Kristne mennesker er mer opptatt av å snakke om fordelene
ved sin tro enn å snakke om ulempene. Heldigvis. Men vi må også gi hverandre
ord for det som er vanskelig.
Alle mennesker
får smake lidelser, enten det er konstante lidelser, lidelsesperioder eller
akutte smerter. En del lidelser kan vi nok unngå ved sunn fornuft, men ikke
alle. Vi som vil følge Jesus kalles til å ta opp våre kors. Det nytter ikke å
pynte på dette uttrykket. Et kors er aldri behagelig, og det kan bety ekstra
lidelser utenom de som hører menneskelivet til.
Mange har
funnet hjelp i å skjelne mellom det ytre
og det indre kors. Det ytre kors
er lidelser jeg kan bli kvitt ved å fornekte min tro. Dette var tema i
inngangsuken til fasten. Det indre kors
er lidelser jeg ikke kan hindre: sykdommer, død og den risiko som jeg deler med
resten av verden, men også "kors og trengsel" som Gud legger på meg
for å oppdra meg som kristen.
Domstegn og fødselsveer
Lidelsene er tegn på at verden er gått av hengslene. For
noen er lidelsene forvarsler om dommen som venter. Men for dem som hører
Kristus til, er lidelsene fødselsveer, smertetrekninger som varsler det nye som
skal komme.
Når en kvinne skal føde, er hun
engstelig, for hennes tid er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt
smertene, i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Joh 16,21
Paulus tegner opp en verdensforståelse som gir trygghet på
at alt er under Guds kontroll. Det var Gud som la verden under forgjengelighet.
Han stengte porten til livets tre, så ikke ondskapen skulle vokse uhemmet. (1 Mos 3,19 og 22-24; Rom 5,12)
Jeg mener at det vi må lide her i
tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og
bli vår. Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i
herlighet. For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet, ikke
frivillig, men på grunn av ham som gjorde det slik. Likevel var det håp, for
det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del
i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at alt som er skapt,
stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag. Rom 8,18-22
"He’s
got the whole world in his hand"
Denne sangen har mange lært som en sorgløs barnesang:
"Han har den hele, vide verden i sin hånd!" Men når negerslavene
synger, hører vi de dype understrengene. De roper ut en tro gjennom talløse
lidelser.
Jordkloden og
vi har vårt liv i Guds hender. Vi kan merke kjærlig varme i håndflatene hans.
Men vi kan også merke hvordan fingrene dirrer i undertrykt smerte over alt
menneskene ødelegger, - i lengsel etter endelig en dag å krølle verden sammen
og sette en stopper for bestialiteten mellom folk, mellom naboer og mellom
slektninger.
Men hvorfor skal kristne lide?
Hvorfor må også kristne lide under verdens forgjengelighet,
når Jesus har løftet av oss vår synd og skyld?
Vi er ikke
lovet å leve under en egen paraply som kristne. Vi er innvevet i naturen og
lider sammen med den og med våre medmennesker. Også vi som har fått Ånden, må
vente på den endelige forløsningen.
Også vi som har fått Ånden, den
første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den
dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt. Rom 8,23
Jeg
ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det
onde. Joh 17,15
Derfor
skal de som lider når det er Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste
Skaper og gjøre det gode. 1 Pet 4,19