Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
2. søndag etter Kristi åpenbaring, GT-tekst
Nøtterøy kirke
22. januar 2006, kl 11.00
307 Til himlene rekker din miskunnhet Gud
Åp 22,16b-17 LIVETS VANN
19 Kom, konge, kom i morgenglans
Joh 4,5-14 KVINNEN VED BRØNNEN
118,1-2 Alle kilder bryter frem i glede
------------------------
2 Mos 17,1-6 HERREN GIR VANN I ØRKENEN
------------------------
494 Å for djup i Jesu kjærleik
FORBØNN 3 ledd + «I stillhet…»
029 Kom regn fra det høye (Offertoriesalme)
NATTVERD II
0106 Vi er et folk på vandring (Under nattverden)
658 Vårt alterbord er dekket (Under nattverden)
479 Deg å få skode
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.
I dag handler tekstene om at Gud gir vann til dem som tørster. Kan vi nordmenn høre det glade budskapet om vann, og forstå det? Vi som har vann i springen alle sammen! Å preke over dagens tekster på Nøtterøy, er som å selge kjøleskap på Grønland eller varmeskap i Sahara!
Situasjonen vår er kanskje ikke så ulik, likevel. Jesus står ved en brønn og snakker med en kvinne som drar opp det vannet hun trenger. Og så sier han: Hvis du visste hvem som snakker med deg, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann. Joh 4,10
Gud ser våre livsnødvendige behov, - det er jo han som har skapt oss, med våre behov! Men Gud ser også våre dypeste behov, både her i tiden og i evigheten. Det er våre dypeste behov vi er samlet om i dag, og vi ber for oss selv og for hverandre: La Gud komme på talefot med deg i dag!
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder…
I dag har vi noe så sjeldent som en prekentekst fra 2. Mosebok. La oss benytte anledningen til å friske opp barnelærdommen.
For 4000 år siden - og 4000 kilometer herfra - begynte Gud å tale til en gammel, barnløs mann fra Ur, langt sør i Irak. Abram het han og Gud gav ham navnet Abraham, som betyr far til en stor mengde. Abraham ble alle troendes far. Gud ville skape et nytt folk, med Abraham som stamfar, et folk som skulle bringe velsignelse til alle verdens folkeslag. I 2000 år forberedte Gud dette folket til å bli et velsignelsesfolk. Da tiden var inne gikk Jesus i døden for all verdens synd, stod opp igjen med seier, og sendte disiplene ut for å bringe Guds velsignelse til alle folkeslag. Og her sitter vi - i verdens ytterste utkant - som et bevis på at Guds 4000 år gamle frelsesplan er gått i oppfyllelse!
La oss gå tilbake til Abraham. Abraham fikk sønnen Isak og Isak fikk sønnen Jakob. Jakob fikk navnet Israel etter å ha kjempet med Gud om hans velsignelse. Jakob fikk tolv sønner, men han holdt mest av Josef. Det tålte ikke brødrene hans, og de solgte Josef til noen egyptere, og trodde de var ferdige med ham. Lang tid etter ble det hungersnød i landet, og brødrene søkte til Egypt for å finne mat. Hvem andre enn Josef er det som redder dem der? De tolv brødrene ble i Egypt og ble til Israels tolv stammer. Etter hvert ble de et stort folk, og egypterne gjorde dem til slaver. Da sendte Gud Moses for å lede folket ut av trellehuset, gjennom ørkenen og hjemover til det lovete land. Selv om de var Guds utvalgte folk, så var de ulydige mot sin Gud i ørkenen. Og nettopp fordi de var Guds utvalgte folk, så trakk han dem til ansvar for sitt frafall. De måtte vandre 40 år i ørkenen til det var kommet en ny generasjon, og den nye generasjonen fikk komme inn i det lovete land. Ja, selv Moses ble trukket til ansvar. Han fikk ikke komme inn i selve landet. Men han fikk komme hjem til Gud. (4 Mos 20,8-12)
Moses var en Guds mann for folket. Gud gav ham makt til å gjøre store under: Gud gav Moses en stav, og med den slo han på elven Nilen, så vannet ble til blod, et tegn på at egypterne var under Guds dom, fordi de hadde gjort Guds folk til slaver. Moses førte folket tørrskodd gjennom Sivhavet, han gav folket manna fra himmelen, og vann fra en klippe. Men Moses tok på seg for mye. Moses gikk lei av folkets mas. Det er et dårlig tegn for en leder. I kapitlet etter vår tekst i dag, kommer svigerfaren hans og tar Moses i skole: «Du må delegere ansvar til andre, ellers sliter du deg ut!» Jetro het svigerfaren til Moses, og han er faktisk blitt et ideal for bedriftsledere i vår tid.
Da er vi klare for dagens prekentekst. Vi går inn i historien like etter at Herren har mettet folket i ørkenen.
Prekenteksten er hentet fra 2. Mosebok, det 17. kapittel, fra vers 1:
Hele Israels-folket brøt opp fra Sin-ørkenen og drog dagsreise etter dagsreise som Herren bød dem. Siden slo de leir i Refidim. Men der fantes det ikke vann, så folket kunne få drikke. 2 Derfor trettet folket med Moses og sa: «Gi oss vann, så vi får drikke!» Moses svarte: «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?» 3 Men folket tørstet etter vann. De murret mot Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og feet vårt skal dø av tørst?» 4 Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!» 5 Herren sa til Moses: «Gå foran folket sammen med noen av Israels eldste! Ta med deg staven som du slo på elven med, og gå! Da skal du få se at jeg står foran deg på berget ved Horeb. Når du slår på berget, skal det strømme fram vann, så folket får drikke.» Moses gjorde som Herren sa, mens Israels eldste så på.
Slik lyder Herrens ord.
Dette skjedde for 3250 år siden. Og vi lever i dag. Hva har denne teksten med oss å gjøre?
Ja, teksten sier noe allment om forholdet mellom Gud og om kirken som hans folk og om oss som er ledere i kirken. Tiden er en annen. Men teksten handler om nære menneskelige ting som tørst og vann, om hvordan vi reagerer på påkjenninger, og om hva påkjenninger kan føre til i forholdet mellom Gud og folk og ledere. Det handler om en dyktig leder som er gått lei av folkets mas. Det er ikke vanskelig å forstå hva teksten handler om - 3250 år etterpå!
Jeg skal ikke si så mye om lederskap. Men teksten i dag er en påminnelse om hvor viktig det er å lytte til både Gud og mennesker, og å elske både Gud og mennesker, hvis en skal være leder i kirken. Moses var i en situasjon hvor han syntes folket murret. Men vi merker ikke noen irritasjon hos Gud. Han gav folket vann. Moses snakket som om han var på parti med Gud, mot folket. Det var godt svigerfaren kom og hjalp Moses med organiseringen.
Andre ganger er Moses mer på høyden. Det er når han går inn i forbønn for folket, og ber om Guds nåde og barmhjertighet. (4 Mos 11,2 og 21,7)
Hvis kirkens ledere ikke lytter til folket, så kan de glemme Guds omsorg for folket. Hvis ikke kirkens ledere lytter til Gud, kan de komme til å tro at de vet bedre enn Gud hva som er best for folket.
Det gjelder for kirkens ledere, som det gjelder for hans utvalgte folk, og som det gjelder for alle folk: Gud er oss nærmere enn vi ofte tror! Paulus talte på Areopagos i Athen og sa:
Apg 17,27-28 Gud er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.
Ingen av oss kan trekke pusten, uten at Gud står og blåser livspusten inn i lungene våre. Det er det bibelske skapelsesfortåelse! (1 Mos 2,7) Hvis du kjenner Gud langt borte, skal du prøve å holde pusten. Da skal du kjenne hvilke krefter du prøver å stoppe!
Er Gud virkelig så nær oss? Ja, det er han. Men vi reagerer forskjellig. Noen takker Gud for hvert åndedrag, andre takker Gud for skaperverket, og ser ikke så personlig på Guds aktivitet i skaperverket. Her er det viktig å tro sammen, og å tenke positivt om at vi tror sammen. Troens gave er så stor at den ikke kan rommes i et enkelt menneske. Vi må være mange for å strekke oss ut mot troens rike gave: Ikke alle tror likt og ikke alle opplever det samme i troslivet, men sammen kan vi rette vår tro mot Jesus Kristus.
I bunnen for vår tro ligger vissheten om at denne verden er Guds skaperverk, og at hver muskel i kroppen får sin styrke fra ham, enten vi ber eller banner, slår eller kjærtegner hverandre. Jesus kom for å åpne veien til ham som er oss nærmere enn vi tror!
Kan vi si at for eksempel det norske folk kan sammenlignes med Israelsfolket i ørkenen? Både ja og nei. Gud holder liv i det norske folk, slik han holder liv i alle folk. Amos 9,7 Men Israelsfolket var Guds utvalgte folk, som ble forberedt til å være et misjonsfolk blant alle folk, slik kirken nå - sammen med de troende i israelsfolket - er et misjonsfolk blant alle folk.
Når vi går på hans veier, og går i Guds tjeneste, har vi Jesu løfte om å være med oss alle dager på veien med evangeliet. Å være Guds misjonsfolk er ikke et privilegium, som vi kan benytte oss av til egen fordel, det er et kall og et ansvar hver dag.
Gud redder ikke alle verdens tørstende mennesker, slik han reddet israelsfolket i ørkenen. Det ligger en dødsdom over verden, fordi menneskeheten valgte og velger veien bort fra sin skaper og livgiver. Derfor lever vi alle i spenningen mellom undergang og misjon. Guds mål er å skape en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.
Så lenge vi lever i denne verden, lever vi - hver eneste en - i denne spenningen mellom undergang og misjon.
Dagens tekst forteller om det vi ofte kaller «narrow escape», det var på nippet at de klarte seg. Ingen kan overleve mange dagene uten vann.
Det er noe som har undret meg når misjonærer forteller. De har forberedt seg i flere år med misjonsskole og språkkurs, har pakket og gjort alt klart. Men så står de ved grensen og venter på visum til å komme inn i landet. Og det har ofte kommet i siste øyeblikk før tillatelsen er gått ut, og de må vente i lang tid på en ny mulighet. Det virker som Gud viser dem at uten ham kan de ingenting gjøre, uansett hvor mange og gode krefter de har i ryggen.
I misjonens tjeneste er det skjedd mange under. Under som kan måle seg med vannet som vellet frem fra klippen i ørkenen. Men saligheten er ikke på denne siden av verdens ende. Dette er ikke Guds nye måte å holde liv i mennesker på. Det er ikke slik at alle kristne får en vannkilde i hagen sin, og brød og kjøttvarer rett ned fra himmelen, at vi kan gå på vannet og helbrede alle syke. Det kan skje under og tegn, men det er bare under og tegn. Saligheten er på den andre siden av verdens ende.
Hva så med dine og mine dypeste behov akkurat i dag? Hva er dine dypeste behov i dag? Tørst etter vann er det knapt noen som opplever i Norge. Om vi ikke har råd til noe annet, så kommer vannet i springen. Men hva med tørsten etter rettferdighet? Hva med tørsten etter mening med hverdagen? Hva med tørsten etter ro i hjertet, etter lettelse i angsten som hugger tak? Hva med tørsten etter en bitte liten opplevelse av at Gud ikke har forlatt deg?
Jeg håper du kan oppleve et vennlig kjærtegn fra Gud i dag. Og jeg håper at du kan oppleve bærekraften i vår felles tro. Kanskje opplevde du det i sted da vi stod skulder ved skulder og trodde sammen i trosbekjennelsen. Kanskje opplever du det i kjærligheten på vei til nattverdbordet. Kanskje blir du truffet av en velsignelsesstråle når jeg lyser velsignelsen før vi går fra hverandre. La oss gi hverandre vennlighet hver gang vi er i kirken. Det er flere som hungrer etter vennlighet, enn vi tror!
Jesus sa til kvinnen ved brønnen:
Hvis du kjente Guds gave, og hvis du visste hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann. Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet!» Joh 4,10 og 14-15
Jeg vil gjerne si til deg som trenger det spesielt i dag:
Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Jak 2,8
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.