Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

22. søndag etter pinse, 1. rekke

16. oktober 2005 kl 11.00

Torød kirke

Salmer

570      Syng for Herren, hele verden

620,1-2 Vi samles til dåp

            DÅP

620,3-4 Vi samles til dåp

1 Kor 2,12-13 MENNESKELIG VISDOM OG ÅNDENS ORD

584      Jesus, frelser, vi er her

---------------------------------

            Apg 17,22-32 TALEN PÅ AREOPAGOS

---------------------------------

479      Deg å få skode

            KUNNGJØRINGER: Siri orienterer om Adventura og Aage om valget

            FORBØNN 1

281      Takk, gode Gud for alle ting (offertoriesalme)

            NATTVERD, alt 2

650      Jesus, livets sol og glede (ved utdeling)

656      Vår lovsang skal møte deg (ved utdeling)

505      Jesus skal rå

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.

 

Vel møtt til gudstjeneste - et spesielt vel møtt til dere som kommer med barn til dåp, og velkommen til valg på nytt menighetsråd etter gudstjenesten.

 

I dag skal vi lese en berømt tale. Den ble holdt på Areopagos i Athen. Paulus talte til de fremste av datidens filosofer. Talen går rett inn i vårt hverdagsliv, for han snakker om hvordan Gud gir oss ånde. Vi kan ikke puste uten ham. Gud er oss nærmere enn vi ofte tror og husker på. Hvis du kjenner Gud langt borte, kan du prøve å holde pusten i tre minutter. Da vil du oppleve hvilke krefter han har, og hvilke krefter som er virksomme i kroppen din hele tiden, også når du ikke tenker på det.

 

Gud er ikke langt borte fra en eneste en av oss. La oss bøye oss for ham og bekjenne våre synder…

Dåpstale

Vi bærer barna våre til kirke for å legge dem i Guds hender. Og vi er her for å takke for livets under. Det er en sterk opplevelse å ha et lite barn i armene. Vi merker vår egen omtanke for den lille, vi kjenner hvordan hendene våre blir forsiktige, og vi føler at vi er redde for at det skal hende den lille noe. Det er godt å merke at vi har vår himmelske Far i ryggen, med den samme omtanken for den lille vi har i armene, hans gode Faderhender og hans våkne øye for at det ikke skal skje den lille noe vondt.

            Legg merke til at Jesus er sint, når han sier: «La de små barn komme til meg!» Han er sint på dem som vil hindre dem og holde dem borte. Når noen er viktig for oss, da ser vi ikke rolig på farer og trusler, da blir vi sinte og verger vår dyreste skatt. Kjærlighet og sinne hører sammen! Det er ikke alt sinne som er uttrykk for kjærlighet. Men sinne kan være et tydelig tegn på kjærlighet! Så høyt elsker Jesus barna. Så høyt elsker Jesus barnet deres!

            Jeg håper dere som er foreldre og faddere vil kjenne at dere har Jesus i ryggen i deres kjærlighet til dåpsbarnet deres. Og jeg håper dere aldri vil slutte å komme til Jesus med barnet!

Preken

Dagens prekentekst leser vi fra Apostlenes gjerninger, kapittel 17, fra vers 22:

Paulus stod fram midt på Areopagos og sa: Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23 For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: «For en ukjent Gud«. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.

24 Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25 Heller ikke trenger han noe av det menneskers hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting. 26 Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27 Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. 28 For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: «For vi er hans slekt.» 29 Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke.

30 Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om. 31 For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde.

32 Men da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi hører deg gjerne tale mer om dette en annen gang.»

Et Gudsbevis

Denne talen gjelder alle! Alle vi som er i Torød kirke har i hvert fall ett felles kjennemerke: vi puster. Det er rart å tenke på at det lille barnet vi har døpt i dag, det startet å puste straks det kom ut i friluft. Og det skal det holde på med, minutt etter minutt. Det kan kanskje holde opp ett minutt eller to, hvis det bestemmer seg for det. Men ellers vil pusten gå hvert minutt, time etter time, år etter år - akkurat som alle oss andre. Etter det vi har lest i dag, kan vi hente inn et gudsbevis bare ved å lytte til pusten vår: «Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting,» hørte vi. «Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. 28 For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.»

For en ukjent Gud

Dette er et likhetspunkt som vi alle har. Men det kan være andre ting i teksten som bare noen av oss kjenner seg igjen i. På Areopagos stod et alter for en ukjent gud. Kanskje du ber til en ukjent gud? Kanskje vil du helst at Gud skal være litt ukjent og ubestemmelig, - og kanskje er du fremmed for å snakke med tydelige ord om Jesus.

Må vi holde liv i Gud?

Det var ikke bare bønn som skjedde foran dette alteret i Athen. Det var tydelig at de bar frem offergaver, at de ofret kjøtt og korn som guden skulle leve av. Det er ikke mange i Norge som tenker at vi må gi mat til gud. Men kanskje føler du at det er du som må holde liv i Gud, ellers blir han borte. Det høres kanskje dumt ut å si det, men noen føler det slik. Paulus sier ikke at de er dumme de som tilber en ukjent gud, men han vil si at det går an å bli kjent med ham! At han ikke er langt borte fra en eneste en av oss. At han er en aktiv, levende Gud, som ikke trenger at vi holder liv i ham. Det er tvert imot han som holder liv i oss.

Skapt i Guds bilde

Gud vil at alle mennesker skal finne frem til ham. For noen er det så enkelt at de sier: «Jeg puster - altså er Gud hos meg!» Andre søker og leter, føler seg frem og famler seg frem. Det er så mange veier inn i troen, kanskje like mange som det er mennesker. Men det er ikke vår religiøsitet som skaper Gud! Det er Gud som skaper vår religiøsitet. Vi gjør oss våre tanker om Gud, enten vi bygger altre, eller kjemper med tvil, eller strever og strever for at høyere makter skal bli fornøyd. Det er ikke rart at vi mennesker lager oss tanker om Gud, for Gud er like ved oss. Vi kan ikke trekke pusten uten at han blåser den inn i oss. (Job 34,14-15)

            Men vi må ikke stoppe der: Gud har åpenbart seg for oss. Jesus er Guds Sønn. Han er en åpenbaring, og er menneskenes venn!

Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er. Joh 1,18

 

Når Gud åpenbarer seg gjennom Jesus, et menneske, viser det hvor nær Gud er oss, og hvor nær vi er ham. Når vi er skapt i Guds bilde, viser det vårt slektskap med Gud. Han er høyt opphøyet over jorden og høyt opphevet over alle himler, for han er himmelens og jordens skaper. Men vi må ikke skyve ham opp fra jorden! Vi må ikke gjøre ham fjern med våre tanker. Hvis vi skyver Gud opp i det høye, gjør vi oss selv ensomme på jorden. Og vi gjør oss avhengige av prester og synsere, og vi gir prester og synsere en enorm makt. Når katten er borte, danser musene på jorden.

            Troen vår lever mellom våre ord og Guds ord, mellom de tanker vi gjør oss og Guds åpenbaring. Forkynnelsen lever også mellom våre ord og Guds ord, mellom de tanker vi gjør oss og Guds åpenbaring. I dette mellomrommet må også teologien leve. Vi skal være positive til våre ord og våre bilder, men de må møte åpenbaringen! Vi synger ofte med konfirmantene:

Du er hellig. Du er hel.

Du er alltid mye mer enn vi noen gang forstår.

Du er nær oss nå. (Salmer 97, nr 32)

 

Vi må lære oss til å leve mellom disse to sannhetene: Gud er alltid mye mer - og - han er nær oss nå. Før prekenen sang vi:

Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,

uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne;

godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre. (Norsk Salmebok 584)

«Eit ord er eit under!» Tor Jonsson (1916-1951)

Men kan vi med våre fattige ord si noe som helst om den evige Gud? Blir det ikke bare bilder og forestillinger som vi håper kan si litt, men som stadig må skiftes ut, fordi mennesker tenker forskjellig og gjør nye erfaringer?

            Vi skal være ydmyke med våre tanker og bilder og sammenlignelser og lignelser, og ikke tro at vi kan fange Gud med våre tanker. Men vi skal også være så ydmyke at vi spør: Er ordene våre? Er ordene noe vi mennesker har funnet opp? Er ordene noe vi kan bruke som vår egen eiendom og bytte ut etter vårt forgodtbefinnende?

            «I begynnelsen var Ordet. Og Ordet var hos Gud. Og ordet var Gud… Og Ordet ble menneske og tok bolig blant oss.» Joh 1,1 og 14 Gud skapte med ord fra sin munn, lenge før mennesket ble skapt. 1 Mos 1,3 og 26-27

Han talte, og det skjedde, han bød, og det stod der. Salme 33,9

 

Ordet og språket var der før mennesket ble skapt. Ordet er en del av skaperverket. Språket er et av båndene mellom oss og Gud. Gjennom språket taler Gud til oss og gjennom språket vil han høre hva vi mener og tenker og tror og ønsker. Vi snakker med Gud og med hverandre med mye mer enn ord, og Gud snakker med oss med mye mer enn ord. Men ordene og språket er en viktig del av Guds skaperverk. Et språk er levende og utvikler seg og forandres som alt annet som lever. Språket lever mellom oss og Gud, og påvirkes av både han og oss. Vi må bare ikke tro at det er vår oppfinnelse og eiendom.

 

Dette ble kanskje litt for filosofisk for noen. Men dette er et brennende spørsmål, ikke minst når vi skal utforme gudstjenestens språk!

Å vende om

Uansett hva vi tenker og tror og filosoferer, så er det en ting til som er felles for alle mennesker:

30 Uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om.

 

Er du omvendt til Gud? Lever du med ansiktet ditt mot Gud, eller lever du med ryggen mot Gud, eller har du Gud sånn litt inn fra siden? Gud har sendt Jesus for å lete etter oss, og hente oss inn, slik at vi kan gå fremover mot det evige liv sammen med ham.

            Spørsmålet kan stilles på tusen måter. Men det kan ikke sies for enkelt: Er Jesus velkommen inn i hjemmet ditt og familien din når som helst?

 

Jesus er det store vendepunktet i verdenshistorien. Derfor regner vi tiden i år før og etter Kristi fødsel. Og han er vendepunktet i ditt og mitt liv. Vet du at du hører Jesus til? Det er ditt livs viktigste spørsmål! Gi deg ikke før du kan svare på det! Og bruk oss som er ansatt for å hjelpe mennesker til tro og evig liv!

Å komme mennesker i møte

Du som kan svar ja, du vet at det er en gave som du vil dele med så mange som mulig, og aller mest dine aller nærmeste.

I boken «Eternity in their Hearts» fortelles det at Skrefsrud og Børresen knyttet an til santalfolkets tanker om at det var en gud på andre siden av fjellene, som hadde glemt dem. De fikk en start på misjonsarbeidet i dette folket som er spesiell i misjonshistorien.

            Areopagostalen lærer oss å møte mennesker på en positiv måte, å møte menneskers tanker og lengsler som et tegn på at de søker Gud. Paulus ble opprørt da han så alle avgudsbildene i Athen. (Apg 17,16) Men han behersket seg og besinnet seg, og startet positivt, med respekt for at tilhørerne var Guds skapninger like mye som han selv.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Momenter

Apg 14, 15-17 og ropte: «Hva er det dere finner på, folk? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Og vi forkynner at dere må vende om fra disse avgudene som ingen ting duger, til den levende Gud, han som skapte himmel og jord og havet og alt som er i dem. 16 Han tillot nok i tidligere tider alle folkeslagene å gå sine egne veier, 17 men han lot sine velgjerninger vitne om seg. Fra himmelen sendte han regn og grøde i rett tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede.»