Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

2. søndag etter Kristi Åpenbaringssøndag, 2. rekke

Veierland kirke

15. januar 2004 kl 11.00

Salmer

223      Kjærlighet er lysets kilde

            Jer 17,12-14 FRELS MEG, SÅ BLIR JEG FRELST

380      Jeg er rede til å bede … Å, du milde nådens kilde

            Åp 22,16b-17 LIVETS VANN

677,1-3 Guds menighet, lukk opp din munn … la sangens kilder springe

---------------------

            Joh 4,5-26 KVINNEN VED BRØNNEN

---------------------

677,4-6 Guds menighet (forts)

            FORBØNN 1

205,1-3 Herre, jeg ser på bergets topp … evig velsignelsens kilde

            NATTVERD 1

            Stille (musikk) under utdelingen

529,3-5 Om all mine lemmer … La livets kilde flyte

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.

 

Alle salmene i dag handler om kilder, om lysets kilde, nådens kilde, sangens kilder, velsignelsens kilde og livets kilde. Noen av oss har et helt spesielt forhold til kilder, fordi vi vet om en kilde hvor vi kan hente klart og friskt vann. Selv etter at de fleste av oss har fått rent vann i springen, er det ingenting som smaker bedre enn kildevann, og ingen ting er som å se ned i en klar kilde. Kilden ligger der som et vennlig øye som stråler mot oss. Den er et livets mysterium. Det er som renheten i kilden skyller inn i vårt sinn og renser opp i våre tanker og følelser. Og om noen solstråler når ned til bunnen, får de sandkornene til å glitre som diamanter.

Kjærlighet fra Gud springer like ut som en kilde klar og ren.

I dens stille bunn, i dens dype grunn gjemmes livets edelsten.

 

La oss bøye oss ned over livets kilde, øse opp Guds omskapende kraft, og la kildevannet skylle bort våre synder…

Preken

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannnes i det 4. kapittel, fra vers 5:

Joh 3, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

Jesus kom til en by som hette Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob gav sin sønn Josef. 6 Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og han satte seg ned ved brønnen. Det var omkring den sjette time.

7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» 8 Hans disipler var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne. 10 Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» 11 «Herre,» sa hun, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vann fra? 12 Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob som gav oss brønnen og selv drakk av den, og like ens sønnene hans og buskapen?» 13 Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv15 Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og dra opp vann.»

16 Da sa Jesus til henne: «Gå og hent din mann, og kom så hit.» 17 «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Med rette sier du at du ikke har noen mann,» sa Jesus, 18 «for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.»

19 «Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. 20 «Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.» 21 Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. 24 Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

25 «Jeg vet at Messias kommer,» sa kvinnen - Messias er det samme som Kristus - «og når han kommer, skal han si oss alt.» 26 Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som taler med deg.»

 

Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

 

Jeg har med meg en skarp stein, syv centimeter høy. For meg hører denne steinen med i dagens tekst. Jeg hadde vært ved Jakobs brønn med et reisefølge, inne i Samaria. Det var i 1985. Den jødiske sjåføren var nervøs for bussen sin, og forlot den ikke et øyeblikk. Vi måtte bære mat ut til ham. Da vi var vel inne i bussen og sjåføren startet opp, var det som noen tømte et steinlass over busstaket. Denne steinen knuste en siderute og traff en i følget vårt i låret. Sjåføren ga full gass, så vi kom oss unna regnet av steiner.

 

Dagens tekst har akkurat de samme rammene i dag: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne, skrev Johannes. Det samme kunne vært skrevet om dem som bor i Samaria i dag.

Samaritanerne stammer fra dem som ble igjen da Israelsfolket ble bortført til Babylon på 700-tallet før Kristus. De ble sett ned på som et urent blandingsfolk. I dag bor det 3-400 troende samaritanere i området ved Jakobs brønn. De fører sin historie tilbake til samaritanerne på Jesu tid. De har en synagoge i Nablus, og har en helt spesiell påskefeiring på fjellet Garisim. Samaritanerne aksepterer bare de fem mosebøkene som hellig skrift.

 

Det ligger et preg av fiendtlighet over starten av denne samtalen. Og så ligger det et preg av skam. Det var omkring den sjette time, klokken tolv om formiddagen, da solen stod høyest. Ingen gikk ut for å hente vann i solsteken, andre enn dem som helst ikke ville møte noen.

            Samtalen er et studium i å snakke forbi hverandre, å vrenge og vri på bilder som må tas imot med velvilje hvis de skal forstås. Men samtalen er også et studium i hvordan Jesus utrettelig sikter inn mot å frelse den han snakker med. Han møter en samaritansk kvinne på hjemmebane. Hun er så full av skam at hun lurer seg ut mens andre sover. Men hun er stolt også, - stolt av å være kvinne, av brønnen og av folket sitt, og stolt av at de har et bønnefjell som er like viktig for dem som Jerusalem er for jødene. Hun lurer seg unna Jesu fremstøt, og flykter inn i smiger og lure teologiske diskusjonstemaer.

Og likevel - midt i denne ampre samtalen, vokser det frem en erkjennelse: «Jeg ser at du er en profet… Jeg vet at Messias skal komme,og når han kommer, skal han si oss alt.» Og så sier Jesus de forløsende ord: «Det er jeg, jeg som taler med deg.»

 

Enden på denne samtalen er like forunderlig som selve samtalen:

Joh 4,28 Kvinnen lot nå vannkrukken stå og gikk inn i byen og sa til folk: 29 «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

 

Evangeliet som nådde inn til denne skamfulle og stolte kvinnen har et ganske spesielt innhold!

Hun som hadde lurt seg ut for å hente vann mans alle andre sov, nå gikk hun inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!»

På hjemmebane

Her ute i Samaria stanset Jesus ved en brønn. En dyp brønn. 32 meter dyp. Om du slipper litt vann ned i brønnen, må du vente flere sekunder før du hører plasket fra vannflaten dypt der nede. Det stiger opp igjen som et 4000 år gammelt ekko.

Det var Jakob som gav dem denne brønnen. Jakobs ben var gravlagt her, i byen som i dag kalles Nablus (Neapolis = gresk: nybyen) eller Sikem og ligger i landområdene som kalles Palestina eller Vestbredden. Jakob hadde kjøpt dette jordområdet av en som het Sikem og brødrene hans. 1 Mos 33,18-20; Josva 24,32

 

Jesus møtte denne kvinnen på hennes hjemmebane. Men de hadde en felles historie. Abraham, Isak og Jakob var de tre patriarkene, som dannet starten på folkets historie, 1300 år før samaritanerne ble atskilt fra resten av jødefolket. De to folkene hadde ikke bare felles stamfedre. De hadde også et felles håp: At frelserkongen Messias skulle komme med nåden og sannheten. Han skulle si dem alt. Han skulle løfte sannheten opp gjennom skam og stolthet. Og så skulle han bringe nåde og fred og nye livsbetingelser.

 

Paulus skriver slik om Kristus, Messias:

Ef 2, 11 Dere som en gang var hedninger, ble kalt uomskårne av dem som kalles de omskårne, de som er omskåret på kroppen, av menneskehånd. 12 Husk da at dere en gang var uten Kristus; dere var utestengt fra borgerretten i Israel og hadde ikke del i paktene og løftet og var derfor uten håp og uten Gud i verden. 13 Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær. 14 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerde som skilte, fiendskapet. 15 Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven med dens bud og forskrifter. Slik skulle han stifte fred og skape ett nytt menneske av de to. 16 I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet.

 

I dag bygges en ny skillevegg på Vestbredden. La oss be for jøder og palestinere at de må finne inn til samtale og forsoning i deres felles Messias, Jesus Kristus!

Og så var det oss, da!

Denne teksten er ikke langt fra oss heller, selv om den er forankret i en tid 2000 år før oss, og i landområder som ligger 4000 kilometer borte fra oss.

            Også vi har behov for vann hver eneste dag. Vi merker bare ikke behovet så sterkt, fordi vi har nok av det. Og vi kan kjenne gleden over en kilde med nok vann og rent vann.

            Også vi kan kjenne på avvisning og diskriminering, på historien som kaster lange skygger i familie og bygdesamfunn. Det er tankevekkende å lese om det aktive forsoningsarbeidet i Sør-Afrika og Rwanda, som startet før blodflekkene hadde størknet, mens det er helt annerledes hos oss. Hos oss holder seierherrene fra siste verdenskrig sårene åpne med jubileer og bautaer og medaljer, år etter år. Vi må ikke tro at vi kan unngå forsoningsarbeidet fordi om første krigsgenerasjon nå tynnes ut. Historien kaster lange skygger, også i vårt land.

            Prekenteksten er ikke langt fra noen av oss. Vi kan alle kjenne en blanding av skam og stolthet som bygger en mur mot Jesus, mot sannheten og nåden og det nye livet. Det er områder av våre personligheter som kan være så sammenknytt at vi for lengst har sluttet å håpe på en frigjøring. Vi kan ha en spenning inne i oss, som er like fastlåst som mellom israelere og palestinere. Med like høye murer og like mye piggtråd og like mange minefelt å balansere mellom.

 

Men det som fremfor alt gjør at dagens prekentekst angår oss - her og nå, er at vi har Messias. Jesus Kristus har kommet med sin frelsesvilje og sitt frelserord også hit til Veierland. Her har det stått en kirke for Ordet i snart 100 år. Evangeliet er kommet hit!

            Jesus banker på våre dører, slik han banket på skammens dør hos kvinnen ved brønnen, på stolthetens dør og fiendskapets dør, på tørstens dør og på lengselens dør. Hvordan banket han? Jo, han bad henne om en tjeneste! «La meg få drikke!» Vi kan ha vanskelig for å begripe at han som har fått all makt i himmel og på jord, kan be oss om en tjeneste!

            Det er underlig hvordan det å få gjøre Jesus en tjeneste kan åpne troens dør! Det er nok mange som kan fortelle om det!

 

La oss ikke gå glipp av det privilegium det er at Jesus stanser hos oss, på vår hjemmebane:

«Kjente du Guds gave,» sa Jesus. «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»

            Alt kan misforståes hvis man er vrangvillig. Levende vann kan bety både rennende kildevann og vann som gir liv. Men Jesus gir seg tid til å bli enda tydeligere:

13 Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv

 

Hva betyr det? Det går an å si mye om dette. Men hovedsaken er å erfare det. Her åpenbarer Jesus hva han vil gi. Og han bruker tilstrekkelig med ord til at den som tørster kan forstå. Men man blir ikke utørst av å forstå. Man blir utørst av å få, av å erfare.

            La det være en bønn for oss selv, og for hverandre: La det bli en erfaring for oss at Jesus gir oss livets vann, det levende vann, at han gir oss å drikke slik at det blir en kilde i oss som veller fram og gir liv. Da gjelder det å holde seg nær til Jesus, og gi ham åpne dører.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Momenter

Det er ikke spesielle steder som gir oss kontakt med Gud, for Ånden åpner adgang helt inn til Guds hjerte, sannhetens Ånd, han som viser oss den egentlige virkelighet. Tempelet hadde sin tid. Nå skal vi tilbe i Ånd og sannhet. Nå er våre legemer templer for Den Hellige Ånd. Sammen danner vi Jesu legeme i det kristne fellesskap der vi hører til. (1 Kor 6,19 og 12,27)