Har de som lider fortjent det mer enn andre? Dette
spørsmålet kan slå pusten ut av oss når ulykken rammer. Er det en mening med at
akkurat jeg skal oppleve dette? Hva har jeg gjort siden Gud straffer meg slik?
Når slike
tanker kommer, bør jeg først av alt se til at jeg står under tilgivelsen. Aller
helst bør jeg legge livet mitt åpent for Gud hos en erfaren sjelesørger. Når
jeg er tilgitt, kan jeg være trygg for Guds vrede.
Så bør jeg
slippe inn lys i de mørke tankene. Det kan jeg gjøre med et enkelt spørsmål:
Har jeg gjort meg fortjent til alle gode dager jeg har hatt? Det henger jo ikke
sammen hvis jeg påstår at de vonde dagene er Guds straff av meg personlig, hvis
jeg ikke kan påstå at de gode dagene er Guds belønning av meg personlig!
Nei, vi lever
i tiden mellom syndefallet og dommens dag, og denne tiden er preget av
midlertidige ordninger. Under slike forhold går det ikke an å slutte fra skyld
til skjebne. Vi lever i overbærenhetens tid, hvor det kan gå den ugudelige vel
og den rettferdige kan ha mange plager. Først på dommens dag skal alle se
forskjell på rett og urett.
Fordi vi altså er Guds slekt, må
vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein,
formet av menneskers kunst eller tanke. Disse uvitenhetens tider har Gud båret
over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om.
For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har
til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise
ham fra de døde. Apg 17,29-31
Den
dagen jeg gjør mitt verk, sier Herren, Allhærs Gud, skal dere igjen se
forskjell på rettferdige og ugudelige, på dem som dyrker Gud, og dem som ikke
dyrker ham. Mal 3,17-18. Se også Joh 5,28-29.
Et nøkkelord
Jesus talte tydelig om at en ikke kunne forklare ulykke med
personlig skyld, verken Pilatus’ groteske massakre eller en ulykke som enten
kunne skyldes dårlig håndverk eller en naturkatastrofe.
På den tiden kom det noen til ham
og fortalte ham om noen galileere som Pilatus hadde drept, slik at deres blod
blandet seg med blodet fra dyrene de ofret. Da tok Jesus til orde: "Mener
dere at de var større syndere enn alle andre galileere, siden det gikk så ille
med dem? Nei, men jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle
omkomme slik som de. Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet
sammen over dem, tror dere at de var mer skyldige enn alle andre i Jerusalem?
Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme
slik som de." Lukas 13,1-5
Jesus snur spørsmålene på hodet. Det er ikke slik at de som
lider har fortjent det mer enn andre. Vi har fortjent samme slags ulykker alle
sammen, og de venter på dommens dag, hvis vi ikke vender om i tide.
Hvis Gud sender ulykke som en personlig adressert straff for
en konkret synd, så vil han også sende profeter til å åpenbare at dette er hans
spesielle vilje med det mennesket han rammer. Et
eksempel finner vi i Apg 5,1-11.
For Herren Gud gjør ikke noe uten
at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene. Am 3,7
Utenom slike helt spesielle tilfeller, skal vi se vår
lidelse som vår andel av verdens forgjengelighet. Det er verden som lider. Jeg
er en av dem som bærer symptomer på at verden er lagt under forgjengelighet.
Deres Far i himmelen lar sin sol
gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som
gjør urett. Matt 5,45
Er det en mening med det?
Når lidelsene rammer en av våre, blir det vanskelig å si noe
uten å såre.
Noen mener å
trøste når de forsikrer at det i hvert fall ikke er Gud som står bak. Det er
lite trøst i dette for den som knuges under lidelsene. Betyr det at Gud har
forlatt meg? Er han ikke sterk nok til å beskytte meg? Er det djevelen som har
fått overtaket?
Andre går til
den andre ytterlighet og trøster med at det nok er en mening med det. Slik
trøst kan oppleves som et slag i mellomgulvet. Det er nok mulig at Gud en dag
kan åpenbare en mening. Men det kan også være at det som har rammet meg bare er
en del av livet i en forgjengelig verden, under Guds sol og Guds regn. Det er
vanvittig vondt og meningsløst å miste den en er glad i.
Livets risiko
Savn og sorg er kjærlighetens pris så lenge vi lever i denne
verden. Noen isolerer seg og holder seg borte fra andres kjærlighet, så
atskillelsen ikke skal bli så sår. De går glipp av livets dyrebareste glede: å
elske og å bli elsket.