Da middelalderen var til ende, var frelsen nærmest blitt
borte i alle kirkens strukturer, seremonier og spekulasjoner. Reformasjonen
ville gjenreise forkynnelsen av frelsen og nåden. For å tale rett om frelsen
var det nødvendig å tale rett om Gud. Derfor lød det første ledd i
reformatorenes bekjennelse i 1530 slik: "Våre menigheter lærer samstemmig
at ... det er ett guddommelig vesen. ... Vi forkaster alle villfarelser som er
oppstått mot denne artikkelen, for eksempel de som hevder at det er to opprinnelige
makter, en ond og en god."
Denne villfarelsen ligger dypt i
vårt felles tankegods i Europa. Vi har lett for å tenke oss verden som en
slagmark mellom gode og onde krefter. Noen ser hele verdenshistorien som Guds
tapre arbeid for å skape kosmos av kaos. De tenker at kaoset var der på
forhånd, og at kaosmaktene er motkrefter mot Guds arbeid med å ordne verden
etter sin gode vilje. Det kan høres logisk ut, men det er en villfarelse.
Gud har bukten og begge endene
Historien er som en linje eller en snor. Bibelen åpenbarer
at Gud har det suverene herredømmet i begge ender, ved historiens begynnelse og
dens slutt. Men han har også overherredømme i alle tidens buktninger som ligger
imellom.
Djevelen er
ikke en opprinnelig makt, og han skal ikke få drive sitt spill til evig tid.
Hvordan han oppstod vet vi lite om, men han oppstod etter skapelsen. Djevelens
endelige skjebne er at Gud skal kaste ham i helvete. Det er ikke djevelen som
hersker der, men Guds vrede. Også i historiens tid er djevelens spillerom
begrenset av Gud. (Jud 6; 2 Pet 2,4; 1 Tim 3,6;
Åp 20,10; 1 Kor 15,24; Job 1,12; Åp 20,2)
"Nå skal denne verdens fyrste kastes ut" (Joh 12,31)
Ved inngangen til fastetiden leste vi disse seiersikre
ordene fra Jesu munn. Det var ikke ord fra en optimistisk amatør som entret
bokseringen for å se om han kanskje kunne overvinne djevelen. Det foregikk
ingen kamp. Jesus var den suverene som kom og kastet ut verdens fyrste. I
besettelsesberetningene demonstrerte Jesus sin myndighet over djevelen. Jesus
avsluttet sin gjerning på jorden med seiersordene "Meg er gitt all makt i
himmel og på jord." Matt 28,18
Livet er ikke
en kampplass hvor onde og gode krefter kjemper om overtaket, og hvor snart de
onde og snart de gode er sterkest. Da ville mennesket være fri fra ansvar og bundet
til skjebnen. Nei, det er verdens dommer som nå trer frem og lemper djevelen
ut. Djevelens tid er omme. "Et Guds ord kan ham binde!" Det som
gjenstår er å gi frelsestilbudet til dem som han har forført, og så skal enden
komme.
Hvem kan kaste denne verdens fyrste ut?
Hvis vi stirrer oss blinde på de tre ordene "denne
verdens fyrste", er det lett å miste motet. Da kan vi komme til å lage oss
en verdensforklaring som gjør djevelen til hersker over denne verden, - og som
gjør Gud ganske liten. Kanskje var en av grunnene til at Jesus sa så ofte
"Se!", at vi så lett blir forblindet av djevelen.
Hovedsaken i
disse Jesusordene er ikke at djevelen har kommandoen i denne verden. Nei,
hovedsaken er at djevelen skal kastes ut, og at dommen over ham felles akkurat
nå. Den som gjør dette er Jesus. Han har fått all makt i himmel og på jord. Det
er Jesus som har kommandoen i denne verden.
Dette
demonstrerte Jesus igjen og igjen ved å drive de onde ånder ut og løse alle
besatte. Det virker som evangelistene henter frem en etter en av disse
episodene for å holde motet oppe hos dem som hadde brutt med sin fortid og
brutt sine bånd til djevelen.
Om
verden full av djevler var
som
ville oss oppsluke,
vi
frykter ei, vi med oss har
den
som Guds sverd kan bruke.
Er
verdens fyrste vred og vil oss støte ned,
han
ingen ting formår, fordi alt dømt han går.
Et
Guds ord kan ham binde.
Martin
Luther 1529, Norsk Salmebok nr 295