Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

25. søndag etter pinse, 2.rekke

Nøtterøy kirke

17. november 1996 kl 11.00

Salmer

 

                 14,1-2 Jeg løfter opp til Gud min sang           

                                               DAN 12,1-3 ENDETIDENS TRENGSEL OG FRELSE

                844,1-3 I himmelen, i himmelen (bokmål)           

                                               1 KOR 15,42-49 OPPSTANDELSEN

                156     Velsignet vær, o Jesus Krist              

                ---------------------

                                               JOH 6,37-40 ALLE SOM FADEREN GIR MEG

                ---------------------

                863     Ja, engang mine øyne skal                 

                360     En stor og mektig gave                    

                484     Vær frimodig, redde hjerte                

 

Innledning til gudstjenesten

 

25. søndag etter pinse er som en påskedag om høsten. Men denne dagen fester vi ikke øynene først og fremst på Jesu oppstandelse i påsken for 2000 år siden. I dag handler det om vår oppstandelse på den siste dag. Den dagen kommer med dom eller befrielse for den enkelte av oss. Om dagen skal komme med dom eller befrielse, avhenger av hvilke valg vi gjør i dag.

 

I dag skal seks barn bli frelst. De skal settes inn på himmelveien. Vi skal se hvordan Gud handler synlig og konkret for å frelse. Han gjør det så konkret for at vi ikke skal miste motet.

 

I hver eneste gudstjeneste øver vi oss sammen på å holde fast på den frelsen vi fikk i dåpen, når vi bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder. Dermed er det gjort nå, og vi skal slippe å møte våre egne synder med avsky på oppgjørets dag. Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg tenker at hvis hele livet mitt skulle rulles opp på dommens deg, da er det en del perioder som ville få meg til å kaste opp, og føle avsky. Vi skal lese fra Danielsboken om det. “På den dagen skal noen våkne opp til evig liv, andre til skam og evig avsky." (Dan 12,2) I dag er vi samlet i et hus som er bygget for at vi skal bli frelst, her kan vi ta dommen på forskudd, ved å bekjenne syndene for Gud, så han kan løfte dem opp på Jesu kors og nagle dem fast der.

 

La oss derfor bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.

Preken

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel, fra vers 37:

Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. 38 For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg. 39 Og hans vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. 40 For dette er min Fars vite, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.

 

Herre Jesus Kristus, vi ber deg, fullfør din himmelske Fars vilje med hver og en av oss som er i Nøtterøy kirke i dag! Amen.

 

Dette er en av de vakreste tekstene i Det nye testamente:

"Den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort! Den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag!"

 

Jesus har en forunderlig evne til å møte mennesker. Midt i fryktelig vanskelige samtaler, har han evne til å finne frem til den enkeltes hjertedør, og banke på med respekt. Kapittel fem og kapittel seks i Johannesevangeliet er ganske parallelle.

Kapittel fem starter med at Jesus helbreder en mann ved Betesdadammen, en mann som hadde vært syk i 38 år. Men fordi Jesus helbredet mannen på jødenes hviledag, ble de rasende og prøvde å få Jesus drept. Midt i den dramatiske stridssamtalen mellom Jesus og jødene, er det som det plutselig blir blikk stille, og Jesus sier: "Jeg sier dette for at dere skal bli frelst'." Nå er det ikke en så dramatisk situasjon i kirkerommet vårt i dag. Men det er mange dåpsfamilier i kirken. Det er tusen ting som skal klaffe med dåpsmiddag og knute på dåpslua, bunader og søljer og buksepresser, tåteflasker, bleier og kluter. Kan jeg få smette inn mellom alle disse tankene som virvler rundt i hodet ditt, og banke forsiktig på hjertedøren din: “Jeg sier dette for at dere skal bli frelst!”

Kapittel seks starter med et stort under. Jesus mener fem tusen med fem brød og to fisker. Det var jo stas! Han vi ha til konge! Ja, folket kom og ville føre ham bort med makt og gjøre ham til konge. Det ble et opprivende ordskifte mellom Jesus og folket. “Dere søker meg fordi dere ble mette," sa Jesus, "ikke fordi dere har sett tegn. Dere har sett meg, og likevel tror dere ikke." (v 26 og 36) Folket mumlet forarget, og mange disipler trakk seg tilbake fra Jesus. Midt inne i denne vanskelige samtalen, midt i mumlingen og makten og midt blant alle som var skuffet over Jesus, er det at Jesus kommer med de vakre ordene som er dagens prekentekst:

"Den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort! Den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag!"

 

Av og til når jeg sitter med en tekst og forbereder en preken, tenker jeg: "Hvem er det som skal ha akkurat disse ordene i dag?" Kanskje er det en av dere som skal høre akkurat disse ordene i dag:

"Den som kommer til meg, vil jeg såvisst ikke støte bort! Den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag'."

Alle dem som Faderen gir meg

For andre er det kanskje en annen linje i teksten som er dagens gave: "Alle dem som Faderen gir meg, kommer til meg."

Det er godt å tenke på dette når en føler seg borte i massen. Mange av oss har lært bibelordet “Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.” (1 Tim 2,4) I gode stunder kan vi tenke: ALLE, det er fint, det betyr også. meg. Men andre ganger kan vi føle at ALLE, det er så mange. Jeg blir helt borte i mengden. Gud har vel ikke tid til meg når han skal frelse alle mennesker.

 

Da er det godt å slippe dagens prekentekst inn på seg:

“Alle dem som Faderen gir meg, kommer til meg.” Denne setningen vitner om en samvittighetsfull overlevering av noe verdifullt. Gud tar menneske etter menneske og overleverer til Jesus som en kostbar eiendom, og slipper ikke før har kjenner at Jesus har tatt tak.

Joh 6,44 Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham; og jeg skal reise barn opp på den siste dag.

 

Og la du merke til setningene midt i prekenteksten:

Joh 6,38 Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg, 39 Og hans vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. 40 For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.

 

Når et menneske blir frelst, er det frukten av en planlagt handling mellom Faderen og Sønnen, mellom Gud og Jesus.

 

Når Gud frelser et menneske, er det så omhyggelig planlagt og så orientert om den ene, at en kan bli ganske selvopptatt. Tenk at den allmektige Gud gjør seg så mye strev bare for meg! Målet er ikke at du skal bli selvopptatt, men at du skal merke at du er elsket.

 

Like etter at et menneske er blitt frelst, er det så lett å vitne om valget en har tatt. Og valget er viktig. Jesus setter oss på valg.

Åp 3,20 Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren,, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

 

Jesus står ved din hjertedør og banker. Han tvinger seg ikke inn på deg, men han gjør det klart at han står og banker, og håper på at du skal lukke opp. Men valget er ditt. Når du så tar et valg, er det naturlig at du er opptatt av valget ditt.

                Men når en har vært kristen en stund, blir en mer opptatt av hva Gud har gjort for å frelse, av den lange veier Jesus har gått for å komme frem til hjertedøren min, og over det Jesus har gjort etter at jeg slapp ham inn.

 

Etter hvert får vi også øye på alle som har hjulpet oss til tro. Og da merker vi sannheten i det vi leste fra Danielsboken:

Dan 12,3 De som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.

 

Det er et flott ord for å frelse: Å føre meg til rettferd. Du vet vel hvem som har ført deg frem til rettferd, frem til Guds rettferdighet som han gir til den som tror? Får du øye på foreldrene dine som bar deg til dåpen? En tante som har bedt for deg. En oldemor som la velsignelsesstrømmer etter seg i slekta? En søndagsskolelærer? En nabo som kjørte deg på barneleir? En tysk munk som kom opp hit til Oslo-fjorden og fortalte om Jesus for 1000 år siden? De hører alle med i din troshistorie.

Dan 12,3 De som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.

Legemets oppstandelse

Fire ganger gjennom prekentekstens kapittel lyder det (39, 40, 44, 54): "... og jeg skal reise ham opp på den siste dag."

 

Det er nå godt at det er Jesus som skal gjøre det. Han kjenner vi jo. Men hvordan vil han gjøre dette? Hva slags form skal vi stå opp i? Det vrimler av teorier om det. Det snakkes om ånder og engler og at vi blir løftet opp over tid og rom. Paulus tar tak i disse teoriene i epistelteksten vi leste:

1 Kor 15,35 Men nå vil vel noen si: "Hvordan står de døde opp; hva slags legeme harde?" 36 Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. 37 Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. 38 Gud lar det så få den skikkelse som han ville, hvert enkelt slag får sin.

39 Heller ikke bar alle levende vesener samme slags kjøtt. Det er forskjellig for mennesker, fe, fugler og fisk. 40 Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer, og de himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen. 41 Sol, måne og stjerner gir forskjellig skinn. Ja, en stjerne skiller seg fra en annen i glans. 42 Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det   som blir sådd, er forgjengelig, men det som står opp, er uforgjengelig.

45 Det første menneske, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. 48 Slik det menneske var, som var dannet av jord, slik er også de andre som er av jord. Og slik den himmelske er, slik skal de himmelske være. 49 For likesom vi har båret den jordiskes bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.

 

Skal vi få vite hva slags kropp vi skal stå opp med, så har vi altså en ting å gjøre: Å se hvordan Jesus var etter oppstandelsen. Han er jo den første med himmelsk legeme, og vi skal bli som han.

Luk 24,36 Mens de talte om dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: "Fred være med dere!" 37 De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. 38 han sa til dem: "Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? 39 Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og hen, som dere ser at jeg har." 40 Dermed viste han dem sine hender og føtter. 41 Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring, Da spurte han: "Har dere noe a spise?" 42 De gav ham et stykke stekt fisk, 43 og han tok det og spiste mens de så på.

 

Det var tydeligvis om å gjøre for Jesus at apostlene skulle erfare hva slags kropp han hadde etter oppstandelsen. For apostlene skulle jo være vitner om dette for oss. Det apostlene har fortalt i Det nye testamente, er det som vi har å holde oss til.

 

Hver søndag bekjenner vi at vi tror på legemets oppstandelse. Vi tror ikke bare på sjelens udødelighet. Det kan bety så mangt. Vi tror på enkeltmenneskets udødelighet, at hver enkelt skal stå opp med en ny kropp.

·       Vi skal ikke være til å kjenne igjen!

·       Men vi skal kjenne hverandre igjen, når vi får sett nærmere på hverandre, og får høre stemmene, og hører våre kjære si navnet vårt. Slik var det med Maria i haven på påskedag. Hun trodde først at Jesus var gartneren, men da han sa navnet hennes, var hun ikke i tvil om at det var Jesus.

·       Vi skal stå opp som personer som kan ta på hverandre og snakke sammen.

 

Det skal bli fint!

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.