Pensj. sokneprest Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
22. søndag i treenighetstiden, 1. rekke
Messiaskirken, Oslo
Søndag 9. november 2014, kl 11.00
Video: http://new.livestream.com/messiaskirken-oslo/events/3549507
Fork 4,17–5,6 Vær
ikke snar med munnen
Jak 3,7–12 Tungen
Matt 12,33–37 Treet og fruktene og tungen
694 Gi dem mitt ord! Slik taler Gud til oss
548 Jesus, Frelser, vi er her ... godt å tenke,
tale, gjøre
667 Kvardagskristen vil
eg vera
Kjære menighet! Nåde være med dere, og fred
fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
I dag handler tekstene om gode ord og onde ord, om nyttige ord og unyttige ord, tomme ord og meningsfylte ord, drepende ord og skapende ord.
Og tekstene handler om å hente frem gode ord fra sitt gode ordforråd. Jeg håper og ber om at vi alle må styrke vårt gode ordforråd i dag, og øve oss i å hente ordene frem så de blir levende ord. Det hjelper ikke å ha et godt ordforråd, hvis vi ikke øver oss i å hente det frem og lar ordene få leve.
Jeg vil gjerne at vi starter prekendelen i dag med en øvelse. Snu deg til den som sitter nærmest og si: «Det er godt at du er her!» Pass på at alle i kirkerommet får høre det: «Det er godt at du er her!»
Da skal vi nærme oss prekenteksten. Fariseerne hadde anklaget Jesus, verdens eneste Frelser, for å hente sine krefter fra Satan.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, på side 1101 i min Bibel:
Matt 12,33-37 Jesus sa: «Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten. 34 Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde? For det hjertet er fullt av, det sier munnen. 35 Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd. 36 Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. 37 For etter ordene dine skal du kjennes rettferdig, og etter ordene dine skal du dømmes skyldig.»
Hellige Far, hellige oss i sannheten! Ditt ord er sannhet. Amen.
I dag har vi en evangelietekst som må leses i sin sammenheng. Jesus sier disse ordene til en spesiell gruppe, som har tillatt seg noe helt spesielt: Fariseerne hadde anklaget Jesus, verdens eneste Frelser, for å hente sine krefter fra Satan! Det var en helt vanvittig påstand, en baktalelse som kunne få dramatiske konsekvenser for dem som hadde fariseerne som lærere og autoriteter.
Jesus hadde myndighet til å gi fariseerne et guddommelig svar. Jesus er sann Gud og ser inn i alle menneskers hjerter, og skal en dag felle en rettferdig dom. Vi merker bulderet fra den kommende dom når Jesus sier: «Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde?»
På dommens dag skal det bare være to flokker, det merker vi også i dagens prekentekst: de onde og de gode. Bare to flokker. Jeg for min del begriper ikke hvordan Jesus får det til, men så er ikke jeg Gud heller. Jeg ser så mange flokker og grupper og avskygninger. Men når Jesus samler oss rundt sin trone på dommens dag, har han delt oss i to grupper. Med en så fatal påstand om Jesus som fariseerne kom med, så er dommen allerede klar. Todelingen er allerede begynt. Men det var ennå tid til å vende om, også for fariseerne. Vi lever ennå i omvendelsens tidsalder.
Jeg tviler på om noen i denne menigheten påstår at Jesus henter sine krefter fra Satan. Derfor skal jeg ikke prøve å få disse domsordene til å passe på dere og på oss. Men Jesus kom ikke bare med domsord over fariseerne. Han la frem premissene for dommen, slik at vi alle kan vite hva vi skal dømmes etter, og slik at vi i tide kan settes på sporet frem til den endelige frikjennelse og frelse på dommens dag.
«Eit ord er eit under!» skrev forfatteren Tor Jonsson. Det å ha et språk er en stor gave. Jeg har fått ord som jeg kan forstå når andre taler til meg, og jeg har ord jeg kan bruke når jeg vil si noe til andre. Jesus løfter frem ordene i denne teksten, og gir dem avgjørende verdi!
Vi trenger å fremsnakke ordene i en tid hvor vi bombarderes av tomme ord. Det har vært en tid i kirken hvor ordene har blitt baksnakket. Jeg tenker på to slagord som kan punktere ordets og ordenes betydning.
· Et vittig hode fant på slagordet: «Kirken bedriver ord!» Det er jo en morsom vri på budet om ikke å drive hor, men det er et slagord med bitende ironi, et slagord som slår, og som kan slå i hjel i stedet for å frelse.
· Et annet slagord, som visstnok skal være fra Frans av Assisi, lyder slik: «Forkynn evangeliet, – om nødvendig med ord!» Det er også et fiffig slagord, og kan fungere godt når ordene ikke når frem. Men når slagordet slenges ut i blinde, så rammer det blindt også, og det rammer respekten for ORDET.
Vi tilhører en ORDETS kirke. Det skal vi være stolte av. Vi skal løfte ORDET opp av havet av tomme ord.
· Gud skapte lyset og verden og mennesket med et ord.
· Med få ord satte Gud de første menneskene inn i tjenesten i hans skaperverk.
· Johannes åpner sitt evangelium med en fanfare om Jesus:
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til … Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Joh 1,1-3 og 14
Vi skal være stolte av å være det skapende ORDETS kirke. Vi skal fremsnakke ORDET, og la det guddommelige skaperordet prege våre ord, så alle kan merke sannheten i bibelordet:
Rom 10,8 Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner.
Ord som er tomme, ord som ikke er virksomme, det er unyttige ord: «Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.» 1 Joh 3,18 Ord er en Guds gave. Vi må bruke ordene med respekt for han som gav oss ordene og språket som gave. Da ordene kom fra Gud var de tunge av evangelium. Vi må ikke tømme ordene for evangelium. Ordene skal være tunge av evangelium, så mennesker kan bli frelst av ordene våre.
Når vi først begynner å åpne ord om ORDET og ordene, så merker vi at ordene har avgjørende betydning fra Bibelens første vers til de siste:
· 1 Mos 1,1-3 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden … Da sa Gud: "Det skal bli lys!" Og det ble lys.
· Åp 22,19 Om noen trekker noe fra ordene i denne profetiske boken, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige byen, som det er skrevet om i denne boken.
Vi som forkynner Ordet, trenger også formaninger til å bruke alle muligheter som Ordet har:
· Paulus formaner sin unge medarbeider Timoteus: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! 2 Tim 4,2
· Paulus hadde også en medarbeider som het Titus. Til ham skrev Paulus om menighetsledernes ansvar for menigheten: Titus skal minne menigheten om at de «ikke må snakke stygt om andre eller yppe til strid, men være forsonlige og vise ydmykhet mot alle mennesker. Dette er et troverdig ord, og jeg vil at du skal innprente det, så de som er kommet til tro på Gud, blir ivrige etter å gjøre gode gjerninger. Alt dette er godt og gagnlig for menneskene. Tit 3,1-2 og 8.
Her er enda en bukett om ord om ordene våre:
· Ef 4,25 Legg av (kle av dere) løgnen og snakk sant til hverandre! For vi er hverandres lemmer.
· Kol 4,6 La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.
· Ef 5,4 Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er upassende. Si heller takk til Gud!
· Matt 5,37 La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.
· Jak 5,12 Framfor alt må dere ikke sverge, mine søsken, verken ved himmelen eller ved jorden eller ved noe annet. La et ja være ja og et nei være nei, så ikke dommen skal ramme dere!
Jesus uttaler dom over unyttige ord. Men vi må ikke være for raske til å fordømme de små ordene eller de lekne ordene. Å pludre med et barn er å bruke hjertespråk. Rim og regler er ord med smil i, selv om de er helt meningsløse. De små ordene er med på å åpne døren til de store ordene for barnet.
Noen har evne til å trøste fra en kilde med små, gode, varme ord, en strøm av trøstende ord. Det er en stor gave!
Det foregår en kamp rundt oss med ordene som våpen. Retorikk og talekunst er evnen til å finne ord som frembringer de ønskede følelsene hos leserne og tilhørerne. Det er mange manipulerende ord i den norske offentlighet.
Også inne i oss er det en kamp om ordene. Vi hørte fra Jakobs brev om tungen som ingen kan temme. «Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. Fra samme munn kommer lovprisning og forbannelse.» Det høres ut som vi er maktesløse overfor tungen og ordene som slippes ut av oss. Men legg merke til Jakobs utfordring, tross det som synes umulig å temme: «Slik må det ikke være, mine søsken!» Inn i vår utilstrekkelighet lyder disse ordene: «Slik må det ikke være, mine søsken!» Hemmeligheten og muligheten ligger nettopp i at vi er Jakobs søsken og Guds barn! (Jak 3,7-10) Det har skjedd noe med Guds barn, en ny fødsel! Og det nye mennesket har en ny tunge, som kan det som den gamle tungen ikke kan.
I arbeidet med å forme gjenfødte kristne som helstøpte personligheter, bruker Paulus ord om å korsfeste det gamle menneske og gi det nye mennesket råderett over tungen. Og han skriver om å kle av seg det gamle menneske og iføre oss Kongens klær. Hør hva han skriver til kolosserne.
Kol 3,8-10 Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. 9 Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger 10 og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne.
Ordene våre er et praktisk livsområde hvor vi kan korsfeste det gamle menneske. Vi kan nagle de drepende ordene til korset, så de ikke slipper ut gjennom munnen. Og så har vi fått en rikdom av gode ord fra Jesus, evangeliets ord, som kan slippe ut i stedet.
Ef 4,29 La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet! Amen.
Olav Skjevesland: Ordene er bobler fra sjelens dyp
Det hjertet er fullt av
Matt 8,8 Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet.»
Til epistelen:
Luk 8,15 Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.
Det er nesten ikke salmer om ordene våre i den nye salmeboken, Norsk salmebok 2013.
Jeg savner «Et ord er en pil» - med unntak av et par vanskelige ord, er den svært aktuell!
Landstad Reviderte salmebok 543 Et ord er en pil
T Hans Jørgen Darre
M Zincks koralmelodier (Far verden, far vel, Norsk salmebok 2013 nr 410)
Et ord er en pil
som farer avsted med ustanselig il;
du vet ei hvorfra, og du vet ei hvorhen,
den såre kan fiende, den såre kan venn.
Et ord er en gnist som titt tender en brand
der slukkes ei kan.
En løssluppen munn
sår mangefold ugress i redebon grunn.
De syndige eder, den urene snakk,
som giftige hvepser omkring sig de stakk;
de satte sin brodd i det reneste blod,
så giftmerket stod.
I vær og i vind
går tankeløs tale fra tankeløst sinn.
Men Herren i boken har skrevet og gjemt
de ord som jeg minnes, og dem jeg har glemt.
Gud give oss ynde og salt i vår munn
til regnskapets stund!
Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å kyngje
med klokker for daude?
Kva hjelp det å skapa
all venleik i verda,
når ORDET lyt tapa
for svolten og sverda?
Slik undrast
og spør vi
i modlause stunder.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit
under.
Dei gløymest
dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve,
Og evig er Ordet.
Tor Jonsson (1916-1951)
Fleip kan være en kommunikasjonsform som kan fremme kameratskap og humør i hverdagen. Men det er en risikabel kommunikasjonsform, dersom en glemmer at en først må legge en grunnmur av tillit og godvilje. Og fleipen må ikke få det siste ordet. Jeg skal nevne et eksempel: I 1981 hadde jeg inne en søknad på en prestestilling. En dag hadde jeg en telefonsamtale med en eldre prestekollega om noe helt annet. Halfdan Tschudi Bondevik het han. På slutten av samtalen spurte han hvor lenge jeg ville være der jeg var. «Jeg har søkt en kapellanstilling,» sa jeg. Og så føyde jeg til i en litt overfladisk og flåsete tone: «Men de kan ikke få bestemt seg om de ønsker at jeg skal være presten deres.» Jeg la opp til et like flåsete svar fra Halfdan, men han visste nok at vi er ganske sårbare i tiden mellom søknad og avgjørelse, og svarte seriøst: «Jeg kan ikke forstå hvorfor de ikke skulle ønske deg som prest.» Jeg husker hvordan de ordene varmet meg i den situasjonen jeg var i. Han kunne gitt meg et flåsete svar, med tomme ord. Og så valgte han heller å gi meg gode ord, som jeg kunne ta med meg og huske.
Å «bedrive ord» er å gjøre ordene til sjarmerende vas og uforpliktende søppelspråk. Det er like krenkende og ødeleggende som å bedrive hor. Men det går an å bruke ordene på en annen måte!
Evangeliet kan forkynnes med kjærlighetsgjerninger, når vi ikke når fram med ord. Men det blir feil å sette ord og kjærlighetsgjerninger opp mot hverandre. Det er vondt når gode ord ikke følges opp med kjærlighetsgjerninger, og det er vondt når handlinger kommer i stedet for ord. Jeg husker en fortvilet dame som sa: «Tenk om mannen min kunne bruke to sekunder til å si ‘Tilgi meg!’ i stedet for å bruke tusenvis av kroner på en omforlatelses-presang!»