Dersom livet hadde vært en kampplass mellom onde og gode
krefter, da ville det være nærmest å sortere all lidelse til den onde. Da ville
vi kjenne enhver lidelse som et tegn på at den onde hadde overtak i kroppen
vår. Vi ville trygle Gud om å gripe inn og befri oss fra ondskapens grep. Hvis
lidelsen ikke ble tatt fra oss, ville det enten være fordi Gud ikke var sterk
nok, eller fordi han ikke brydde seg om å hjelpe. Hvilken adresse skulle vi da
vende oss til? Ville offergaver til djevelen eller løfter og besvergelser kunne
hjelpe?
En bibelsk verdensforståelse gir oss én adresse å gå til i
lidelsen. Hovedpunktene i en bibelsk verdensforståelse er
- at verden er Guds,
- at Gud har lagt verden under
forgjengelighet
- at Gud en dag skal kalle oss
til endelig oppgjør,
- at djevelen i mellomtiden kan
friste oss til synd,
- at vi rammes av vår egen og
andres synder, og
- at djevelen er farlig for den
som bedriver djevelskap.
Fra djevelen
Med en slik verdensforståelse, er det få lidelser som kan
regnes som djevelens maktdemonstrasjoner. De kommer bare når mennesker åpner
seg for djevelen og binder seg til ham. Da kan Gud suverent løse mennesket ut
av besettelsen.
Utenom dette
er djevelen først og fremst forføreren som lokker oss inn under Guds dom, og
anklageren som bruker våre fall til å ta fra oss motet. Djevelens list er stor,
men hans makt er begrenset.
Utenom
besettelsesberetningene, finner vi fire-fem steder i Bibelen hvor konkrete
lidelser har med djevelen å gjøre:
Jobs
bok starter med at djevelen får tillatelse av Gud til å prøve Job innenfor
tydelige grenser. (Job 1,12 og 2,6)
Et
annet eksempel finner vi hos Paulus.
For
at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått
en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg - for at jeg ikke skal bli hovmodig.
Tre ganger bad jeg Herren at den måtte bli tatt fra meg. 2 Kor 12,7-8
Siden
Paulus fikk denne plagen for ikke å bli hovmodig, kan det ikke være djevelen
som står bak. Det er Herren Paulus henvender seg til for å slippe.
Se
også 1 Tess 2,18 og Åp 2,10.
Fra Gud
Noen lidelser kommer av livsgrensene som Gud har satt. Når
jeg opplever sykdom og svekkelse og død, er det ikke djevelens
maktdemonstrasjoner, men min andel av den forgjengeligheten som Gud har lagt
over skaperverket. Han la verden under forgjengelighet etter syndefallet. Han
sperret menneskets vei til livets tre, og han satte grenser for livets lengde.
Han lot torner og tistler vokse frem som domstegn på jorden. Når jeg sliter med
slike lidelser, kan jeg klage til min Skaper, appellere til hans barmhjertighet
og be om lettelse i byrdene.
Fra meg selv
Noen av mine lidelser har jeg pådratt meg ved mine egne
synder, slik som dårlig vedlikehold av kroppen eller risikabel adferd. Jeg skal
ikke gi Gud eller djevelen skylden for slike lidelser, men reise meg opp til å
bekjenne synden og erkjenne ansvaret for mine egne dumheter. Og så kan jeg be
om Guds helbredelse, både av kroppen min og de sårene jeg har gitt mitt sinn.
Fra andre mennesker
Mesteparten av våre lidelser er forårsaket av menneskers
synd: utnytting, forakt, drap, utroskap, løgn, ran og svindel. Noen har regnet
ut at 95% av verdens lidelser kan forklares på denne måten. Vi kan ikke
beskylde Gud eller djevelen for ozon-hullet i atmosfæren, når årsakene er
profittbegjær og rovdrift på naturen, - eller for hungerkatastrofe, når verden
har nok mat til alle.
Vi må reise
oss som mennesker, erkjenne vår synd i økonomiske, politiske og sosiale
strukturer, og gjøre noe med dem. Og så må vi slutte å sutre over dommens dag.
Det er nok av undertrykte som lengter etter dommens dag!
Hvis jeg opplever ran og mord, kan jeg vite at det ikke er
Guds vilje. Guds vilje vet vi. Han sa "Du skal ikke stjele og du skal ikke
slå i hjel". Når slikt rammer meg, er det mennesker som legger seg opp i
Guds livsrammer for meg, så jeg lider.
Trygghet og klage
I Det gamle testamente finner vi mange klagesalmer.
Nå sier jeg til Gud, min klippe:
"Hvorfor har du glemt meg, hvorfor må jeg gå og sørge mens fienden plager
meg?" Det går meg gjennom marg og ben når mine fiender håner meg, når de
sier til meg dagen lang: "Hvor er nå din Gud?" Hvorfor er du full av
uro, min sjel, hvorfor stormer det i meg? Vent på Gud! For enda en gang skal
jeg takke ham, min frelser og min Gud. Sal
42,10-12
Det er Gud vi kan henvende oss til ved alle slags lidelser.
Når vi lider under forgjengeligheten, kan vi klage til han som setter livets
grenser. Han gir oss beskyttelse mot djevelens fristelser. Gud befrir den som
vil befris fra besettelse. Og Gud skal en gang gjøre slutt på vår egen og
andres ødeleggelser av Guds gode livsrammer. Derfor er det Gud vi ber til i
Fader vår: "La din vilje skje på jorden som i himmelen. Frels oss fra det
onde!"
I klagen ligger det også en tillitserklæring til Gud. Vi kan
uhemmet rette vår fortvilelse mot ham. Som en far beveges av at det er ham
barnet kommer til med sin gråt og klage, slik røres vår himmelske Far og kommer
oss i møte.
Som en far er barmhjertig mot
sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. For han vet hvordan
vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. Sal
103,13-14
Vi har lov til å klage over det vi ikke kan begripe. Gud
forlanger ikke at vi skal se det han ser. Så kan det være at vi i ettertid
skjønner at vi har sett for kort.
Så lenge mitt sinn var bittert,
og jeg kjente at det stakk i hjertet, var jeg dum og uforstandig; som et fe var
jeg mot deg. Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du
leder meg med ditt råd, og siden tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg
ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden. Om
kropp og sjel forgår, er Gud for evig min klippe og min del. Se, de som holder
seg borte fra deg, går til grunne, du gjør ende på alle som er utro mot deg.
Men for meg er det godt å være nær Gud. Jeg tar min tilflukt til
Herren. Jeg vil vitne om alle
dine gjerninger. Sal 73,21-28