Ole: Jeg
har noe som plager meg. Jeg går og tenker på noe dumt jeg har gjort. Jeg har
vanskelig for å tro at jeg er tilgitt. Kan du forklare meg hva skriftemål er?
Kanskje det kan hjelpe meg.
Tor: Først
forteller du hva du har gjort. Så stiller jeg kanskje noen spørsmål for å få
satt tydelige ord på syndene. Dette gjør jeg for at du ikke skal være i tvil om
at du har bekjent skikkelig. Skriftemål er å få bort møkka, ikke å pynte på
den.
Ole: Jeg er
med på det. Men jeg må si at jeg gruer meg. Du skulle bare visst!
Tor: Du må
bare ikke tro at du kan overraske meg. Jeg vet hvor vondt det lukter når jeg må
spa bort min egen møkk, og det er sikkert ikke noe bedre å spa bort din møkk!
Ole: Takk
for oppmuntringen! Skal vi begynne?
Tor: Jeg må
bare forklare resten først. Når vi er blitt enige om hvilke synder du
bekjenner, så spør jeg om du ønsker at hele livet ditt skal være åpent for Gud.
Ole: Går
det an å vite om hele livet er åpent for Gud da?
Tor: Nei.
Det er ikke det jeg spør om heller. Jeg spør om du ønsker at hele ditt skal være åpent for Gud.
Ole: Ja,
det vil jeg.
Tor: Så
kneler du ned, og jeg spør: "Tror du at min tilgivelse er Guds
tilgivelse." Så svarer du "Ja."
Ole: Kan din
tilgivelse virkelig være Guds tilgivelse?
Tor: Jesus
snakket om det flere ganger. For eksempel i slutten av Johannesevangeliet. Da
sa han til disiplene sine: "Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de
tilgitt." (Joh 20,23)
Ole: Hvordan
foregår det, helt konkret?
Tor: Du
kneler ned. Så legger jeg hånden på hodet ditt og sier: "Det skal bli som
du tror! Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling, tilsier jeg deg alle dine
synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Gå i fred!"
Ole: Det må
være ganske fint å få si noe sånt! Her kommer jeg og sier at det er noe som
plager meg. Og når jeg går igjen, så kan du si: "Gå i fred!"
Tor: Ja,
det er et privilegium å overrekke Guds fred. Det er stort for meg! - Men nå er
vi klare til å begynne.
Ole: Ja
vel. Da er det vel ingen vei tilbake. Det er to ting som plager meg. Jeg har
ikke vært helt grei mot arbeidskameraten min, og så får jeg ikke til å be så
lenge som jeg bør.
Tor: La oss
ta en ting om gangen. "Ikke helt grei mot arbeidskameraten." Synes du
det var en tydelig syndsbekjennelse?
Ole: Nei,
jeg skjønner hva du mener. Den var temmelig pyntelig. Jeg har altså en
arbeidskamerat. Her for en stund siden betrodde han meg noe. Jeg burde skjønt
at det var en betroelse, men så kom jeg til å si det en gang noen naboer stod
og pratet om ham. Det passet liksom så godt å fortelle det jeg visste. Men det
var et svik, og jeg skammer meg over at jeg kunne gjøre noe så ekkelt.
Tor: Jeg er
enig at det var et svik! Det sårer Gud når du ødelegger kameratskap på den
måten, det sårer arbeidskameraten din, det sårer dem som får høre noe de ikke
skulle høre, og det sårer din evne til å være kamerat.
Ole: Det
var da svært! Men det er jo sant.
Tor: Og nå
vil du at Jesus skal bære disse sårene i stedet for deg?
Ole: Det
høres så fælt ut når du sier det sånn. Men det er akkurat det jeg ber om.
Tor: Har du
snakket med arbeidskameraten om dette?
Ole: Nei.
Jeg har tenkt mye på det. Men jeg fant ut at det bare ville gjøre ham vondt.
Den eneste grunnen til å si det, var for å lette min egen samvittighet. Så gikk
jeg til deg i stedet.
Tor: Det
var nok ikke så dumt. Men hva med naboene, da?
Ole: Heldigvis
kom jeg på bedre tanker så fort at jeg fikk pratet med dem. Jeg fikk sagt at
det var dumt av meg å røpe det som var en betroelse. Det var pinlig å si det
til dem. Men de lovte å late som de ikke hadde hørt det. - Hvorfor spør du om
dette, forresten? Skriftemål har vel med mitt forhold til Gud å gjøre.
Tor: Ja,
det er riktig. Men synd berører som regel andre også. Gud elsker dem like høyt
som han elsker deg. Derfor må jeg passe på at tilgivelsen hos Gud ikke går ut
over andre mennesker. Ikke sant? - Men så var det den andre synden du nevnte:
at du ikke får til å be så lenge som du bør.
Ole: Ja,
det har vært sånn lenge. Jeg hørte en bibeltime en gang om å be en time hver
dag. Det gikk greit i begynnelsen. Men nå går det bare fem minutter, så kommer
alle slags tanker og ødelegger bønnelivet mitt. Det er fælt.
Tor: Jeg er
ikke sikker på om jeg vil akseptere det du forteller som en syndsbekjennelse.
Jeg tror ikke det du snakker om er en synd.
Ole: Men
vil ikke Gud at jeg skal be, da?
Tor: Jo.
Han liker å snakke med deg, og liker når du tar deg tid å sitte ned sammen med
ham. Men jeg tror ikke han liker det noe særlig, hvis du gjør det bare fordi du
har vond samvittighet. Gud er vår Far, og trives når barna snakker med ham. I
stedet for å tilgi deg, vil jeg be for deg at du må få øye på Gud når du ber.
Senere finner du kanskje noe i bønnelivet ditt som virkelig er synd. Det kan du
bekjenne neste gang du kommer.
Ole: Det
høres greit ut.
Tor: Da er
vi klare til selve skriftemålet. - Jeg har forstått deg slik at du ønsker at
hele livet ditt skal være åpent mot Gud.
Ole: Ja,
det ønsker jeg.
Tor: Gud være
nådig mot deg og styrke troen din. Amen. Tror du at min tilgivelse er Guds
tilgivelse?
Ole: Ja.
Tor: Det
skal bli som du tror! Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling, tilsier jeg
deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnens og Den Hellige
Ånds navn. Amen. Gå i fred.
Ole: Takk
for hjelpen!
Tor: Takk for at du
kom. Og takk for tilliten.