I
åpenbaringstiden har vi vandret i lyset som brøt frem i Betlehem, ved Jesu
fødsel. Jesus har trådt frem gjennom tekstene, og vi har merket hva lysglansen
hans gjør med mennesker.
Fra fastelavnssøndag dreier vi opp mot Jerusalem,
opp til påskebyen. Det starter med "Følg meg!". De to ordene er ikke
bare en invitasjon, de er en opptagelse i elevflokken.
Jesus underviste ved å gå sammen med
elevene og leve sammen med dem hele tiden, - bare avbrutt av stunder alene i
bønn. Jesus ga seg god tid med elevene sine. Flere ganger, når store
folkemasser trengte på, satte han seg rolig ned og underviste sine disipler.
Disiplene var sammen med Jesus med hele
seg, ikke bare med søndagssiden sin. Jesus fikk møte hverdagssiden deres, vrangsiden
og rettsiden, godsiden og vondsiden, misunnelse og hengivenhet, velvilje og
misforstått aksjonsvilje. Og Jesus lot disiplene bli kjent med hans fryd og
hans tårer, fortrolige bønner og offentlig forkynnelse, popularitet og
fornedrelse, målbevissthet og angst, ømhet og raseri, tålmodighet og
oppgitthet, hans behov for å være alene og hans behov for å ha dem rundt seg,
hans frelse og hans dom. Disiplene var stolte av ham, men de kunne også føle
seg støtt av det han sa og gjorde.
Disiplene skulle ikke bare lære. Jesus
tok dem med inn i frelseshandlingen. Han kalte dem til å bære sine kors, slik
han bar sitt kors. Han delte oppstandelsesgleden med dem, og han ga dem sin
Hellige Ånd. Han la påsken rundt dem og i dem. Han sendte dem ut med påsken, for
å legge den rundt menneske etter menneske, og folkeslag etter folkeslag.
Jesus sa at disiplene skulle løfte opp
sine kors, og bære sine smerter. Jesus lukket disiplene inn i sine smerter. Det
vakreste tegn på hans kjærlighet til dem, er kanskje de tre ordene "Våk
med meg!". I Jesu verste natt trengte han å ha vennene hos seg. Og så dro
han disiplene, med hver sitt kors, opp til seg på hans kors. "Når jeg blir
løftet opp, skal jeg dra alle til meg!"
Her er vi inne ved korsets mysterium.
Et mysterium når vi aldri til bunns i, men vi kan øse av det som en brønn. Vi
kan få tak i mysteriet, men vi kan aldri få tak rundt det. Noen snur når de
møter mysteriet: Det nytter jo ikke, vi kan aldri finne uttømmende svar.
Det viktigste ved en brønn og et
mysterium er nettopp at de ikke kan tømmes. I korsets mysterium er det nok for
hele livet. Der er det nok når tankene er åpne og når tankene går i surr. Det
er nok i år 400 og i år 2000. Det er nok for gatebarn i Brasil og for seilere
ved Færder. For overgrepsoffer og overgripere. Ved korset kan alle kjenne at de
blir tatt på alvor, både med sin synd og sin katastrofe. Det er bedre plass på
korset enn noe annet sted.