Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
2. søndag i advent, 1. rekke
Teie kirke
6. desember 1998 kl 11.00

Salmer

28 Nå tenner vi vår adventskrans

MAL 3,17-4,2A HERRENS DAG

3 Å kom, å kom, Immanuel

LUK 21,25-33 MENNESKESÖNNEN KOMMER

14,1-2 Jeg løfter opp til Gud min sang

---------------------

ROM 15,4-7 SKRIFTENE GIR TRÖST OG TÅLMOD

---------------------

603 Kom, la oss kjærlig vandre

354 Milde Jesus, dine hender (bokmål)

604 Brødre og søstre, nå skilles vi ad

Inngang

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Vi er kommet til 2. søndag i advent. I adventstiden forbereder vi minnet om Jesu ankomst for 2000 år siden. Denne søndagen vender vi blikket frem mot den dag da Jesus skal komme igjen. Det er dramatiske tekster, for når Jesus kommer igjen, skal alle mennesker se ham. De døde skal reises opp av gravene, og alle skal samles foran Jesus. Da skal alle se forskjell på rett og urett.

Dette betyr noe for oss i dag, for hvordan vi møter hverandre og tar imot hverandre, og det betyr noe for hvordan vi lever sammen i menigheten.

La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...

Preken

Dagens prekentekst

Det står skrevet i apostelen Paulus’ brev til romerne i det 15. kapittel, fra vers 4:

4 Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir. 5 Måtte Gud selv, som er kilden til tålmod og trøst, hjelpe dere til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. 6 Da kan dere enig og samstemmig prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. 7 Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.

Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

1. La teksten prege seg inn i oss

Dette er gode ord til oss om håp og tålmod og trøst som vi finner i skriftene, om enhet og enighet og samstemmighet i menigheten, og om å ta imot hverandre. Det er gode ord som enhver kan trenge som salve i et såret sinn. Ta ordene til deg som en mild gave! Ta til deg håpet og tålmodet og trøsten, - kjenn på gleden over at det er Gud som er kilden til håpet og tålmodet og trøsten, og kjenn på gleden ved å dele håpet med oss andre i menigheten.

La disse milde gavene åpne hjertet ditt, så du gir plass til andre i troen!

La disse ordene synke, inn i ditt sinn, og inn i fellesskapet vårt!

Dette er det første og viktigste når vi leser Guds ord sammen: At vi tar imot det, holder fast i det og lar det synke.

2. Se etter hva disse Guds-ordene gjør med oss og med ANDRE

Når ordet har fått feste i oss, er det neste at vi ser oss rundt hva disse ordene gjør med oss, og hva de gjør med menneskene rundt oss, og med fellesskapet vårt.

Innholdet i Guds-ordet blir tydeligere når vi leter etter hva som står like før og like etter. Prekenteksten er skrevet midt inn i problemer som truet med å splitte menigheten. Rett før og rett etter disse formaningene skriver Paulus om motsetninger i menigheten. Paulus skrev sine formaninger for å holde menigheten sammen, for å oppbygge den enkelte og for å bygge den enkelte inn i menigheten, og slik bygge opp en forsonet menighet som kunne gjøre ære på Gud midt i verden.

A. Ansvar for de svake

Rett før prekenteksten skriver Paulus om dem som har en robust samvittighet ved hva de spiser og drikker, mens andre har en svak samvittighet omkring alkohol og hva en hadde lov til å spise. Det var så mye som minnet for sterkt om deres vonde fortid. Så ble det diskusjoner som holdt på å splitte menigheten.

Slike problemstillinger kan være kilde til slitasje i menigheter i dag også. Og da gjelder det å prøve å forstå hverandre. I spørsmål om alkohol, er det mange som stempler dem som ikke rører alkohol som pripne. Når man kommer nærmere inn på dem som er kraftigst imot alkohol, så viser det seg ofte at det ligger en alkoholtragedie bak: enten at de selv har et alkoholproblem, og vil sprekke ved den minste kontakt med alkohol, eller at familien og slekten har såre og vonde erfaringer med det som er vårt samfunns største sosialproblem. Det som kan høres ut som bastant krav ovenfra, er ofte et nødrop nedenfra!

Og Paulus skriver: (Rom 14,20-21 og 15,1-2)

Romerne 14,20 Ødelegg ikke Guds verk på grunn av mat. Alt er nok rent, men det blir noe ondt for den som spiser og kjenner det som et fall. 21 Derfor er det riktig ikke å spise offerkjøtt eller drikke vin eller gjøre andre ting som fører din bror til fall. 15,1 Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake, og ikke bare tenke på oss selv. 2 Hver og en av oss skal tenke på sin neste og gjøre det som er til beste for ham, og som tjener til å bygge opp.

b. Respekt for andres identitet

Rett etter prekenteksten går Paulus inn på forholdet mellom jødekristne og hedningekristne. Det var sterke meningsforskjeller om jødene og deres spesielle forhold til Det gamle testamente, - den gang som i dag. Det var ikke lett å samle både jødekristne og kristne fra de andre folkeslagene i én menighet.

Jødene hadde sterke tradisjoner, den gang som i dag. Tradisjonene deres hadde berget dem som folk, - mens de var på vandring mellom de andre folkene, under eksilene i Egypt og i Babylon, og med fremmede hærmakter i landet. Jødene hadde kjent Gud i årtusener før evangeliet gikk ut til folkeslagene, dermed var jødene helt opplagt i en særstilling i menighetene.

Det er ikke gjort i en håndvending å samle mennesker med ulik historie og identitet i én menighet, - og det er lett å gjøre mennesker urett. I høst har diskusjonene gått høyt om kirkens fortid i forhold til taterne. Tidligere har kirkemøtet måttet drøfte forholdet til samene og deres tradisjoner.

Paulus var selv jøde, slik Jesus var jøde og alle apostlene var jøder. Han understreker at jødenes løfter gjelder fortsatt, men jødene kan ikke kreve at andre folk må omskjæres og bli jøder for å bli kristne. Paulus bruker mye tid på dette spørsmålet i Galaterbrevet. Løftene gjelder, men jødelovens tid er forbi.

3. Romerbrevet er et forsoningsbrev

Med disse spenningene i menigheten, er det Paulus gir sine formaninger. Han gir dem også til oss, og vi har god grunn til å ta imot dem. Stort sett har vi i vår menighet unngått opprivende konflikter. Men vi leser nesten daglig om menigheter som rives i stykker, særlig når et nytt kirkebygg skal reises.

a. Konflikter - under evighetens synsvinkel

Grunnen til at Paulus’ formaninger er tatt inn på 2. søndag i advent, er at han trøster og oppmuntrer menigheten med Jesu gjenkomst. Han ønsker at menigheten skal se sine problemer i endetidsperspektiv og i evighetsperspektiv. Håpet ligger foran oss! Og hvis vi tar godt fast i håpet, vil det gi oss trøst og tålmod til å vente på den dagen da Jesus skal komme og sette alt i stand. Dermed kan vi koste på oss raushet mens vi lever sammen her på jorden.

Jeg tror det er Ludvig Hope som i en bok forteller om noen norsk-amerikanere slektninger som er på vei for å besøke gamlelandet. De sitter på dekk på atlanterhavsbåten og samtaler om brevene de har fått hjemmefra. De kommer opp i diskusjon om våningshuset hjemme på gården. Noen forstår brevene de har fått, som at våningshuset er pusset opp. Andre mener at det er revet ned og bygget opp igjen, og noen mener at det er bygd på. Etter hvert blir temperaturen temmelig høy i diskusjonen. Da griper den eldste ordet og sier: "Jeg har bestemt meg for at dette skal jeg ikke bli uvenner med noen om. Vi må da klare å vente med denne diskusjonen til vi er hjemme. Da får vi jo se hva som har skjedd med våningshuset."

En del konflikter kommer i et helt annet lys når en ser dem i evighetsperspektiv, under evighetens synsvinkel. Hovedsaken er ikke å få rett, men at vi alle en dag skal møte Sannheten. Så får vi hjelpe hverandre frem mot dette møtet, og ikke såre hverandre underveis.

b. Fem råd i konflikter

De aller fleste av oss har vel opplevd å stå i konflikter, - i familien, på arbeidsplassen, i nabolaget eller i en menighet. Vi har en del å hente i dagens tekst, både i menigheten og i vårt daglige liv:

  1. Det første råd når det blir konflikt, er å lytte seg inn til nøden hos den jeg er uenig med. Paulus lyttet seg inn i nøden hos dem som hadde problemer med alkohol og andre ting som minnet dem for sterkt om deres vonde fortid.
  2. Det andre rådet er å lytte seg inn til hvorfor ting er så viktige for den som ser ting annerledes enn meg. Det byr som regel på overraskelser å komme nær mennesker som en kjenner avstand til. Da må en ofte ta bort de merkelappene en har satt på dem. "Ta imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss," skrev Paulus. Paulus var selv jøde, og så ivrig jøde at han ble en kristendomsforfølger. Men Kristus oppsøkte ham, tok imot ham og gjorde ham til misjonær. Det vil han minne Romermenigheten om.
  3. Det tredje rådet ligger i ordene enighet og samstemmighet. Det minner om ordet for bekjennelse (homologein) som betyr å bruke de samme ordene. Når jeg kan si hva andre mener slik at de nikker og kjenner seg igjen, - da er vi like ved målet. Veldig ofte hører vi at noen sier: "Jeg kan ikke begripe ... Jeg kan ikke forstå ..." Det er en effektiv måte å stoppe en samtale på. Det brukes som et argument, men det skulle jo være en innrømmelse! Prøv å beskrive din meningsmotstander slik at han nikker og sier: Du har forstått meg!
  4. Det fjerde rådet handler om håpet. Det er viktig å stille spørsmålet: "Ønsker du at din meningsmotstander skal bli frelst og få del i deres felles håp?" - "Ja, selvfølgelig!" sier du kanskje. Når noen sier selvfølgelig, da er det fare på ferde! Det må bli mer enn selvfølgelig. Det må bli viktig! Og da kan det være at ting begynner å se annerledes ut. La oss se frem til den dagen da håpet blir virkelighet. Da kan vi kaste oss om halsen på hverandre og si: Så dumme vi var den gangen!
  5. Det siste rådet handler om skriftene som gir oss tålmod og trøst. En del av de spørsmålene det kan bli konflikter av i en menighet, kan vi få veiledning i dersom vi setter oss ned og leser Bibelen sammen. Jeg er overbevist om at dersom vi sammen gikk til Bibelen, leste for hverandre de bibelavsnitt hver av oss bygget våre tanker på, og så lyttet til hverandre, og så sammen lette oss frem til om det var enda noen bibelsteder som kunne belyse det vi ikke kunne enes om, - da ville mange motsetninger bli løst.
    Noen spørsmål ville nok stå igjen. Men hvis vi først hadde hatt en runde hvor vi oppriktig lette etter råd i Guds ord, - da tror jeg også at Gud ville gi oss ydmykhet til å leve sammen, med en del uløste spørsmål.
    Jeg har den enkle tro at de ting Gud mener vi trenger klare svar på, de har han gitt oss klare svar på. Og når det er spørsmål vi kjører oss fast i, selv om vi søker svar i hans ord, - da beveger vi oss antagelig på områder hvor vi skal trå spesielt varsomt.

Så må vi ha med i beregningen at en del mennesker har personlighetsforstyrrelser, som gjør at det er vanskelig å leve sammen med dem. Vi regner at 5% av befolkningen har psykopatiske trekk. De styrer andre mennesker ved å gi dem vond samvittighet og selvforakt. Menigheter kan være særlig utsatt for dette. Det er klart at en må være forsiktig med å bruke slike merkelapper på andre. Men det er naivt å se bort fra at slike mennesker kan kjøre menigheten i senk. Det tydeligste kjennetegn på et maktmenneske, er at det ikke har evne til å be om unnskyldning eller tilgivelse. Dette med psykopater er et stort spørsmål, som jeg ikke kan si mer om nå. Hvis du har nærkontakt med en psykopat, er det viktig å søke råd hos andre.

4. Når konfliktene blir uløselige

En uløselig konflikt er et nederlag for alle. Men av og til er det nødvendig å erkjenne nederlaget, og finne en vei videre.

a. Å vurdere kreftene

Det går an å bruke for mange krefter på å holde menigheten samlet, - så mange krefter at vi ikke får gjort oppgaven vår: Å bringe evangeliet til nye mennesker og nye folkeslag.

I Det nye testamente har vi eksempel på at misjonærer skilte lag fordi uenigheten ble for stor. (Apg 15,35-40 og 16,5)

Apostelgjerningene 15, 39 Det ble så skarp strid mellom dem at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros, 40 mens Paulus valgte å ta med Silas. Så drog han av sted etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde. 16,5 Menighetene ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag.

b. Partier er et nederlag, men kan være en nødvendighet

Galaterne 5,19 Det er klart hva det er som kommer fra vår onde natur: (og her nevnes det) fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter og partier.

I Korint hadde de kjørt seg helt fast, så Paulus måtte skrive slik til dem:

1. Korinterbrev 11,19 For det må være partier blant dere, så det kan bli klart hvem det er som holder mål.

Paulus har en ganske realistisk formaning i

Romerne 12,18: Hold fred med alle, - om det er mulig, - så langt det står til dere.

5. Avslutning

Gjennom disse 2000 årene har menigheten sett bakover mot Jesu liv og budskap, og fremover mot det som skal komme. Og Jesus har lovet å være hos oss og med oss underveis.

"Guds menighet er jordens største under", synger vi. Det er et under at mennesker av nesten alle folkeslag, fra alle samfunnslag, og med hver sin historie, har kunnet samles i én kirke. Det ligger duket for mange spenninger og skillelinjer. Opp gjennom historien har kirker og menigheter skilt lag, - enten fordi de ikke ville stå sammen lenger, eller fordi de kjente at det tok for mange krefter å få til å stå sammen. Hvis alle krefter går med til å holde sammen, da kan en miste av syne det store oppdraget: Å bringe evangeliet til alle folkeslag.

I dag har prekenteksten handlet om å leve sammen i menigheten, om å bygge menigheten og å vende blikket rette veien. Det er en krevende kunst for mennesker, - og det er Jesus Hellige Ånds store prosjekt iblant oss.

Rom 15,4 Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir. 5 Måtte Gud selv, som er kilden til tålmod og trøst, hjelpe dere til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. 6 Da kan dere enig og samstemmig prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. 7 Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.