse, at de har
gjort den til den store hovedsaken i kristendommen. Så har de enten selv brutt
ut, eller de er blitt utstøtt. I slike tider har trosbekjennelsen vist seg som
en god nøkkel til sunn tro. Spesielle kristendomsformer har hatt vansker med å
bevare alle leddene i trosbekjennelsen, eller å holde dem sammen.
Forvaltning, vekkelse og åndserfaring
Den trefoldige trosbekjennelsen gir oss hjelp til å bevare
den sunne tro, når bølger slår mennesker over ende.
I de siste
femti årene har forvaltertanken vokst seg sterk i norsk kirkeliv. Den var en
nødvendig hjelp til glede og ansvar i Guds skaperverk. Men til tider er
forvaltertanken blitt så dominerende, at korset og himmelhåpet er blitt borte.
Før
forvalterbølgen, dominerte vekkelsesbevegelsene. De var nødvendige påminnelser
om å vende om og legge sine synder på korset. Men verden ble ofte mer en fiende
enn en Guds gave, og Åndens gjerning kunne lett druknes i anger og
syndsbekjennelse.
Ved
begynnelsen og slutten av århundret har vi hatt sterke karismatiske bevegelser.
De tar på alvor at Åndens gjerninger kan erfares. Men lengselen etter åndelige
manifestasjoner kan forstyrre skapertroen og gjøre Jesus mer til en åndelig
forløser enn en forsoner.
Vi kan ikke
vente at alle sider ved troen skal være like sterke til alle tider. Men det går
an å ha forankring i en sunn tro, med åpning mot både Faderen, Sønnen og Den
Hellige Ånd.
Treenighet og utbrenthet
Også på det personlige plan kan trosbekjennelsen være en
nøkkel til sunnhet i troen. I en tid hvor vi snakker mye om ansvar og oppgaver,
er det særlig aktuelt å holde tredje og første artikkel sammen.
Hvis jeg ikke
henger sammen etter en våkenatt, er det Skaperen som ikke vil at jeg skal være
nattevakt i Kirkens SOS. Jeg skal ikke be om tilgivelse for begrensninger som
kroppen min setter, dersom jeg holder den rimelig ved like. (2 Mos 4,11)
Ja-mennesker
er utbrenningskandidater. Hvis jeg sier ja til alle utfordringer til tjeneste i
menigheten, uten tanke på hvile, - da spiller jeg tjenesten ut mot Skaperen.
Hvis jeg ber om forbønn og Åndskraft når jeg er sliten, i stedet for å hvile,
da er jeg på kollisjonskurs med Skaperen. I et knipetak kan Gud selvfølgelig gi
meg krefter jeg ikke har. Men mitt normale behov for nye krefter har han ordnet
gjennom hviledagen. Når Gud som har så
mye å stelle med, kan hvile en dag i uken, så kan vel jeg det! (Jes 40,29; 2 Mos 20,9-11)