Kapellan Harald Kaasa
Hammer, Nøtterøy
25. søndag etter pinse,
2.rekke
Nøtterøy kirke
17. november 1996 kl 11.00
14,1-2 Jeg løfter opp til Gud min sang
DAN 12,1-3 ENDETIDENS TRENGSEL
OG FRELSE
844,1-3
I himmelen, i himmelen (bokmål)
1 KOR 15,42-49 OPPSTANDELSEN
156 Velsignet vær, o Jesus Krist
---------------------
JOH 6,37-40 ALLE SOM FADEREN GIR
MEG
---------------------
863 Ja, engang mine øyne skal
360 En stor og mektig gave
484 Vær frimodig, redde hjerte
25. søndag etter pinse er som en påskedag om
høsten. Men denne dagen fester vi ikke øynene først og fremst på Jesu
oppstandelse i påsken for 2000 år siden. I dag handler det om vår oppstandelse
på den siste dag. Den dagen kommer med dom eller befrielse for den enkelte av
oss. Om dagen skal komme med dom eller befrielse, avhenger av hvilke valg vi
gjør i dag.
I dag skal seks barn bli frelst. De skal
settes inn på himmelveien. Vi skal se hvordan Gud handler synlig og konkret for
å frelse. Han gjør det så konkret for at vi ikke skal miste motet.
I hver eneste gudstjeneste øver vi oss sammen
på å holde fast på den frelsen vi fikk i dåpen, når vi bøyer oss for Gud og
bekjenner våre synder. Dermed er det gjort nå, og vi skal slippe å møte våre
egne synder med avsky på oppgjørets dag. Jeg vet ikke hvordan du har det, men
jeg tenker at hvis hele livet mitt skulle rulles opp på dommens deg, da er det
en del perioder som ville få meg til å kaste opp, og føle avsky. Vi skal lese
fra Danielsboken om det. “På den dagen skal noen våkne opp til evig liv, andre
til skam og evig avsky." (Dan 12,2) I dag er vi samlet i et hus som er
bygget for at vi skal bli frelst, her kan vi ta dommen på forskudd, ved å
bekjenne syndene for Gud, så han kan løfte dem opp på Jesu kors og nagle dem fast
der.
La oss derfor bøye oss for Gud og bekjenne
våre synder.
Dette hellige evangelium står skrevet hos
evangelisten Johannes i det 6. kapittel, fra vers 37:
Alle de som Faderen gir meg,
kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. 38 For jeg er ikke kommet ned
fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg. 39 Og hans vilje er at jeg
ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den
siste dag. 40 For dette er min Fars vite, at den som ser Sønnen
og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.
Herre Jesus Kristus, vi ber deg, fullfør din
himmelske Fars vilje med hver og en av oss som er i Nøtterøy kirke i dag! Amen.
Dette er en av de vakreste tekstene i Det nye
testamente:
"Den som kommer til meg, vil jeg så
visst ikke støte bort! Den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og
jeg skal reise ham opp på den siste dag!"
Jesus har en forunderlig evne til å møte
mennesker. Midt i fryktelig vanskelige samtaler, har han evne til å finne frem
til den enkeltes hjertedør, og banke på med respekt. Kapittel fem og kapittel
seks i Johannesevangeliet er ganske parallelle.
Kapittel fem starter med at Jesus helbreder
en mann ved Betesdadammen, en mann som hadde vært syk i 38 år. Men fordi Jesus
helbredet mannen på jødenes hviledag, ble de rasende og prøvde å få Jesus
drept. Midt i den dramatiske stridssamtalen mellom Jesus og jødene, er det som
det plutselig blir blikk stille, og Jesus sier: "Jeg sier dette for at
dere skal bli frelst'." Nå er det ikke en så dramatisk situasjon i
kirkerommet vårt i dag. Men det er mange dåpsfamilier i kirken. Det er tusen
ting som skal klaffe med dåpsmiddag og knute på dåpslua, bunader og søljer og
buksepresser, tåteflasker, bleier og kluter. Kan jeg få smette inn mellom alle
disse tankene som virvler rundt i hodet ditt, og banke forsiktig på hjertedøren
din: “Jeg sier dette for at dere skal bli frelst!”
Kapittel seks starter med et stort under.
Jesus mener fem tusen med fem brød og to fisker. Det var jo stas! Han vi ha til
konge! Ja, folket kom og ville føre ham bort med makt og gjøre ham til konge.
Det ble et opprivende ordskifte mellom Jesus og folket. “Dere søker meg fordi
dere ble mette," sa Jesus, "ikke fordi dere har sett tegn. Dere har
sett meg, og likevel tror dere ikke." (v 26 og 36) Folket mumlet forarget,
og mange disipler trakk seg tilbake fra Jesus. Midt inne i denne vanskelige
samtalen, midt i mumlingen og makten og midt blant alle som var skuffet over
Jesus, er det at Jesus kommer med de vakre ordene som er dagens prekentekst:
"Den som kommer til meg, vil jeg så
visst ikke støte bort! Den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og
jeg skal reise ham opp på den siste dag!"
Av og til når jeg sitter med en tekst og
forbereder en preken, tenker jeg: "Hvem er det som skal ha akkurat disse
ordene i dag?" Kanskje er det en av dere som skal høre akkurat disse
ordene i dag:
"Den som kommer til meg, vil jeg såvisst
ikke støte bort! Den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg
skal reise ham opp på den siste dag'."
For andre er det kanskje en annen linje i
teksten som er dagens gave: "Alle dem som Faderen gir meg, kommer til
meg."
Det er godt å tenke på dette når en føler seg
borte i massen. Mange av oss har lært bibelordet “Gud vil at alle mennesker
skal bli frelst.” (1 Tim 2,4) I gode stunder kan vi tenke: ALLE, det er fint,
det betyr også. meg. Men andre ganger kan vi føle at ALLE, det er så mange. Jeg
blir helt borte i mengden. Gud har vel ikke tid til meg når han skal frelse
alle mennesker.
Da er det godt å slippe dagens prekentekst
inn på seg:
“Alle dem som Faderen gir meg, kommer til meg.”
Denne setningen vitner om en samvittighetsfull overlevering av noe verdifullt.
Gud tar menneske etter menneske og overleverer til Jesus som en kostbar
eiendom, og slipper ikke før har kjenner at Jesus har tatt tak.
Joh 6,44 Ingen kan komme til
meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham; og jeg skal reise barn opp på
den siste dag.
Og la du merke til setningene midt i
prekenteksten:
Joh 6,38 Jeg er ikke kommet
ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt
meg, 39 Og hans vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt
meg, men reise dem opp på den siste dag. 40 For dette er min Fars vilje, at den
som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på
den siste dag.
Når et menneske blir frelst, er det frukten
av en planlagt handling mellom Faderen og Sønnen, mellom Gud og Jesus.
Når Gud frelser et menneske, er det så
omhyggelig planlagt og så orientert om den ene, at en kan bli ganske
selvopptatt. Tenk at den allmektige Gud gjør seg så mye strev bare for meg!
Målet er ikke at du skal bli selvopptatt, men at du skal merke at du er elsket.
Like etter at et menneske er blitt frelst, er
det så lett å vitne om valget en har tatt. Og valget er viktig. Jesus setter
oss på valg.
Åp 3,20 Se, jeg står for
døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren,, da vil jeg gå inn til
ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.
Jesus står ved din hjertedør og banker. Han
tvinger seg ikke inn på deg, men han gjør det klart at han står og banker, og
håper på at du skal lukke opp. Men valget er ditt. Når du så tar et valg, er
det naturlig at du er opptatt av valget ditt.
Men
når en har vært kristen en stund, blir en mer opptatt av hva Gud har gjort for
å frelse, av den lange veier Jesus har gått for å komme frem til hjertedøren
min, og over det Jesus har gjort etter at jeg slapp ham inn.
Etter hvert får vi også øye på alle som har
hjulpet oss til tro. Og da merker vi sannheten i det vi leste fra Danielsboken:
Dan 12,3 De som har ført de
mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.
Det er et flott ord for å frelse: Å føre meg
til rettferd. Du vet vel hvem som har ført deg frem til rettferd, frem til Guds
rettferdighet som han gir til den som tror? Får du øye på foreldrene dine som
bar deg til dåpen? En tante som har bedt for deg. En oldemor som la
velsignelsesstrømmer etter seg i slekta? En søndagsskolelærer? En nabo som
kjørte deg på barneleir? En tysk munk som kom opp hit til Oslo-fjorden og
fortalte om Jesus for 1000 år siden? De hører alle med i din troshistorie.
Dan 12,3 De som har ført de
mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.
Fire ganger gjennom prekentekstens kapittel
lyder det (39, 40, 44, 54): "... og jeg skal reise ham opp på den siste
dag."
Det er nå godt at det er Jesus som skal gjøre
det. Han kjenner vi jo. Men hvordan vil han gjøre dette? Hva slags form skal vi
stå opp i? Det vrimler av teorier om det. Det snakkes om ånder og engler og at
vi blir løftet opp over tid og rom. Paulus tar tak i disse teoriene i
epistelteksten vi leste:
1 Kor 15,35 Men nå vil vel
noen si: "Hvordan står de døde opp; hva slags legeme harde?" 36 Du uforstandige menneske!
Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. 37 Og det du sår, er jo ikke
den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. 38 Gud lar det så få den
skikkelse som han ville, hvert enkelt slag får sin.
39 Heller ikke bar alle levende vesener samme slags
kjøtt. Det er forskjellig for mennesker, fe, fugler og fisk. 40 Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer,
og de himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen. 41 Sol, måne og stjerner gir forskjellig skinn. Ja, en
stjerne skiller seg fra en annen i glans. 42
Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som står opp, er
uforgjengelig.
45 Det første menneske, Adam,
ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. 48 Slik det
menneske var, som var dannet av jord, slik er også de andre som er av jord. Og
slik den himmelske er, slik skal de himmelske være. 49 For likesom vi har båret
den jordiskes bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.
Skal vi få vite hva slags kropp vi skal stå
opp med, så har vi altså en ting å gjøre: Å se hvordan Jesus var etter
oppstandelsen. Han er jo den første med himmelsk legeme, og vi skal bli som
han.
Luk 24,36 Mens de talte om
dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: "Fred være med dere!" 37 De ble forskrekket og
redde, for de trodde de så en ånd. 38 han sa til dem:
"Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? 39 Se på mine hender og mine
føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og hen, som dere
ser at jeg har." 40 Dermed viste han dem sine hender og føtter. 41 Men enda kunne de ikke tro
for bare glede og undring, Da spurte han: "Har dere noe a spise?" 42 De gav ham et stykke stekt
fisk, 43 og han tok det og spiste mens de så på.
Det var tydeligvis om å gjøre for Jesus at
apostlene skulle erfare hva slags kropp han hadde etter oppstandelsen. For
apostlene skulle jo være vitner om dette for oss. Det apostlene har fortalt i
Det nye testamente, er det som vi har å holde oss til.
Hver søndag bekjenner vi at vi tror på
legemets oppstandelse. Vi tror ikke bare på sjelens udødelighet. Det kan bety
så mangt. Vi tror på enkeltmenneskets udødelighet, at hver enkelt skal stå opp
med en ny kropp.
· Vi skal ikke være til å
kjenne igjen!
· Men vi skal kjenne hverandre
igjen, når vi får sett nærmere på hverandre, og får høre stemmene, og hører
våre kjære si navnet vårt. Slik var det med Maria i haven på påskedag. Hun
trodde først at Jesus var gartneren, men da han sa navnet hennes, var hun ikke
i tvil om at det var Jesus.
· Vi skal stå opp som personer
som kan ta på hverandre og snakke sammen.
Det skal bli fint!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige
Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.