Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
2. søndag i faste, 2. rekke
Teie kirke 12. mars 2006 kl 11
Prekengudstjeneste med tema: GUDS KJÆRLIGHET OG VÅR
Preludium
Inngangsbønn «Herre, jeg er kommet inn…» (side 157)
312 Lær meg å kjenne dine veie
----------------------
Tekstlesning Lukas 7,36-50
----------------------
Meditasjonsmusikk (2-3 minutter svak preludering, evt over 0108)
De ti bud med forklaringer (Side 159-161 - justert)
084 Styr du min vandring
Kunngjøringer
951 Litaniet
OFFER
789 Alle vender augo sine til deg
NATTVERD (Side 290-298)
På side 294: Kantor/prest synger først og menigheten gjentar.
0102 La din vingård bære frukt (Utdelingssalme)
079 Jeg har ofte søkt, o Herre (Utdelingssalme)
*375 Vi stemmer i en frydesang
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.
Velkommen til gudstjeneste med spesiell vekt på preken. Vi har slike gudstjenester 3-4 ganger i året. Gudstjenesten varer ikke lenger enn andre gudstjenester, men den gir oss ro til å fordype oss i et tema, og så samtaler vi om temaet i kirkestua etter gudstjenesten.
Dagens tema er «Guds kjærlighet og vår». Utgangspunktet er evangelieteksten som er satt opp for denne dagen, 2. søndag i faste. I teksten vi skal lese, viser kjærligheten seg på mange måter. For eksempel når Jesus stanser opp - midt i et selskap - og henvender seg til én person, og sier: «Simon, jeg har noe å si deg.» Kanskje har han noe å si til deg også, akkurat i formiddag? La oss høre dagens prekentekst.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kapittel, fra vers 36:
36 En
av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens
hus og tok plass ved bordet. 37 Nå
var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at
Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin
salve. 38
Hun stilte seg bak Jesus, nede ved
føttene, og gråt. Så begynte hun å væte føttene hans med tårene, og tørket dem
med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.
39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så
det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva
slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»
48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.»
49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg
selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i
fred!»
Slik lyder Herrens ord.
Det var i hvert fall ett menneske som ble forandret i løpet
av måltidet vi leste om. Og det var hun som ikke passet inn. Hun kom inn med
gråt. Hun gikk ut med fred. Hun bar med seg sine kjennetegn inn: utslått hår og
massasjesalve. Hun gikk ut igjen med en ny livsretning.
Jesus og Simon og kvinnen var enige om én ting: Hun hadde mange synder på samvittigheten.
I møte med Jesus, merket hun Guds sorg over henne og over
mennene og konene deres og barna deres. Hun kunne nok ane Guds vrede og hans
ønske om å reise seg og gjøre slutt på elendigheten hun hadde vært med på å
lage. Hun visste at hun hadde en dom over seg.
I sin fortvilelse, gjør hun noe
uhørt. Hun går inn der hun vet at hun ikke passer, fordi hun vet at der inne er
det en som er som en magnet på syndere. En som er både dommer og frelser på en
gang. En som kan ta imot henne uten å forsømme alle dem som syndene hennes er
gått ut over.
Jesus utstrålte Guds frelsesvilje mot denne kvinnen. Og han
gjorde det på en måte som ikke diskriminerte de bedratte kvinnene og barna som
bar farens skam. Han unnskyldte henne ikke. Han trakk henne til ansvar for
mange synder. Da Jesus merket Simons foraktelige tanker om henne, kunne han
kanskje blitt fristet til å unnskylde henne eller si til Simon at han ikke var
noe bedre selv. Men det var kvinnen han festet øynene på, og han tok henne på
alvor.
Ja, ikke
bare det! På en forunderlig måte trakk Jesus denne kvinnen inn i påskens
frelsesgjerning. De andre evangelistene forteller hvordan Jesus forsvarte at
hun salvet ham. Jesus er den salvede.
Vi har to fremmedord for den salvede: på gresk er det Kristus, og på hebraisk
er det Messias.
Jesus sa: Denne kvinnen gjorde det hun kunne, og
salvet på forhånd mitt legeme til gravferden. Sannelig, jeg sier dere: Overalt
i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til
minne om henne. Mark 14,8-9 - Det er det vi gjør akkurat nå!
Jesus er rundhåndet med å forstå enhver henvendelse som tro.
Kvinnen sa visst ingenting, men hennes handlinger sa mer enn mange ord. Jesus
så hennes frelsessøkende tro av hennes kjærlige handlinger. Vi leser en annen
gang om en kvinne som nærmet seg Jesus bakfra og rørte klærne hans for å bli
frisk. Hun fikk mer enn hun ba om. «Din tro har frelst deg!» sa Jesus. Det
samme opplevde en blind mann som ropte etter ham i Jeriko. (Mark 5,34 og 10,52)
Troen er
tydeligvis ikke avhengig av at man får formulert seg klart og tydelig. Jesus
venter bare på et lite vink som angir at han er velkommen. Ja, om vi ikke har
annet enn sukk å komme med, har han sendt oss Den hellige ånd til hjelp. Han
kan tolke våre sukk, og løfte sukkene mot himmelen.
På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Og Gud som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje. Rom 8,26-27
Da Jesus lærte disiplene å
be Fadervår, sa han at så enkelt kunne de be, for «dere har en Far som vet hva
dere trenger, før dere ber ham om det.» Matt 6,8
Tollerne og synderne holdt seg nær til ham, står det om Jesus. De ble tiltrukket av ham, selv om han tok syndene deres på alvor. Ja, kanskje nettopp derfor! Husker dere kvinnen ved brønnen? Hun hadde også levd et syndefullt liv. Og hun jublet: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» Og en tredje kvinne, som ble tatt på fersk gjerning, fikk høre at Jesus sa: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.» (Luk 15,1; Joh 4,29 og 8,11)
Jesus
tiltrakk seg ikke mennesker ved ikke å ta det så nøye med syndene deres, men
tvert i mot. Han er sannheten, og han sa: «Sannheten skal gjøre dere fri!» Joh
8,32
I
katekismen har vi en enkel veiledning for skriftemål, altså en hjelp til å få
bekjent sine synder og settes fri fra dem. Og Jesu hilsen i teksten vår, er
tatt inn som avslutningsord: «Gå i fred!»
Jesus forskrekket selskapet med å erklære hennes synder for
tilgitt. Det tyder på at syndene ble tatt på alvor. Syndene hennes hadde krenket
Guds hellige vilje for henne, for mennene og for familiene deres. Syndene
berørte ikke bare mennesker, men Gud selv. Tilgivelse er ikke bare en privatsak
mellom de som kjenner seg berørt av synden. Det er alltid en tredjepart, nemlig
Gud. Han spenner en himmel over synden og et helvete under den, slik at ingen
skal legge tåke rundt synden og tilgivelsen. I praksis er det den svakeste part
som lider mest under synden og under lettvint tilgivelse, så vi gjør klokt i å
speide etter Gud bak den svakeste.
Midt inn i
selskapet hos Simon trer Jesus frem som sann Gud. Han har myndighet til å
tilgi, han som kjenner hjertene med en guddommelig innsikt, og som har fått
fullmakt til å holde dom fordi han er Menneskesønnen. (Joh 5,27)
Jesus måtte stadig forsvare syndere som han tok imot, og gav
plass i Guds rike. En gang fortalte han om en mann som hadde to sønner. Den ene
ba om å få arven på forskudd. Faren delte eiendommen, men sønnen solgte den og
satte pengene over styr. Da vendte han hjem som en angrende synder. Faren tok
imot ham en prins. Den hjemmeværende broren syntes ikke det gikk an. Det er en
forståelig reaksjon. Det er stor stas når en fyllebøtte og narkolanger vender
om til Kristus. I møte med dem føles det temmelig flatt å ha stått i sin
dåpspakt hele livet, uten å ha rotet seg bort. Da kan det fort komme harde
tanker. De som har levd i sin dåpspakt, bør glede seg over dem som finner hjem
igjen. Faren ville ha den hjemmeværende sønnen med i gleden, og sa:
Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt
levende, han var kommet bort og er funnet igjen. Luk 15,31-32
Jesus sammenligner himmelgleden over en omvendt synder med
den ulogiske gleden vi kan ha når vi finner noe vi har lett etter. Jesus
fortalte om en mann som endelig fant sauen sin, og om en kvinne som endelig
fant en sølvmynt hun har mistet. De innbød til fester som sikkert kostet mer
enn både sauen og sølvmynten. (Luk 15,4-10)
Vi har heldigvis organisasjoner og institusjoner som rekker evangeliet ut til mennesker som bærer sine synder utenpå, og som kveles av skam. Vi har Kirkens SOS - en telefontjeneste - og vi har Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og mange andre.
Men også i det jevne menighetsliv
skal vi holde portene åpne, - både for den søkkrike Sakkeus, for dagens
syndefulle kvinne og for Simon og alle andre som er midt i mellom.
Det er på moten å si at menigheten bare er for de vellykkede. Det er ikke sant. Vi er her med mange slags livshistorier, men det vi har vært igjennom synes kanskje ikke utenpå oss hele tiden. Det er positivt om menigheten også har lemmer som alle vet har vært på vonde veier. De kan gi andre syndere frimodighet til å nærme seg både Jesus og tilgivelsen og menigheten.
Dagens tekst legger en uro
inn i alle oss som hører den: «La ikke meg stenge noen ute fra Guds rike!»
Kvinnen vi leste om, hadde en mørk fortid. Men hun viste en kjærlighet som langt overgikk Simons kjærlighet, han som hadde orden på livet sitt. Det skal være god plass i menigheten for alle som søker frelse, og god plass til å fortelle om frelsen og å vise kjærlighet.
Jeg håper vi kan samtale videre om dette i dag: Hvordan kan
Teie menighet i enda høyere grad bli en åpen menighet, en menighet hvor
mennesker våger seg inn når de vil treffe Jesus?
Det er mange tårer i dagens tekst. Jesus lot kvinnen gråte og tok imot tårene hennes. Kanskje denne teksten løsner tårene hos deg, eller hos en som sitter ved siden av deg. Hvordan skal vi reagere om det er en som begynner å gråte ved siden av oss. Ikke legg armen rundt en som du ikke kjenner. Det kan bli klamt både for deg og for den som gråter. Men du kan legge en hånd på armen hans. Og når du får anledning til det, kan du spørre: «Er det noe du vil snakke om?» - og så skal du respektere både et ja og et nei.
La oss be!
Kjære Jesus, du som er menighetens Herre! Takk for at du har tatt imot oss i din menighet. Vi ber deg at du må gjøre oss åpne for alle som søker deg, og at de må finne god plass hos oss!
Amen.
La oss bekjenne vår hellige tro!