Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
2. søndag etter påske, fri tekst
(=14. søndag etter pinse, tilleggstekst)
Teie kirke 29. april 2001, kl 11.00
2. preken i en serie om "menigheten"
fra påske til pinse i Teie kirke 2001.
Tema: Kjærlighetens fellesskap
529 Om alle mine lemmer
ÅP 2,1-7 TIL EFESOS: Sterk i lære og utholdenhet, svak i kjærligheten
787 Gjennom denne dagens timer (helst Nystedts melodi)
APG 2,14 og 36-47 DEN FØRSTE MENIGHET
727 Guds kjærleik er
---------------
JOH 13,34-35 ET NYTT BUD GIR JEG DERE
---------------
706,5-8 Til kjærleik Gud oss skapte … Guds munn me skulle vera
FORBØNN
(S 167-168: 4 ledd + I stillhet… med "Herre hør vår bønn. (Amen)" etter hvert ledd)
657 Vi bærer mange med oss
NATTVERD A
543 I tro under himmelens skyer
533 Kristne la oss søke sammen
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.
Tema for denne gudstjenesten er "Kjærlighetens fellesskap". La oss åpne oss for kjærligheten og bekjenne våre synder…
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 13. kapittel, vers 34-35:
(På skjærtorsdag, da Jesus spiste med sine disipler, sa han:)
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har
elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Har dere kjærlighet til
hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.
Kjære Jesus Kristus, vi ber deg at denne kjærligheten må prege vår menighet! Amen.
Tema for denne gudstjenesten er "Kjærlighetens fellesskap". Kjærlighet er mer enn ord. Derfor begynner vi med en enkel øvelse.
Snu deg til din sidemann og si: "Du er like mye verd som jeg!" Pass på at alle får høre det og si det til noen.
Gud har lagt ned i alle mennesker en kjærlighetsevne, evne til å vise godhet mot hverandre og rettferdssans. Men vi har mer i bagasjen. Vi bærer også med oss egoisme og evne til ondskap og evne til å hate.
Vi mennesker er sammensatte, og vi bærer med oss våre sår og skrammer. Noen har fått så mange skuffelser at de har beskyttet hjertet sitt med et tornekratt, - et tornekratt som risper enhver kjærlighetserklæring til blods, enten den kommer fra Gud eller mennesker.
Vi mennesker fødes med svært så forskjellig startstrek i livet. Noen har vært heldige i valg av foreldre, nerveutrustning og nabolag. Andre er født i motbakke både med sine foreldre, sine nerver og sitt nabolag. Men alle har vi evne til kjærlighet, godhet og rettferdighet, og vi har alle evne til hat, ondskap og egoisme.
Midt inn i denne virkeligheten taler Jesus til sine disipler, og han taler til oss som er hans disippelflokk i dag:
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har
elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Har dere kjærlighet til
hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.
"Et nytt bud gir jeg dere." Hva er det nye i Jesu kjærlighetsbud? Fra Mose tid hadde jødene lært at de skulle elske Gud av hele sitt hjerte, og sin neste som seg selv. Luk 10,27
Det nye er at Jesus har brakt Guds rike nær. Han har vist hvordan frelsen og tilgivelsen og oppstandelsen er det aller viktigste for Gud.
Johannes 3,16 For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin
Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men
ha evig liv.
"Som
jeg har elsket dere…" sa Jesus. Jesus har gitt oss et forbilde. Men mer
enn det. Han har gitt oss sin kjærlighet, plantet den inn i våre hjerter, så vi
kan elske som ham. Kjærlighet er Åndens første frukt. Den er ikke et krav, men
et kjennetegn.
Der det
ikke er kjærlighet i menigheten, er det noe helt grunnleggende som er galt! Vi
har lest sendebrevet til menigheten i Efesos i Johannes Åpenbaring.
Jeg vet om dine gjerninger; du har arbeidet, og du har holdt ut. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har avslørt løgn hos falske apostler. Du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett. Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Åp 2,2-4
Og Paulus
skriver det samme i kjærlighetens høysang, 1 Kor 13:
1. Korinterbrev 13,1 Om
jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg
bare drønnende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk
gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så
jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Om
jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å
brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.
Kjærligheten
er et kjennetegn for oss som er i menigheten, og for dem som ser menigheten
utenfra. Ved å lete etter tegn på kjærlighet i menigheten, kan vi finne ut om
vi har Den Hellige Ånd, eller om vi er kommet bort fra vår Herre. Den rene
kjærlighet finner vi i Guds bud.
1 Joh 2,3 Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er
om vi holder hans bud. 4 Den som sier at han kjenner ham, men ikke
holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. 5 Men den
som holder hans ord, i ham er kjærligheten til Gud fullendt. Av dette vet vi
at vi er i ham. 6 Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus
levde. 3,18 Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord,
men handling. 19 Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og
vi skal stille våre hjerter til ro for hans åsyn. 24 Den som holder
hans bud, blir i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi
han har gitt oss sin Ånd.
Dette
handler ikke om syndfrihet. Det handler om å slippe Guds kjærlighet frem i
menigheten, og frem til vår neste, så vi lar Guds bud innholdsbestemme vår
kjærlighet. Når vår kjærlighet er bestemt av Guds ord, da er det et tegn for
oss at vi har Guds Ånd.
Hvis vi kjenner på at kjærligheten
mangler i menighetslivet, da er det et tegn på at vi er kommet på avstand fra
vår Herre. Da er det ikke nok å ta seg sammen. Da må vi se å få fornyet vårt
forhold til ham igjen. Da trenger vi et nytt møte med Jesus.
Kjærligheten
er et tegn midt i verden, for alle mennesker.
35 Har
dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.
En av de
vakreste beskrivelsene av den første kirke, er ordene: "Se, hvor de elsker
hverandre!" Vi leste om dette i Apostlenes gjerninger:
Apostelgjerningene 2,47 De lovet Gud, og alle satte pris på dem.
Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.
En
forfatter fra denne tiden, beskriver menigheten slik: "De kristne har alt
felles, utenom sine hustruer. Hos oss er det omvendt. Vi har ingenting felles
utenom våre hustruer."
Det er
veldig populært for tiden å snakke om ukjærlighet og dømmesyke blant kristne.
Vi lever fremdeles i skyggen av kristendomsfiendtlig propaganda fra en
bevegelse i Norge som vi kaller "kulturradikalismen", fra 1920-tallet
og fremover. Det er karakteristisk at de har fremstilt kristne som dømmesyke og
ukjærlige. Den kristne nestekjærligheten er hjerteslaget i menigheten, og
akkurat der satte de inn angrepet.
Det er klart at det finnes enkelte dømmesyke og ukjærlige
mennesker som kaller seg kristne. Men det er grov propaganda å beskrive norsk
menighetsliv på denne måten. Men denne halve sannheten er blitt gjentatt så
ofte, at vi begynner å tro at det er en hel sannhet, - og så har vi mistet
motet. Det var også hensikten. Hvis vi har rimelig god samvittighet, må vi tåle
at andre baktaler oss. Men det verste er at mennesker som lengter etter et
kjærlighetens fellesskap skremmes bort fra menigheten.
Vi får gå i oss selv, og luke dømmesyken ut av våre sinn. Men vi
må ikke sluke kulturkritikken rått. Vi må ikke kvele og fornekte den
kjærligheten som faktisk finnes i blant oss! Den Hellige Ånd er da ikke helt
mislykket, heller!
Vi må ikke
fornekte Den Hellige Ånds gjerning, men heller gripe om den, når vi merker at
den er der. Åndens frukt er jo hva vi og alle mennesker lengter etter:
Galaterne 5,22 Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred,
overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 tålsomhet og
selvbeherskelse.
Det er
akkurat dette alle mennesker lengter etter, og vi har det vondt når vi savner
det: Kjærlighet, glede, fred… La oss slippe disse gode ordene inn i oss, så de
gjør oss gode!
"Gud
vil at alle mennesker skal bli frelst." 1 Tim 2,4 Det er et
fantastisk prosjekt å samle alle mennesker i én menighet. Gud har
vist en utrolig skaperglede og variasjonsevne da han skapte oss, - og han
mister ikke fantasien når han frelser oss. Så må heller ikke vi prøve å presse
alle mennesker inn i ett mønster. Det er ikke nødvendig at alle kristne
liker den samme musikken. Det er ikke nødvendig at alle kristne har den samme
humoren. Det er ikke nødvendig at alle kristne har samme interesser.
I vår kirke har vi gudstjenesten som et
felles samlingspunkt, og så utfyller vi dette med kirkeringer,
misjonsforeninger, Y's men, sangkor og snekkergruppe, Åpen dag, Kirkens SOS og
Kirkens bymisjon. Gudstjenesten skal ikke romme alt, men den skal være noe som
de fleste kan samles om. Gudstjenesten er faktisk den samling som samler
flest forskjellige grupper i menigheten. Samtidig må vi være klar over at mange
som vil være kristne, kjenner seg fremmede i gudstjenesten også. Eller de blir
hjemme fordi de ikke kan sitte på en stol, eller fordi de ikke kan være sammen
med mange på en gang.
Jeg har en venn i menigheten vår som jeg aldri har sett i kirken.
Men denne vennen min kommer og setter seg på kirketrappa, og forteller om
velsignelsen og kraften som strømmer ut fra kirken, og vitner om sin tro i
familien. - Jeg må passe meg så jeg ikke snakker slik om gudstjenesten og
menigheten at min venn faller utenfor.
Vi sang om
Guds kjærlighet før prekenen, der ingen tomhet fins "men rom for
draumar". Vi ønsker at det skal være "rom for draumar" i
menigheten. I vinter hadde vi en spennende runde i menighetsrådet. Hver av oss
fikk i lekse til neste gang å svare på spørsmålet: "Hva slags menighet
drømmer du om?" Og vi utfordrer hverandre denne søndagen, til å svare på
spørsmålet: "Hva slags menighet drømmer du om?" ---
Jeg skal
si hva slags menighet jeg drømmer om. Dere får ta det som et vitnesbyrd.
Det er rom for mange andre drømmer enn mine. Men dette er mine drømmer:
Jeg
drømmer om en romslig menighet,
Jeg
drømmer om en menighet med god plass til Guds ord,
Jeg
drømmer om en menighet som leder meg inn i Guds vilje
Jeg
drømmer om en menighet hvor jeg møter andre mennesker som er elsket av Gud,
Siden
kjærligheten er tema for denne gudstjenesten, vil jeg komme med en
kjærlighetserklæring til slutt.
Jeg er
betatt av Teie menighet. Jeg var skeptisk før jeg kom hit for 4½ år siden. Jeg
visste at menigheten holdt til i et hus som var en hypermoderne arbeidskirke da
den ble bygget på 70-tallet. Det som er hypermoderne blir fort gammeldags. Jeg
var redd menigheten satt med en betongkoloss som en klamp rundt foten. Men jeg
møtte en levende menighet i et levende hus, med over 1200 arrangement i året.
Jeg har møtt en stor gruppe av frivillige i kirkens diakoni,
mennesker som trives i sin tjeneste. Jeg er kommet inn i en stab som drar i
samme retning, og som er lykkelig forskånet for opprivende personalkonflikter.
Jeg er sammen med mennesker som bryr seg om min tro og tjeneste, og som ønsker
seg akkurat det jeg ønsker å gi.
Jeg har opplevd to menighetsrådsperioder, med mennesker som ønsker
å bygge Guds rike på Teie. Mennesker som vil det gode, og som er villige til å
satse på det de har tro på. Jeg arbeider sammen med mennesker som har
forventninger til hva som skal skje videre i menigheten.
Jeg møter menneskers sorg og fortvilelse, mennesker som får kraft
til å reise seg fra umulige skjebner, og mennesker som holdes fast i troen, mot
alle odds. Jeg ser mennesker bli forandret, og slå ut i full blomst.
Jeg ser
mange spor etter Jesus her, og mange av sporene er helt ferske.
Ære være
Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra
evighet og til evighet. Amen.