Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

2. søndag etter Kristi åpenbaringssøndag, 1. rekke

19. januar 2003, kl 11.00

Teie kirke

Familiegudstjeneste

Salmer

98        Kristus er verdens lys

943      Måne og sol

            Sangavdeling med barna:

Jeg er trygg hos deg, Hvem har skapt alle blomstene, Minstemann

            Joh 2,1-11 Bryllupet i Kana

037      Han skapte vannet

-------------------

            Preken

-------------------

453      Kor stort min Gud, at eg ditt barn får vera

            Forbønn ved familiegudstjeneste,

3 ledd som avsluttes «Det ber vi deg om, vår Gud og Far»

389      Vær meg nær o Gud (bønnevers etter hvert ledd i forbønnen)

            DÅP

354      Milde Jesus

725      Jeg folder mine hender små

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Amen.

 

Vel møtt til gudstjeneste, hele familien, og velkommen til dere som skal bære et barn til dåpen i dag.

 

«Kristus er verdens lys. Når han er nær oss, er vår Far å finne.»

 

Alt blir mye enklere når Jesus er her!

 

I dag skal vi lese om en bryllupsfest. Bare jeg sier bryllup, så kjenner jeg at hjertet banker fortere. Jeg blir glad for at Gud skapte kjærlighet og forelskelse mellom mann og kvinne, og glad for at det første tegnet Jesus gjorde, det var i et bryllup. Når Gud en gang skal skape en ny himmel og en ny jord, da starter den store festen. Da skal menigheten være som en brud for Jesus.

 

La oss takke Gud for det. Vi leser inngangsordene i det hvite heftet som dere finner helt foran i salmebøkene.

 

La oss prise…

Tekstlesning

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 2. kapittel, fra vers 1:

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der, 2 og Jesus og disiplene hans var også innbudt. 3 Da tok vinen slutt, og Jesu mor sa til ham: "De har ikke mer vin." 4 "Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?" sa Jesus. "Min time er ennå ikke kommet." 5 Men hans mor sa til tjenerne: "Det han sier dere, skal dere gjøre." 6 Nå stod det noen vannkar av stein der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse. Det var seks kar, og hvert av dem tok to eller tre anker. 7 "Fyll karene med vann," sa Jesus. Og tjenerne fylte dem til randen. 8 "Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren," sa han. De bar det til kjøkemesteren, 9 og han smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da bad han brudgommen komme 10 og sa: "Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene er drukne, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå." 11 Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham.

 

Slik lyder Herrens ord.

Preken

Det første tegnet Jesus gjorde var i et bryllup. I Kana i Galilea. Jeg har vært der en gang. Det er en nydelig, liten by i Galilea. Og da kjøpte jeg en krukke som bare er for brudepar. Når vi heller på krukken, kommer det ikke noe ut av den vanlige tuten, selv om vi snur krukken helt opp ned. Men når vi heller til den ene og den andre siden, da kan vi helle ut det som er i krukken. Det er ikke for alle, men det er for de to. Det er ikke så enkelt å forstå. Men alle kan se det!

            Jesus gjorde et under som er enda større. De hadde ikke mer å drikke i bryllupet, og så gjorde Jesus vann til vin, seks kar som tok omtrent 100 liter. Det ble 600 liter vin!

Jesus startet med en glede

Det første tegnet Jesus gjorde var i et bryllup. Det synes jeg var fint. Bryllup er noe av det fineste jeg vet. Jeg glemmer ikke da jeg stod oppe ved alteret i Solum kapell i Skien. Jeg stod og så nedover mot kirkedøra. Så startet musikken, døra gikk opp, og så kom hun som skulle bli kona mi oppover den lange midtgangen. Og så husker jeg da jeg gikk sammen med datteren min oppover midtgangen i Tønsberg Domkirke. Jeg kjenner enda hvor stolt og glad jeg var! Jeg tror det er mange her som kjenner igjen de følelsene.

 

Og så gjorde Jesus sitt første tegn i et bryllup! Han startet med en glede. Når vi skal møte ham igjen, skal det også være glede. Evangelium betyr det glade budskap.

            Jesus gjorde mange andre tegn også. Han gjorde syke friske, han løste dem som var bundet av djevelen, han ga mat til dem som var sultne, og ga blinde synet igjen.

            Men det første tegnet var altså i et bryllup.

 

Det første Gud gjorde da han hadde skapt de første menneskene, var å innstifte ekteskapet:

Mannen skal forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. 1 Mos 2,24

 

Gud velsignet mann og kvinne. Han øste sin gode livskraft inn i dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange!» 1 Mos 1,28

Sunne følelser

Når vi blir skikkelig forelsket, da ser vi bare oss selv og den vi er blitt glad i. Men rundt oss er to gode armer. Det er Gud som har skapt oss sånn. Det er han som velsigner og øser sin glede inn ekteskapet. Derfor kan vi takke Gud for de gode følelsene. Sånne gode følelser er veldig mine, og de er veldig våre når vi er to som deler de gode følelsene. Derfor er det ikke så lett å snakke om dem til alle, vi er litt forsiktige og flaue, - og det er kanskje meningen! For vi vil ikke at noen skal ødelegge følelsene og le av dem. Men Gud er det ikke farlig med. Vi kan takke Gud for følelsene våre! Jeg tror vi kan leve mye sunnere med følelsene våre hvis vi begynner å takke Gud, så snart følelsene begynner å røre på seg.

            Det er lov å være sjenert og litt flau når vi kjenner forelskelsen. For vi er redd for at andre skal ødelegge følelsene våre. Men det er fint å snakke med Gud om følelsene våre og takke for dem. I Det gamle testamente har vi en hel bok med nydelige ord å bruke, når de gode følelsene våkner: Salomos Høysang, heter den. I den nye bønneboken vi har fått i kirken, er det en bønn vi kan be når forelskelsen våkner. Det er ikke en menighetsbønn, og det er ikke en familiebønn, men det er en bønn vi kan bruke når vi er alene og sjenert og forelsket:

Herre, jeg takker deg for lidenskapen som bor i min kropp.

Takk for evnen til å elske og bli elsket.

Takk for hud og hender som kan kjærtegne og berøre.

Gi meg mot til å være sårbar og vilje til å være nær en annen.

La meg aldri bli trøtt av å skape rom der kjærligheten kan bo.

Takk for øyeblikk av lykke og tider av fellesskap.

Jeg legger min elskede i dine hender. (Bønnebok, bønn nr 130)

 

Jeg er overbevist om at hvis vi kan be slik når forelskelsen våkner for første gang, eller når forelskelsen våkner igjen etter å ha sovet en stund, da er det mindre sjanse for at vi gjør hverandre noe vondt og ødelegger følelsene for hverandre, for da lever vi sammen med Gud, han som skapte oss og følelsene våre, og gav oss til hverandre.

            For vi merker i ekteskapet som overalt i livet ellers, at det er mye som kan gå i stykker, og vi er veldig sårbare. Det er mange som vet noe om det.

Vår eller Guds oppfinnelse?

Når jeg snakker med to som er forlovet og skal gifte seg, så er de ofte så forelsket at de nesten tror at det er de som har funnet opp bryllup og ekteskap. De ser ikke Gud, som ga oss forelskelse og kjærlighet og ekteskapet, og de ser ikke familiene og nærmiljøet og samfunnet, og at det betyr noe for alle rundt dem at nå skal de bli et ektepar.

Personlig, men ikke privat

Mange blir overrasket når jeg forteller at i det øyeblikk de sier ja foran alteret, så er det mellom 700 og 1000 lover og regler i samfunnet som begynner å virke. Det er lover og regler som skal beskytte de to i gode og vonde dager, og det er lover og regler som skal hjelpe dem, dersom de er så heldige å få barn, og lover som skal hjelpe dem i kaoset som oppstår når en av dem dør, eller hvis de ikke klarer å leve sammen lenger.

Det beste - og Guds vilje

Det er mange som sier at ekteskapet er den beste samlivsform, den beste måten for mann og kvinne å leve sammen på. Og alle som har med barn å gjøre, sier at det beste for et barn er å vokse opp i en familie med én mor og én far. Det er fint når vi kjenner at det Gud har bestemt er det aller beste. Det er fint når vår erfaring stemmer med Guds vilje.

            Men det er ikke nok å si at ekteskapet er den beste samlivsform. For å si at noe er det beste og lureste, det er å si at det er noe jeg har funnet ut. Andre har like mye rett som meg til å finne ut ting. I vår tid har de fleste som gifter seg, funnet ut at det er lurest og best å begynne samlivet i omvendt rekkefølge. De starter som samboere, og begynner på alle sider av samlivet, de flytter sammen og får barn, slik at den eneste overgangen som står igjen til slutt er bryllupsfesten.

            Det er ikke nok at kirkens ledere sier at ekteskapet er best. Vi må si at ekteskapet er Guds gode ordning, - også når vi synes at andre ordninger kan være like gode. Jeg synes det er fint når presten starter vielsen med å lese disse ordene:

Kjære brudepar.

Gud har skapt oss til å leve i samfunn med ham og med hverandre. Han har ordnet det slik at mann og kvinne skal være ett, og han har stadfestet dette fellesskapet med sin velsignelse. Ekteskapet er Guds gode gave. Her prøves vår vilje til å dele glede og sorg, til å gi og ta imot, til å forstå og tilgi. Her skal mann og kvinne vokse nærmere hverandre og strekke seg i tro og håp mot alt det Gud har å gi.

 

Kjære Jesus!

Takk for at det første tegn du gjorde, var i et bryllup! Takk for ekteskapet, og takk for mor og far, for familien vår og for at du har knyttet oss sammen. Vær med alle som har det vanskelig i familien sin, og hjelp oss å takke for hverandre, også når vi har det vanskelig. Amen.