Inngangshilsen

Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Vi er kommet til 2. søndag i faste. Vi har en 1500 år gammel fastepreken som lyder slik: “Se fasten er en velbehagelig tid da vi erklærer alle synder krig, og sørger for at alle sanne dyder får vokse.” (Leo, ca år 450) Det er en spenstig måte å gå inn i fasten på.

I dag er gudstjenesten en skriftemålsgudstjeneste. Skriftemål er å erklære alle synder krig. Skriftemål er en ordnet handling, eller en seremoni som består av to deler. Den ene er at vi bekjenner våre synder så konkret vi kan, og den andre delen er at vi får overrakt Guds tilgivelse ved at en mellommann legger hånden på hodet til den enkelte og erklærer at Gud har tilgitt alle synder. Privat skriftemål er når du oppsøker en kristen du har tillit til på tomannshånd, bekjenner dine synder og mottar Guds tilgivelse. Ved alminnelig eller felles skriftemål i gudstjenesten, leder presten menigheten i en felles syndsbekjennelsesbønn, og så kommer de som ønsker det, frem til alterringen akkurat som ved nattverd. Så går presten og klokkeren fra den ene til den andre og erklærer syndene for tilgitt.

Når vi har alminnelig skriftemål i gudstjenesten i dag, er det ment som en håndsrekning til troen. Det skal være en hjelp til å se sine synder i dagslys, og til å motta tilgivelsen på en synlig måte.

Preken

Dagens prekentekst er hentet fra Jakobs brev, det 5. kapittel, vers 13-20:

Jakob 5,13 Er det noen blant dere som har det vondt? Da skal han be. Er noen glad til sinns? Da skal han synge lovsanger. ¹⁴ Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. ¹⁵ Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. ¹⁶ Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. ¹⁷ Elia var et menneske under samme kår som vi; da han bad om at det ikke måtte regne over landet, falt det ikke regn på tre år og seks måneder. ¹⁸ Så bad han på ny, og da gav himmelen regn, og jorden bar igjen sin grøde. ¹⁹ Mine kjære søsken! (Mine brødre!) Dersom en av dere farer vill og kommer bort fra sannheten, og en annen fører ham tilbake, ²⁰ så skal dere vite: Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel fra døden og dekker over en mengde synder.

Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

Vi merker at Jakob er opptatt av å bygge opp menigheten, og han gir oss en god menighetsmodell. Her er det frihet til å være forskjellig. Den som har det vondt, skal be. Lovsangen passer for den som er glad til sinns. Den som er syk skal kalle til seg menighetens eldste, som skal salve den syke, og be for ham, så Gud kan reise ham opp. Vi oppmuntres til å bekjenne syndene for hverandre og be for hverandre, - og ha omtanke for hverandre, så vi leder hverandre inn i sannheten. Dette er en god modell for menigheten. Vi vil gjerne at Teie menighet skal bygges opp etter denne modellen.

I dag vil jeg snakke om noe som mange tror at vi snakker om hele tiden, - nemlig synd og oppgjør.

Synd er ingen privatsak!

Jakob oppmuntrer oss til å bekjenne syndene for hverandre og be for hverandre. Vår tids måte å tenke på, er vel at synd er en privatsak. Mine synder et en privatsak mellom meg og Gud, og dine synder er det ingen som har noe med. Synd er på mange måter blitt et ord som man ikke skal bruke. Og hvis noen bruker det, så har vår kultur merkelapper klare til å klistre på den som tar ordet i sin munn: “Moralist”, “Mørkemann”, “Dyneløfter”, “Dømmesyk”, “En som tror han er bedre enn andre”, “Fariseer”, “Svovelpredikant”. Hvem tør å åpne munnen, når det venter slike skremmende merkelapper?

Jeg har ikke møtt noen som ønsker seg tilbake til den tiden da kongen beordret gapestokk på kirkebakken. Jeg har heller ikke møtt noen som roser mennesker som snuser i andres privatliv. Men det spørs om vi ikke har en samtidskultur som har rullet seg helt over i den andre grøfta.

Vi er blitt livredde for å bry oss med andre, i noe så privat som hverandres fristelser og synder. Det gode ved denne holdningen er respekten, - men det spørs om det ikke er like mye bekvemmelighet og feighet som respekt. “Er jeg min brors vokter?” sa Kain. Vi fristes til å spørre på samme måten. Men dette var Kains svar da Gud spurte etter Abel, og Kain hadde akkurat slått i hjel broren sin. Det bør holde oss borte fra å spørre på samme måten; “Er jeg min brors vokter?”

Vi er redde for å få merkelapper på oss, og det er bekvemmelig å la andre seile sin egen sjø. Så er det noen av oss som har prøvd seg med en prat når en venn er i ferd med å rote seg bort, - og har fått en kjeft tilbake som vi aldri glemmer. Prisen for dette er at hver av oss blir ensomme med våre fristelser og synder. Det er nok mer enn en som har mumlet fortvilet mellom tennene, når fristelsene ble for sterke: “Hvorfor er det ingen som stopper meg!”

Jakob skriver om ansvaret vi har for hverandre: “¹⁶ Bekjenn syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. ¹⁹ Mine brødre og søstre! Dersom en av dere farer vill og kommer bort fra sannheten, og en annen fører ham tilbake, ²⁰ så skal dere vite: Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel fra døden og dekker over en mengde synder.”

Fristelser, synd og samvittighet

En av de store ulykker i vår samtid, er at fristelser og synd blir oppfattet som en privatsak. Dermed er synden løftet ut av sin sammenheng, og er for mange blitt et ord som bare er til å bli deprimert av. Ordet skraper opp en ubestemmelig skyldfølelse dypt nede i samvittighetens mørke kjellerganger. Da er det ikke rart at mange vil avskaffe hele ordet. Men det er en ulykke for landet vårt, hvis begreper som Gud har gitt oss, blir avskaffet.

Fristelser, synd og samvittighet er ikke begreper for mitt intimeste privatliv og mine hemmeligste tanker. Samvittighet betyr ganske enkelt å vite noe sammen med andre mennesker. Derfor er ikke samvittighet en privatsak. Synd betyr å ødelegge, å gjøre i sund. Å ødelegge er ikke en privatsak. Synd er å ødelegge det Gud har skapt og holder ved like, - både min neste, meg selv og naturen. Og synd er å ødelegge de gode bånd Gud knytter oss sammen med. Når vi erklærer at noe er synd, er det fordi vi ikke vil at dette skal skje noen. Ingen skal ha rett til å ta seg til rette og ødelegge andres liv. Ingen skal få ødelagt sin hviledag, sin familie og sitt ekteskap, sitt liv og sin eiendom og sitt rykte. I vårt samfunn skal det være erklært for synd å ødelegge noe av dette for hverandre.

Fristelser, synd og samvittighet må løftes opp igjen i dagslyset, så vi mennesker kan få det bedre med hverandre.

· Vi trenger at nettverkene vi lever i, styrker oss i fristelser.

· Vi trenger hjelp til å få gjort opp våre synder, så de ikke får satt seg fast.

· Vi trenger å hente samvittigheten opp fra privatlivets kjellerdyp, og inn i vår medmenneskelighet, inn i vårt samliv med andre mennesker. Vi trenger å finstemme og samstemme våre samvittigheter, så samvittigheten kan bli et instrument til å pleie båndene Gud knytter oss sammen med.

Diagnose

^“16 Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.”, skrev Jakob. Hensikten med å snakke om synd, er å stille en diagnose, så vi kan bli helbredet. Når vi er hos legen, stiller han først diagnosen, så foretar han vurderinger, og så setter han i gang behandlingen. Hvis han bare gir oss en diagnose og sender oss av gårde, tar han motet fra oss.

Hensikten med å snakke om synd er ikke at vi skal bli sittende med motløshet og vond samvittighet, men at vi skal få tilgivelse. Frelsen er gjort ferdig. Nå er det om å gjøre å få syndene opp på korset, så vi kan bli fri! Hensikten med å snakke om synd er ikke å gjøre oss deprimerte, men å sette oss fri fra synden! Vi bør trene oss opp til å tenke så konkret som mulig: Henger den synden jeg tenker på, på min samvittighet eller på korset?

De ti bud - og mulighetene til reparasjon

Gud har gitt meg de ti bud for at jeg skal oppføre meg godt mot dere. Han overlater ikke dere til mine frie vurderinger av hva jeg synes jeg kan tillate meg. I de ti bud setter han ord på respekten, hvilke forpliktelser jeg har for meg selv, mine foreldre og for dere: jeg skal respektere alles behov for hviledager, jeg skal hedre mine foreldre, jeg skal respektere deres liv og ekteskap, eiendom og rykte, og la ham få ha sitt i fred.

Hvis jeg tar meg friheter med din hviledag, familie, ekteskap, liv og eiendom, rykte og trygghet, da har jeg påført deg en skade. Men jeg har også skadet det tillitsbåndet som skulle være mellom meg og deg.

De ti bud er en god bruksanvisning for livet. Men en god bruksanvisning må følges av to ting til: en veiledning i reparasjon ved mindre skader og adressen til en som ta større reparasjoner. Guds begrep for reparasjon er tilgivelse. Reparasjon er ikke å late som om ikke noe er gått i stykker. Tilgivelse er ikke å late som om ingen synd er begått. Han har gitt oss et forbilde i tilgivelse, og han står klar med å helbrede det vi har ødelagt.

Jeg utfordres til å bidra til å gjenopprette det jeg har ødelagt, ved å ta initiativ til et oppgjør og be om tilgivelse.

· Dette oppgjøret bør jeg ta direkte med min neste som syndene mine er gått ut over.

· Men jeg skal også gå inn i et oppgjør med Gud, fordi jeg har krenket hans vern rundt min neste og hans gode planer for min neste.

· Dersom andres synder har gått utover meg, så oppmuntres jeg til å åpne opp for oppgjør og tilgivelse.

Oppgjøret starter altså med å åpne dørene mellom alle tre parter: Den som har syndet, den som synden er gått ut over, og Gud som våker over oss alle.

· Dermed er dørene åpne for at Gud kan gå inn og helbrede de sårene jeg har skapt hos min neste,

· og han kan helbrede det jeg har ødelagt i min egen personlighet ved de friheter jeg tok meg,

· og han kan helbrede bristen i de tillitsbånd det bør være mellom meg og min neste.

Når vi gjør dette på en skikkelig måte, styrkes respekten for Guds omsorg for det sårbare nettverk som heter medmenneskelighet.

Skriftemålet

I dag er vi samlet til en skriftemålsgudstjeneste. Grunnen er at vi vil løfte frem skriftemålet som en gave som adskillig flere burde ta i bruk. Mange har oppdaget troshjelp i skriftemålet, og hjelp til å seire over vanesynder som margstjeler vår tro, og vanesynder som vi belaster våre medmennesker med.

Skriftemålet består av to deler: at du bekjenner dine synder, og at du mottar tilgivelsen. Grunnlaget for dette ligger i det enkle løftet i 1. Johannes brev 1,9: “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.” I skriftemålshandlingen skjer dette med en prest eller en annen kristen som mellommann. En som hører et skriftemål og overrekker tilgivelse, kalles for skriftemor eller skriftefar. Bakgrunnen for en slik tilgivelseshandling med mellommann, er Jesu oppdrag til disiplene i Johannesevangeliet 20,23 “Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.”

Alle kan få Guds tilgivelse ved å be om den daglig, slik vi gjør i Fadervår: “Forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere.” Men allerede denne bønnen angir at tilgivelse er mer enn bare å si “tilgi meg” i bønn til Gud. Guds tilgivelse av oss, er knyttet til vår tilgivelse av hverandre. Det vil jo være urettferdig av Gud å tilgi meg mine ugjerninger, uten å tenke på dem som mine synder har gått ut over. Og Gud ville vært dumsnill hvis han tilgav meg uten å tenke på om jeg nekter å tilgi andre. Jeg tror vi kan si det så sterkt at Gud leder oss inn i tilgivelsens verden. Han gir oss et nytt forhold til vår neste.

Tilgivelsen kan foregå på mange måter:

1. Først har vi den daglige tilgivelse som vi ber om i Fadervår.

2. Så har vi kjærlighetens tilgivelse, som skjer når mennesker gjør opp med hverandre og tilgir hverandre.

3. Så har vi menighetens felles bønn om tilgivelse ved begynnelsen av hver gudstjeneste.

4. Så har vi det alminnelige, felles skriftemål, som vi har i enkelte gudstjenester. Da tar vi tid til at hver av oss kan speile oss i de ti bud. Så ber vi en felles syndsbekjennelse, og så kommer de som vil frem og kneler ved alterringen som ved nattverd, og presten går rundt til hver enkelt, legger hånden på hodet hans og erklærer at syndene er tilgitt. Når vi har alminnelig skriftemål i gudstjenesten, er det ment som en håndsrekning til troen. Det skal være en hjelp til å se sine synder i dagslys, og til å motta tilgivelsen på en synlig måte.
Når vi reiser oss fra alterringen, gir vi hverandre hendene som tegn på at vi også vil tilgi hverandre.

5. Til sist har vi det private skriftemål, hvor du i en samtale med presten eller en annen du har tillit til, nevner syndene dine konkret, og får overrakt syndenes forlatelse. For noen kan det alminnelige skriftemål i en gudstjeneste være en hjelp til å komme seg til privat skriftemål hos en skriftefar eller en skriftemor.

Noen synes at alminnelig skriftemål blir veldig fremmed. De synes det blir en kunstig blanding av felles syndsbekjennelse og privat skriftemål. Til dere vil jeg si: Det er ikke nødvendig å være begeistret for det. Dette er en måte som kirken har ordnet tilgivelsen på, og mange har hatt gode erfaringer med det. Men det er ikke et sakrament. Det er ikke bestemt av Jesus at det skal gjøres akkurat på den måten.

Grunnen til at vi har så mange forskjellige måter tilgivelsen kan skje på, er at vi kommer i så mange forskjellige livssituasjoner gjennom livet. Til tider kan vi ha vansker med å tro tilgivelsen. Vi kan trenge en personlig overrekkelse, for å ta tilgivelsen til oss. Og så er det slik at hvis oppgjøret med Gud blir for dagligdags, så blir ikke terskelen for å gjøre det samme om igjen særlig høy. Vi kan trenge å gjøre både syndsbekjennelsen og tilgivelsen konkret og personlig. Da blir tilgivelsen en hjelp til å kjempe mot at syndene skal gjenta seg. En slik kamp er til beste for vår neste.

Velkommen til skriftemål!

Bønn:

Herre vi ber deg for vår neste, for dem vi har rundt oss i familien og i nabolaget, i menigheten, på arbeidsplassen og i samfunnet, for vår neste i vårt land og i alle verdenshjørner. Herre lukk oss inn i dine planer for dem alle sammen! Amen.