Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
2. søndag etter pinse, 2. rekke GT-tekst
Teie kirke 18. juni 2006 kl 11
698 Å leva det er å elska
DÅP
354 Milde Jesus
463,1-3 Sorgen og gleden … alle har sitt
(Luk 12,13-21 DEN RIKE BONDEN)
1 Tim 6,6-12 GUDSFRYKT MED NØYSOMHET
397 Jeg råde vil alle i ungdommens dager
----------------------
Fork 12,1-7 TENK PÅ DIN SKAPER
----------------------
430 Kristus, konge, du regjerer … vis oss hvilket håp vi eier
FORBØNN 1
714 Intet er vårt
NATTVERD, ALT 1
642 Når vi deler det brød (under utdelingen)
842 Min største hjertens glede (under utdelingen)
716 Gud, du er rik
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.
Velkommen til gudstjeneste og velkommen til dåp. I dag handler tekstene om livet, om det gode liv, og om det levende håp som kan prege hverdagen vår, mer og mer. La oss åpne oss for vår Skaper og Far, la oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder…
I dag setter vi to barn inn på livets vei, inn på sporet til det gode liv, vi setter en kurs for dem mot det evige liv. Det er mange som setter kurs i skjærgården rundt Nøtterøy om dagen. Det er et flott bilde på livet og på dåpen: «Den Herre Kristus meg kursen gav, og denne kurs vil jeg følge!» (Norsk Salmebok nr 862) Lykke til, dere som er foreldre og faddere, med å holde barna på den rette kursen!
De siste dagene har jeg sittet hos en pensjonist, en hvithåret mann med store, tunge hender. Han bor i et stille hus med tolv rom, og jeg besøker ham på rom nummer tolv. Der skinner morgensolen inn mellom gardinene. Han sitter og ser vekselvis på sine skjelvende hender, og på bildene fra ungdommen hans.
Det er en mann av god vilje, med trygg takknemlighet mot sin Skaper. Han takker for livet. Sett med mine øyne har han opplevd masse og hatt et rikt liv. Men sett med hans egne øyne, er alle hendelsene blitt til gamle, visne blomster. Han smiler et stille smil når han tenker på hvordan disse hendelsene en gang blomstret opp og struttet av livsglede, men han betrakter dem slik man betrakter en tørret bukett som ligger oppå skapet: «Det var det. Det var den gang. Det var fint. Det var i hvert fall vakkert. Men det var.» Nå er minnet tømt og tomt. Det er bare hylsteret igjen.
Min venn er en som ikke må prate hele tiden. Jeg kan sitte stille hos ham. Eller jeg kan rusle rundt i de elleve andre kapitlene, snuse inn luften og kjenne at alle rommene er hans: Takknemlighet og tomhet er resultatet av et langt liv under solen. Forkynneren heter mannen. Predikeren kalte de ham før. Det er merkelig, for boken hans er den eneste boken som ikke forkynner noe evangelium. Han forkynner visdom, livsvisdom og takknemlighet. Det er godt å være hos Forkynneren, for han er et integrert menneske. Men det er ikke noen fremtid hos ham, ikke noe håp. Jeg kan tåle å besøke ham i huset hans. Men kan han tåle å bo der i selv lengden? Det er Forkynnerens bok jeg besøker, det er en bok i Det gamle testamente med tolv kapitler og tolv rom. I alle de tolv rommene henger det igjen søte og tunge dufter, fra buketter som har stått litt for lenge. Det dufter av resignasjon og gamle minner.
På hver av de tolv dørene har han hengt en lapp: «TOMT» står det, enda det er møbler og bilder i alle rommene. «Tomt. Tømt. Meningstømt.» Rundt alle vegger er den samme setningen malt som en bord: «Se, alt er tomhet og jag etter vind». Tomhet. Jeg teller ordet minst 20 ganger.
I rom nummer tre henger det et broderi i ramme: «Hvem vet?» står det, med forseggjorte korssting. «Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, mens dyrene farer ned i jorden?» (3,21) I dette huset bor en forkynner som har mistet budskapet!
I rom nummer fem lyder en jevn dur av Forkynnerens egen stemme. Budskapet hans spilles om igjen og om igjen:
Fork 5,17 Hør nå hva jeg har funnet: Det beste et menneske kan gjøre, er å spise og drikke og ha det godt midt i alt strev og slit under solen den korte tiden Gud lar det leve. Det er den lodd som mennesket har fått. 18 Når Gud lar en mann få rikdom og gods og gir ham lov til å nyte det, så han kan ta sin del og glede seg midt i sitt strev, da er dette en gave fra Gud. 19 Da tenker ikke mannen mye på sitt liv, for Gud gir ham glede i hjertet.
Jeg vandrer tilbake til rom nummer tolv igjen. Jeg setter meg ned rett overfor han som bor i huset. Jeg prøver å fange blikket hans i de melkehvite øynene.
Kroppen hans er preget av mange svekkelser. Men han har en egen evne til å spinne svekkelsene inn i poetiske bilder. Hendene skjelver på armlenene. Han løfter dem og sier: «Husets voktere, se hvor de skjelver.» Han strekker på bena. «Kjempene, se hvor krokete de er blitt.». Forkynneren lesper litt, for han har ikke så mange tenner igjen: «De som maler på kvernen er blitt så få!» sier han. Så myser han mot meg. «Det mørkner i gluggene,» sier han. Og ørene er som stengte gatedører. Frekvensene for fuglekvitter registreres ikke lenger. Syngende stemmer stilner.
Han stryker hendene gjennom det hvite håret: «Se hvordan mandeltreet blomstrer,» sier han. Jeg var spenstig som en gresshoppe, men nå tørres jeg ut, jeg sleper meg frem. Maten smaker meg ikke lenger, selv kapersen har mistet sin kraft. Det nytter ikke lenger med vitaminer og styrkedråper.
Forkynneren taler om livstråden. Det er et talende bilde. Livstråden er som en sølvsnor over hjulet som er hengt opp over brønnen. Livstråden brister og brønnhjulet brekker og krukken blir knust. Jeg kan verken hente eller holde på livets kraft lenger.
Dagens prekentekst leser vi i Forkynnerens bok, det 12 kapittel, fra vers 1. Vi reiser oss.
Tenk på din skaper i ungdommens år, før de onde dagene kommer, før det lir mot de år da du må si: «Jeg har ingen glede av dem,» 2 [tenk på din skaper] før sollys og måne og stjerner fordunkles, og skyene kommer igjen etter regnet.
3 Da skjelver de som vokter huset, og kjempene blir krokete. De som maler på kvernen, holder opp med sitt arbeid, for de er blitt så få; det mørkner for dem som ser ut gjennom gluggene. 4 Begge dørene mot gaten blir stengt, og duren fra kvernen lyder dempet; fuglekvitteret dør bort, og alle syngende stemmer stilner. 5 Da gruer en seg for hver bakke, og skremsler lurer på veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram, og kapersen mister sin kraft. For mennesket går til sin evige bolig; de som skal gråte, er alt på gaten.
6 Tenk på din skaper før sølvsnoren slites og gullskålen brister, før krukken knuses ved kilden, og hjulet knekker og faller i brønnen, 7 før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den. 8 Alt er tomhet, sier Forkynneren. Ja, alt er bare tomhet.
Slik lyder Forkynnerens ord. - men vær så snill å bli stående. Vi kan ikke stoppe der! Vi kan ikke la Forkynnerens resignasjon bli hengende i rommet. Vi har da et budskap å gi tilbake til Forkynneren. Man har jo med seg en gave, særlig til en gammel mann som er så vennlig å tenke på de unge!
Denne hellige epistel står skrevet i Første Peters brev, i det første kapittel, fra vers 3:
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! 4 Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere 5 som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende.
Slik lyder Herrens ord!
Han som for lengst har brukt opp sin arv, trenger budskapet om en ny arv. Han som kjenner at benene visner og pigmentflekkene brer seg på hendene, får høre om en ny kropp som ikke visner og flekkes til.
Vi kunne kanskje ha lyst til å oppmuntre mannen på en annen måte. Vi kunne prøve å rive mannen ut av resignasjonen, å slå alle vinduer og dører på vid vegg og lufte ut alle nostalgiske drømmer. Vi kunne ha laget et heidundrende overraskelsesparty, danset gjennom alle rommene og fylt huset med liv og glede og duft av nyutsprunget kaprifol. Men jeg er redd vi ville slitt ham ut med våre glade sprell. De glade sprell ville nok mest vært for vår egen del. Det er lov å bli gammel. Vi skal stimulere og glede en gammel mann, men vi må lytte til ham, så vi ikke løper fra hans oppmerksomhet. Jesus er annerledes. Han har tid og ro til å sette seg ned.
Jesus sitter ved mitt leie, han har tid når andre går;
han sin fred meg gir i eie, han det tause sukk forstår.
Norsk Salmebok 838,4
Jesus har et budskap til Forkynneren: «Du er trett, og det er så mye som har visnet for deg. Ta den tid du trenger. Og når du ikke orker mer, og den gamle gebrekkelige kroppen din har gjort sitt, da overtar jeg. Da leder jeg deg inn til den nye arven din! Den har jeg gjort ferdig, og den venter i himlene. Den skal åpenbares for deg ved tidens ende.» Det er virkelig et budskap til en gammel mann!
For det første
er vi vel mer i slekt med den gamle enn vi snakker høyt om.
Vi kan nok ha vårt drass med kroppen vår, de aller fleste. Hvis alle som er avhengig av daglige medisiner hadde reist seg opp, så ville vi nok bli overrasket når vi så oss om.
Alle har sitt, stort eller litt, himlen alene for sorgen er kvitt. Norsk Salmebok 463,2
Vi trenger Jesu ord om arven som venter, alle sammen.
Og hvem har ikke hatt perioder av livet, hvor livskraften er slått ut av oss. «Da gruer en seg for hver bakke,» skrev Forkynneren. (12,5) Kjenner du det sånn av og til? Og utryggheten som da sniker seg inn på oss. «Da gruer en seg for hver bakke, og skremsler lurer på veien.» Vi er nok mer i slekt med den gamle enn vi snakker høyt om. Det er det ene.
Men for det andre trenger vi å få se livet i dødens port av og til! Vi trenger å få se livet vårt slik det ser ut når oppbruddet kommer en dag, og vi skal se tilbake på livet.
Gud, når du til oppbrudd kaller, hele livets dag trer frem:
Barndom, ungdom, moden alder, arbeid, hvile, gjerning, hjem.
Alt jeg ser i dødens port: Sorg og glede, smått og stort.
Norsk Salmebok 838
«Først den som har sett døden i øynene, vet hvordan han skal leve!» sies det. Det er betryggende å ha en tro og en religion som holder i møtet med døden. Og denne styrken i kristendommen kaster lys inn over livet mitt. Ved Jesu oppstandelse fra de døde, fikk vi et levende håp. Apostelen Thomas syntes han måtte ta på Jesus før han kunne tro at han var stått opp. Joh 20,25 Igjen og igjen forteller apostlene hvordan Jesus spiste mens de så på. «Ta på meg og se!» sa han. «En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.» Luk 24,39 Derfor starter Johannes sitt første brev slik: «Det våre hender tok på, om det bærer vi bud.» 1 Joh 1,1
Ved Jesu oppstandelse fra de døde, fikk vi et levende håp. Han stod opp som den første, et menneske av kjøtt og blod. Dette er vårt levende håp. Et levende håp er noe vi ikke ser enda, men vi kan merke at det lever. Alle som har ventet barn, vet hva et levende håp er. Vi ser det ikke, men vi merker at det rører på seg og tar mer og mer plass i livet vårt, inntil en dag håpet blir avløst av forløsning og åpenbaring, og barnet blir lagt i våre hender.
Slik har vi et levende håp ved Jesu oppstandelse fra de døde. Håpet er ikke bare en tanke. Vi merker at det levende håpet rører på seg og tar mer og mer plass i våre liv. I Hebreerbrevet står det om å smake den kommende verdens krefter. Hebr 6,5
Men selve arven skal først åpenbares ved forløsningen. Arven er gjort klar og venter i himlene, og skal åpenbares ved tidenes ende, - i nye kropper - i en hellig by - på den nye jord, hvor rettferdighet bor. Da skal vi ikles rettferdighetens hvite drakt, som aldri flekkes til. Kjære venner, dette må vi ikke gå glipp av!
Et levende håp er et aktivt, levende håp som tar mer og mer plass i våre liv, inntil håpet avløses av forløsning og åpenbaring. Johannes skriver om dette:
1 Joh 3,2 Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. 3 Enhver som har dette håp til ham, renser seg, likesom Kristus er ren.
«Enhver som har dette håp til ham, hun og han renser seg,» skriver Johannes. Det er denne rensingen som er motivet i tekstene vi har lest i dag. «Tenk på din skaper i ungdommens år, sier Forkynneren, «før de onde dager kommer.» «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning,» skriver Paulus til sin unge venn Timoteus. «Jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro kjærlighet, utholdenhet og tålsomhet!» (Og Jesus advarte mot pengebegjæret, mot å samle skatter til seg selv i stedet for å være rik i Gud.)
Det ligger mye livskunst og livsvisdom i tekstene vi har lest i dag, en glede over det gode liv her i denne verden og aktiv forventning til det gode liv på den andre siden, - hva som teller og hva som feller, om å gripe det levende håp som kan prege hverdagslivet mer og mer, inntil håpet avløses av forløsning og åpenbaring.
La oss be!
Kristus, konge! Vis oss hvilket håp vi eier, gjør din kirke sterk og ny! (Norsk Salmebok 430)
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Slik presenteres Forkynneren til slutt i boken:
Fork 12,9 Forkynneren var en vismann, og han gav folket kunnskap. Han grunnet og gransket og laget mange ordspråk. 10 Forkynneren la vinn på å finne gode ord og vendinger og skrev ned det som er rett og sant. 11 Ord av vismenn er som brodder, fyndord i samling trenger inn som nagler. De kommer fra en og samme hyrde. 12 Men ellers, ta imot formaning, min sønn! Det er ingen ende på de bøker som skrives. Mye gransking gjør kroppen trett. 13 Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre. 14 For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.