Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

2. søndag i faste, 2. rekke

Teie kirke 12. mars 2006 kl 11

Prekengudstjeneste med tema: GUDS KJÆRLIGHET OG VÅR

Salmer

            Preludium

            Inngangsbønn «Herre, jeg er kommet inn…» (side 157)

312      Lær meg å kjenne dine veie

----------------------

            Tekstlesning Lukas 7,36-50

            Preken + Trosbekjennelse

----------------------

            Meditasjonsmusikk (2-3 minutter svak preludering, evt over 0108)

            De ti bud med forklaringer (Side 159-161 - justert)

084      Styr du min vandring

            Kunngjøringer

951      Litaniet

OFFER

789      Alle vender augo sine til deg

NATTVERD (Side 290-298)

På side 294: Kantor/prest synger først og menigheten gjentar.

0102    La din vingård bære frukt (Utdelingssalme)

079      Jeg har ofte søkt, o Herre (Utdelingssalme)

*375    Vi stemmer i en frydesang

Preken

Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.

 

Velkommen til gudstjeneste med spesiell vekt på preken. Vi har slike gudstjenester 3-4 ganger i året. Gudstjenesten varer ikke lenger enn andre gudstjenester, men den gir oss ro til å fordype oss i et tema, og så samtaler vi om temaet i kirkestua etter gudstjenesten.

            Dagens tema er «Guds kjærlighet og vår». Utgangspunktet er evangelieteksten som er satt opp for denne dagen, 2. søndag i faste. I teksten vi skal lese, viser kjærligheten seg på mange måter. For eksempel når Jesus stanser opp - midt i et selskap - og henvender seg til én person, og sier: «Simon, jeg har noe å si deg.» Kanskje har han noe å si til deg også, akkurat i formiddag? La oss høre dagens prekentekst.

Prekentekst

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kapittel, fra vers 36:

36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å væte føttene hans med tårene, og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

            Slik lyder Herrens ord.

Kjærligheten kan  forandre mennesker!

Det var i hvert fall ett menneske som ble forandret i løpet av måltidet vi leste om. Og det var hun som ikke passet inn. Hun kom inn med gråt. Hun gikk ut med fred. Hun bar med seg sine kjennetegn inn: utslått hår og massasjesalve. Hun gikk ut igjen med en ny livsretning.

Synd og enighet

Jesus og Simon og kvinnen var enige om én ting: Hun hadde mange synder på samvittigheten.

 

I møte med Jesus, merket hun Guds sorg over henne og over mennene og konene deres og barna deres. Hun kunne nok ane Guds vrede og hans ønske om å reise seg og gjøre slutt på elendigheten hun hadde vært med på å lage. Hun visste at hun hadde en dom over seg.

I sin fortvilelse, gjør hun noe uhørt. Hun går inn der hun vet at hun ikke passer, fordi hun vet at der inne er det en som er som en magnet på syndere. En som er både dommer og frelser på en gang. En som kan ta imot henne uten å forsømme alle dem som syndene hennes er gått ut over.

Jesus gav kvinnen verdighet

Jesus utstrålte Guds frelsesvilje mot denne kvinnen. Og han gjorde det på en måte som ikke diskriminerte de bedratte kvinnene og barna som bar farens skam. Han unnskyldte henne ikke. Han trakk henne til ansvar for mange synder. Da Jesus merket Simons foraktelige tanker om henne, kunne han kanskje blitt fristet til å unnskylde henne eller si til Simon at han ikke var noe bedre selv. Men det var kvinnen han festet øynene på, og han tok henne på alvor.

            Ja, ikke bare det! På en forunderlig måte trakk Jesus denne kvinnen inn i påskens frelsesgjerning. De andre evangelistene forteller hvordan Jesus forsvarte at hun salvet ham. Jesus er den salvede. Vi har to fremmedord for den salvede: på gresk er det Kristus, og på hebraisk er det Messias.

Jesus sa: Denne kvinnen gjorde det hun kunne, og salvet på forhånd mitt legeme til gravferden. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne. Mark 14,8-9 - Det er det vi gjør akkurat nå!

Frelse hos Jesus

Jesus er rundhåndet med å forstå enhver henvendelse som tro. Kvinnen sa visst ingenting, men hennes handlinger sa mer enn mange ord. Jesus så hennes frelsessøkende tro av hennes kjærlige handlinger. Vi leser en annen gang om en kvinne som nærmet seg Jesus bakfra og rørte klærne hans for å bli frisk. Hun fikk mer enn hun ba om. «Din tro har frelst deg!» sa Jesus. Det samme opplevde en blind mann som ropte etter ham i Jeriko. (Mark 5,34 og 10,52)

            Troen er tydeligvis ikke avhengig av at man får formulert seg klart og tydelig. Jesus venter bare på et lite vink som angir at han er velkommen. Ja, om vi ikke har annet enn sukk å komme med, har han sendt oss Den hellige ånd til hjelp. Han kan tolke våre sukk, og løfte sukkene mot himmelen.

På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Og Gud som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje. Rom 8,26-27

 

Da Jesus lærte disiplene å be Fadervår, sa han at så enkelt kunne de be, for «dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.» Matt 6,8

Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er

Tollerne og synderne holdt seg nær til ham, står det om Jesus. De ble tiltrukket av ham, selv om han tok syndene deres på alvor. Ja, kanskje nettopp derfor! Husker dere kvinnen ved brønnen? Hun hadde også levd et syndefullt liv. Og hun jublet: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» Og en tredje kvinne, som ble tatt på fersk gjerning, fikk høre at Jesus sa: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.» (Luk 15,1; Joh 4,29 og 8,11)

            Jesus tiltrakk seg ikke mennesker ved ikke å ta det så nøye med syndene deres, men tvert i mot. Han er sannheten, og han sa: «Sannheten skal gjøre dere fri!» Joh 8,32

            I katekismen har vi en enkel veiledning for skriftemål, altså en hjelp til å få bekjent sine synder og settes fri fra dem. Og Jesu hilsen i teksten vår, er tatt inn som avslutningsord: «Gå i fred!»

Bare Gud kan tilgi

Jesus forskrekket selskapet med å erklære hennes synder for tilgitt. Det tyder på at syndene ble tatt på alvor. Syndene hennes hadde krenket Guds hellige vilje for henne, for mennene og for familiene deres. Syndene berørte ikke bare mennesker, men Gud selv. Tilgivelse er ikke bare en privatsak mellom de som kjenner seg berørt av synden. Det er alltid en tredjepart, nemlig Gud. Han spenner en himmel over synden og et helvete under den, slik at ingen skal legge tåke rundt synden og tilgivelsen. I praksis er det den svakeste part som lider mest under synden og under lettvint tilgivelse, så vi gjør klokt i å speide etter Gud bak den svakeste.

            Midt inn i selskapet hos Simon trer Jesus frem som sann Gud. Han har myndighet til å tilgi, han som kjenner hjertene med en guddommelig innsikt, og som har fått fullmakt til å holde dom fordi han er Menneskesønnen. (Joh 5,27)

Gjøres det for mye stas på syndere?

Jesus måtte stadig forsvare syndere som han tok imot, og gav plass i Guds rike. En gang fortalte han om en mann som hadde to sønner. Den ene ba om å få arven på forskudd. Faren delte eiendommen, men sønnen solgte den og satte pengene over styr. Da vendte han hjem som en angrende synder. Faren tok imot ham en prins. Den hjemmeværende broren syntes ikke det gikk an. Det er en forståelig reaksjon. Det er stor stas når en fyllebøtte og narkolanger vender om til Kristus. I møte med dem føles det temmelig flatt å ha stått i sin dåpspakt hele livet, uten å ha rotet seg bort. Da kan det fort komme harde tanker. De som har levd i sin dåpspakt, bør glede seg over dem som finner hjem igjen. Faren ville ha den hjemmeværende sønnen med i gleden, og sa:

Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen. Luk 15,31-32

 

Jesus sammenligner himmelgleden over en omvendt synder med den ulogiske gleden vi kan ha når vi finner noe vi har lett etter. Jesus fortalte om en mann som endelig fant sauen sin, og om en kvinne som endelig fant en sølvmynt hun har mistet. De innbød til fester som sikkert kostet mer enn både sauen og sølvmynten. (Luk 15,4-10)

Bare for de vellykkede?

Vi har heldigvis organisasjoner og institusjoner som rekker evangeliet ut til mennesker som bærer sine synder utenpå, og som kveles av skam. Vi har Kirkens SOS - en telefontjeneste - og vi har Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og mange andre.

Men også i det jevne menighetsliv skal vi holde portene åpne, - både for den søkkrike Sakkeus, for dagens syndefulle kvinne og for Simon og alle andre som er midt i mellom.

            Det er på moten å si at menigheten bare er for de vellykkede. Det er ikke sant. Vi er her med mange slags livshistorier, men det vi har vært igjennom synes kanskje ikke utenpå oss hele tiden. Det er positivt om menigheten også har lemmer som alle vet har vært på vonde veier. De kan gi andre syndere frimodighet til å nærme seg både Jesus og tilgivelsen og menigheten.

            Dagens tekst legger en uro inn i alle oss som hører den: «La ikke meg stenge noen ute fra Guds rike!»

God plass

Kvinnen vi leste om, hadde en mørk fortid. Men hun viste en kjærlighet som langt overgikk Simons kjærlighet, han som hadde orden på livet sitt. Det skal være god plass i menigheten for alle som søker frelse, og god plass til å fortelle om frelsen og å vise kjærlighet.

 

Jeg håper vi kan samtale videre om dette i dag: Hvordan kan Teie menighet i enda høyere grad bli en åpen menighet, en menighet hvor mennesker våger seg inn når de vil treffe Jesus?

 

Det er mange tårer i dagens tekst. Jesus lot kvinnen gråte og tok imot tårene hennes. Kanskje denne teksten løsner tårene hos deg, eller hos en som sitter ved siden av deg. Hvordan skal vi reagere om det er en som begynner å gråte ved siden av oss. Ikke legg armen rundt en som du ikke kjenner. Det kan bli klamt både for deg og for den som gråter. Men du kan legge en hånd på armen hans. Og når du får anledning til det, kan du spørre: «Er det noe du vil snakke om?» - og så skal du respektere både et ja og et nei.

 

La oss be!

Kjære Jesus, du som er menighetens Herre! Takk for at du har tatt imot oss i din menighet. Vi ber deg at du må gjøre oss åpne for alle som søker deg, og at de må finne god plass hos oss!

Amen.

 

La oss bekjenne vår hellige tro!