Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

2. søndag etter påske, 2. rekke GT

Teie kirke

26. april 1998 kl 11.00

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

 

I dag har vi fått en vakker prekentekst. Salme treogtyve. Herren er min hyrde. Det er mange som har denne salmen som sitt kjæreste smykke. Og mange har gjort ordene til sine i nye salmer. Minst 25 av salmene i salmeboka har hentet motiver herfra. Vi har satt opp syv av dem i denne gudstjenesten. Denne gudstjenesten skal løfte opp salmen så den funkler, og så den blir virkelighet i våre liv.

 

La oss åpne oss for det. La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...

Preken

Innledning til tekstlesningen

Salme treogtyve. Noen kjenner at bare det å høre de to ordene lager en stemning. Solen begynner å skinne og gresset blir grønt med en gang. Andre har hørt den og lest den, og så er den tilbake mellom Bibelens permer. Forhåpentlig er det noen i kirken som ikke har lagt merke til Salme treogtyve. Da har du noe fint i vente.

 

Når man nærmer seg et smykke som denne salmen er, så blir man redd for å ta i den og sette fingermerker. Mange mennesker har dette som sin store trøstesalme og gledessalme og takkesalme. Den er deres klenodium. Og man skal ha respekt for menneskers klenodium. I en vennlig samtale skal man kanskje ta opp åpenbare misforståelser. Men da må man holde tunga rett i munnen, og være klar over at en tekst har mange sider og taler til mange slags mennesker til mange tider. Det er ikke nødvendigvis en misforståelse fordi om andre opplever andre sider av en tekst enn jeg gjør.

 

Målet med prekenen i dag er ikke å si “egentlig”: “Egentlig er denne salmen slik. Egentlig skal denne salmen forstås sånn.” Da vil du kanskje sitte og kjenne at presten tar fra deg den salmen som du er så glad i og glad for. “Egentlig” er egentlig ikke noe godt ord. Når noen sier “egentlig”, så skal de presse på meg sitt eget syn. “Egentlig” betyr ofte “min egen”. Det er min egen forståelse som skal gjelde. Basta.

            Prekenteksten blir fattig, hvis presten bare gir videre det som er igjen når han har fått presset teksten gjennom sin egen presteforstand.

 

Målet med denne prekenen er ikke å lansere min egentlige, eneste rette forståelse av Salme 23, men å løfte opp salmen.

·      For det første er det min oppgave å løfte den opp og gi den til en som ikke har fått den før.

·      For det annet er målet med å forkynne, ikke bare at flere skal bli begeistret for denne salmen. Den skal forkynnes for at den skal bli virkelighet.

·      Den tredje grunnen til at Salme treogtyve skal forkynnes, er at vi eier den sammen. Vi løfter den opp av salmeboken vår, så vi kan se hva denne salmen har gjort med andre mennesker. Salmen er for rik til å rommes i bare ett hjerte. Kanskje kan du få øye på nye rikdommer i salmen når vi synger hva den har betydd for andre.

 

Og nå er forhåpentlig appetitten på topp.

Tekstlesning

Prekenteksten på 3. søndag etter påske i år er Salme treogtyve:

1 En Davids-salme.

Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.

2 Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, 3 og gir meg ny kraft.

Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.

4 Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.

5 Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.

6 Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.

Amen.

Våre drømmer og Guds drøm

Dette er vakre ord! Noen er vel allerede ved fjellbekken, strekker seg i gresset, har fått av seg de svette støvlene, og kjenner hvor godt det friske vannet gjorde. Kreftene ebbet ut jo nærmere bakkekammen du kom, gjorde kroppen til et sluk. Og så var det bare å slenge seg ned, drikke sakte og forsiktig, for det er nok vann, hver dråpe skal nytes og kroppen må venne seg til det friske vannet. Så er vi endelig utørste, vi har god tid, og bekken klukker under gressbakken med Herrens overflod.

“Jeg mangler ingen ting. 2 Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, 3 og gir meg ny kraft.”

 

En slik naturopplevelse gjør oss i slekt med Gud. Han ruslet rundt etter hver skapelsesdag og nøt det han hadde skapt.

1. Mosebok 1,31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. 2 Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. 3 Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte.

 

Vi hører også at Gud fortsatte med sine kveldsturer.

1. Mosebok 3,8 Adam og Eva hørte Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden.

 

Hva hørte de? Kanskje sang Gud i den svale kveldsvinden? Slik den gode hyrde synger for lam og kyr, og de reiser seg og lytter, og gleder seg over stemmen hans. Slik enhver gjetergutt håper at det noen som hører, og vil komme og leke. Når gjeterjenta lokker, er det nok ikke bare dyr hun lokker på.

 

Jeg skulle ønske at du kunne høre Guds fottrinn og Guds sang gjennom Salme treogtyve. Dette er Guds drøm for deg! På påskedag kunne Maria høre Guds fottrinn i haven ved graven. Det var Jesu stemme hun hørte, og han passet så godt inn i hagen at hun trodde det var gartneren. Én dag skal Gud skape en ny have, med livets tre, og han skal vandre rundt til hver enkelt og tørke hver tåre av hvert ansikt. (Jes 25,8 og Åp 21,4)

Jeg vet en deilig have der roser står i flor.

Den skapte Gud til gave for alle barn på jord.

 

Dette er vår drøm, og det er heldigvis også Guds drøm. Én dag!

En dag skal Herrens skaperdrømmer møte

den jord som slektens ondskap har lagt øde.

Nå er det nådens tid.

Hvert kne seg bøye!

All ære til vår Skaper i det høye!

Norsk Salmebok 260,1 og 5

Men er det sant?

Går det an å hengi seg til slike drømmer? Det er jo ikke virkeligheten. Det er jo ikke slik det egentlig er! Egentlig! Min egen egentlige verden ser ikke slik ut. Dette er ikke en normalbeskrivelse av kristne i dag. Går det da an å hengi seg til slike drømmer?

 

Dette spørsmålet er et sant spørsmål! Sannheten er så voldsom at vi må beskytte oss. Men når vi stålsetter oss for å møte verdens sanne elendighet, går vi også glipp av gressbakken ved fjellbekken, den blå himmelen og fryden over å slippe tærne løs fra svette støvler. For dette er jo også sant!

 

Vi kan i hvert fall forsvare Salme treogtyve med at den er sann av og til. Det er jo slik med andre sanger vi synger.

 

Tiden nærmer seg når vi kan synge “Det er sommer, det er sol og det er søndag!” Den sangen er sann når det er sommer og sol og søndag. Det hender at det slår til. Og når det slår til, da gjør det godt å ha en slik sang synge gleden ut med. Når tåka ruller inn fra fjorden, går det an å varme seg med sommerminner og sommerlengsel: “Jeg tror, jeg tror på sommeren.”

 

Slik er det med teksten vår også. Av og til slår den til, så vi kan sukke tilfreds og kjenne at det er sant: “Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting.” I andre faser av livet blir denne salmen en fjern drøm. Men i og med at dette også er Guds drøm, blir den mer enn fattigmanns trøst. Den blir et levende håp, som drar oss frem mot en oppfyllelse.

Denne salmen er troverdig!

Salme treogtyve er ikke bare sann av og til. Den er troverdig. Når vi slipper vers for vers inn i sinnet, merker vi at salmen har bakkekontakt. Den er ikke bare en strøm av gode ord. Her er dødsskyggens dal, kjepp og stav, og fienders øyne.

Dødsskyggens dal

Noen av oss vandrer i dødsskygger for tiden. Noen vet at det er kort tid igjen. Andre har mistet sin kjære, og kjenner sorgen som et svart hull som suger all glede til seg. Noen har mistet en som ikke var kjær, men ond, - de har en rotete sorg, en kvern av motstridende følelser. Noen mistet sin nærmeste før de fikk gjort opp, og kjenner at den vonde samvittigheten skyggelegger sorgen. Døden kaster skygger, og mest kaster den skygger fordi min egen grav ligger i skyggene.

Du er med meg

4 Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.

 

“Du er med meg.” Finnes det mer fortrøstningsfulle ord?! Da Moses var fortvilet over oppdraget Gud ga ham, fikk han svaret:

2. Mosebok 4,12 Gå nå, så skal jeg være med deg når du taler, og lære deg hva du skal si!

 

Gud ga løfte om frelse til kong Akas:

Jesaja 7,14 Herren selv skal gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel, det betyr “Gud med oss!”.

 

Og vi kjenner oppfyllelsen.

Matteus 28,19 “Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler.” sa Jesus. “ 20 Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

 

Jesus er prøvet i alt, også i det å dø. Derfor kan vi ta til oss løftet om at han er med, også når døden ligger foran.

Når livskvelden kommer, og solen går ned

Og evighetsklokkene ringer,

I skyggenes dal og ved dødsflodens bredd,

Si hvem skal vel over meg bringe?

Hvor godt da til Jesus befale min ånd

Og barnlig å legge min skjelvende hånd

I hans, som har gått gjennom dødsdalen før,

Og fjernet dens brodd og dens torner.

Sangboken 368, vers 3

 

At vi skal ha Gud med oss, det er også Guds paradisdrøm. Vi kjenner den fra de siste kapitlene i Bibelen:

Åpenbaringen 21,3 Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.”

Hva med kjeppen og staven?

Luther har en interessant belysning av denne salmestrofen:

4 For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.

 

En god og ansvarlig hyrde har både kjepp og stav med seg.

            Staven er kraftig og hard. Med staven truer hyrden sauenes fiender. Staven skal skremme og knuse dem som vil skade sauene.

            Men kjeppen er til bruk på sauene for å holde dem på rett vei. Den skal smerte, men ikke skade. At staven kan være sauenes trøst, det er ikke vanskelig å forstå. Vi trenger en hyrde som er sterkere enn vår fiende.

            Men at kjeppen er til trøst, - hvordan kan det ha seg? En del kristne kan fortelle om hvilken trøst det har vært for dem å bli hentet inn når de rømte unna, om hvilken støtte det var for dem at hyrden visste forskjell på rett og galt, og tuktet dem inn på veien når de rotet seg bort. Det skal modenhet til å kjenne trøst i Herrens kjepp, og takke for at ‘han oppdrar oss ved trengsel og kors for sitt rike’.

Fiendenes øyne

5 Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender.

 

Salmen er så realistisk at den regner med fiender. Noen er så heldige at de kan si at de ikke har noen personlige fiender. Vi skal ikke se mye på Dagsrevyen før vi merker pusten fra fiendtlige mennesker. Kanskje ikke så ofte pur ødeleggelsesvilje, som en hensynsløs selvopptatthet som bruker andre mennesker. Vi trenger ikke gå langt for å møte fiendskapets ansikt. Bare denne uka har jeg fått være nær to som er blitt merket på kroppen av andres sykelige selvopptatthet.

 

I dag dekkes Herrens bord. Vi holder nattverd i full offentlighet. Noen sitter kanskje med frykten for å bli sett, sett av spottende kolleger og naboer og familie som vil plukke i stykker deres nattverdgang. Det er Herren som dekker bordet, og innbyr. Ikke du. Og han gjør det offentlig. Han vedkjenner seg å være din frelser, like for dine fienders øyne.

På de rette stier

                3 Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.

 

I full offentlighet står Herren frem som din frelser. Det er ikke bare fordi du er en stakkar som han kan forbarme seg over. Han gjør det for sitt navns skyld. Han har et rykte. Han har satt ut dette ryktet selv, og han vil leve opp til det. Han er din skaper og han har et mål med deg. Han er din frelser og han ønsker å nå dette målet. Du er ikke et heft for ham. Han tar ikke pause fra det han egentlig holder på med, for å hjelpe deg. Det Herren egentlig holder på med, er å frelse slike som deg, og lede oss alle inn på de rette stier.

 

Dødsskyggens dal, kjeppen og staven, og fienders øyne forankrer denne drømmeaktige salmen inn i vår verden, og gjør den troverdig.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.