SKRIFTEMÅLSGUDSTJENESTE 1. søndag i faste
Teie kirke 21. februar 1999 kl 11.00
Kapellan Harald Kaasa Hammer
Organist Finn Rosslund
Klokker Randi Gilje
(Tekstleser Johnny Aas)
Kirkeverter Ingri og Odd Lande
1. Inngangssalme 128 Se vi går opp til Jerusalem
2. Inngangshilsen
3. Tekstlesning ved prest: 2 Pet 1,1-12 Nåde og fred i rikt mål
4. Skriftetale
5. Salme 632,1-2
Kristus, du er alt mitt håp
6. Selvprøvelse
7. Syndsbekjennelse
8. Ordet om binde- og løse-makten
9. Syndstilgivelse (absolusjon)
10.Takkebønn
11.Herrens bønn
12.Salme 632,3
Kristus du er alt mitt håp
KUNNGJØRINGER
OFFER TAS OPP I BENKENE
Slutningssalme 328 Å hvor er jeg vel til mote
13.Velsignelse
14.Postludium
Kjære
menighet!
Guds fred
være med dere alle!
Herrens
apostel sier:
1.
Johannes brev 2,1 Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal
synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus
Kristus, Den Rettferdige. 2 Han er en soning for våre synder, ja,
ikke bare for våre, men for hele verdens.
I dag skal vi ha en annerledes gudstjeneste. Dette er annonsert som en skriftemålsgudstjeneste. Å skrifte er å bekjenne sine synder og å motta Guds tilgivelse.
La meg understreke at hovedsaken i dag er at hver av oss skal kunne gå ut av kirken og være kvitt sine synder! Vi er ikke her for å fordype oss i våre synder, men for å bli fri fra dem!
Tilgivelsen kan foregå på mange måter:
1. Først har vi den daglige tilgivelse som vi ber om i Fadervår.
2. Så har vi mellommenneskelig tilgivelse, som skjer når mennesker gjør opp med hverandre og tilgir hverandre.
3. For det tredje har vi menighetens felles bønn om tilgivelse ved begynnelsen av hver gudstjeneste.
4. Så har vi alminnelig (felles) skriftemål, som vi har i dag. Da tar vi tid til at hver av oss kan speile oss i de ti bud. Så ber vi en felles syndsbekjennelse. Så kommer de som vil, frem og kneler ved alterringen som ved nattverd. Presten går rundt til hver enkelt, legger hånden på hodet hans eller hennes og erklærer at syndene er tilgitt. Alminnelig skriftemål er ment som en håndsrekning til troen. Det skal være en hjelp til å se sine synder i dagslys, og til å motta tilgivelsen på en synlig måte. Vi markerer fellesskapet på en spesiell måte etter skriftemålet. Da gir vi hverandre hendene som tegn på at vi vil tilgi hverandre, likesom Gud har tilgitt oss. Gi da et håndtrykk til den på venstre side og den på høyre side.
5. For det femte har vi privat skriftemål, hvor du på tomannshånd med presten eller en annen du har tillit til, nevner syndene dine konkret, og får overrakt syndenes forlatelse. For noen kan alminnelig skriftemål i gudstjenesten, være en hjelp til å gå til privat skriftemål hos en skriftefar eller en skriftemor.
Grunnen til at vi har så mange forskjellige måter tilgivelsen kan skje på, er at vi kommer i så mange forskjellige livssituasjoner gjennom livet. Vi kan ha vansker med å tro tilgivelsen, og trenger en personlig overrekkelse, for å makte å ta tilgivelsen til oss.
Hvis vi gjør oppgjøret med Gud altfor privat og dagligdags, så blir ikke terskelen til å gjøre den samme synden om igjen særlig høy. Vi trenger å gjøre både syndsbekjennelsen og tilgivelsen konkret og personlig. Da blir tilgivelsen en hjelp til å kjempe mot at syndene skal gjenta seg. En slik kamp er til beste både for vår neste og for oss selv.
La oss be!
(Fra Gudstjenesteboken, side 260)
Hellige Gud,
himmelske Far, takk for at veien til deg alltid er åpen i Jesus Kristus. Hjelp
oss å tro ditt ord om tilgivelse. Styrk vår tro og vårt håp, og gjør vår
kjærlighet levende, til din ære og til hjelp for våre medmennesker, Ved Jesus
Kristus, din Sønn, vår Herre. Amen.
Dagens prekentekst leser vi i 2. Peters brev, kapittel 1 fra vers 1:
2. Peters brev 1,1-12 Simeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel, hilser dem som ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet har fått den samme dyrebare tro som vi. 2 Måtte dere få nåde og fred i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og vår Herre Jesus! 3 Da vi lærte ham å kjenne som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft, gav hans guddommelige makt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. 4 Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter; ved dem skulle dere få del i guddommelig natur, etter at dere har sluppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret.
5 Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, 6 innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, 7 gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet.
8 For
dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme
og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus. 9 Men
enhver som mangler dette, han er nærsynt, ja, blind; han har glemt at han er
blitt renset for sine tidligere synder.
10 Derfor, brødre, må dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle; 11 da skal det gis dere en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.
12 Derfor vil jeg stadig på ny minne dere om disse ting, enda dere kjenner til dem og er grunnfestet i den sannhet som er kommet til dere.
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Da jeg ble ordinert til prest ble jeg pålagt tre ting. Jeg skulle formane menigheten til
· sann omvendelse
· levende tro
· og et hellig liv.
I dag er det særlig det første som står på programmet: å formane menigheten til sann omvendelse.
Å formane til sann omvendelse utfordrer presten til å holde tungen rett i munnen.
1. Lede dem som er kommet bort fra Jesus, tilbake igjen.
2. Noen trenger å komme opp av den ene eller den andre grøfta: Kanskje synes du det med synd ikke er så viktig? Eller kanskje sirkler du bare rundt dine synder?
3. Det er fare for at en skriftetale tar motet fra tilhørerne, som om alle er fortapt, og alltid vil være det. Mange av dere lever i syndenes forlatelse hver dag. For dere er skriftemålshandlingen en bekreftelse, en slags vårrengjøring i omvendelseslivet. Det er en hjelp til å plassere syndene der de hører hjemme: på korset. Og det er å sørge for at syndene blir hengende på korset, så vi ikke tar dem ned igjen og gjør dem til våre.
4. Formaningene til den som ønsker tilgivelse, er mer enn formaninger til å ransake sitt gamle menneske, - det er mer enn å tenke igjennom hvordan det ville stått til med oss dersom vi ikke hadde hatt Jesus som vår frelser. Formaningene er også en hjelp til å se den veien Jesus har lagt foran oss, så vi ikke blir sittende og sirkle rundt våre synder.
Jeg vil be hver enkelt å ransake dere selv:
· Er du kommet bort fra Jesus? Eller skjer det noe med deg, så troen smuldrer opp? Da har du behov for å søke rådgivning hos din hyrde og veileder.
· Lever du i syndenes forlatelse? Hvordan er det med ditt daglige renhold? Og hvordan er behovet for en skikkelig vårrengjøring?
· Trenger du hjelp til å komme ut av en syndeopptatthet som tar motet fra deg?
Peter formaner menigheten til å stå på. Og han er jo en erfaren mann. Evangeliene forteller om mange av hans nederlag.
5 Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, 6 innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, 7 gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet.
Det går an å sløves i troslivet. Det skjer når vi setter alle dører på vidt gap. Hvis vi ikke setter grenser mot forfallet i verden, og ikke setter navn på begjæret i vårt eget sinn, da kan vi ikke vente at troen blir annet enn et pliktløp. Vi kalles til medansvar for det gode liv. Vi må sette grenser rundt det gode liv, og fylle livet med godhet. Det er det Peter formaner oss til når han snakker om rett liv, innsikt, selvbeherskelse, utholdenhet, gudsfrykt, brorskap og kjærlighet. Og han knytter disse egenskapene sammen i en lenke. Og så fortsetter han:
8 For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus. 9 Men enhver som mangler dette, han er nærsynt, ja, blind; han har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder.
Dette kan få to utslag:
1. Det går an å glemme at en hadde synder som en ble renset fra da en kom til troen. Det går visst an å tro at en er blitt syndfri. I hvert fall teoretisk. Det er mange som advarer mot å tro at en kan bli syndfri. Jeg har til gode å snakke med et slikt menneske. Min erfaring er at adskillig flere ligger i den andre grøfta. Nordmenn er så oppflasket med Jante-loven, at jeg tror ikke faren for å tro en er syndfri er særlig påtrengende. Men uansett om dette er en påtrengende fare eller ikke, trenger vi å huske på grunnlaget for vår kristenstand.
1. Korinterbrev 15,9 For jeg er den ringeste av apostlene, ja, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. 10 Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.
2. Den andre grøfta vi kan falle i er å bli så opptatt av våre synder at vi glemmer at vi er renset fra dem. Da vil kristenlivet bli en eneste suppe av vond samvittighet. Peter peker på hvor dyrebare løftene er, de vi har fått og deler sammen, og hva disse løftene virkelig gir oss.
2. Peters brev 1,1 Simeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel, hilser dem som ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet har fått den samme dyrebare tro som vi. 2 Måtte dere få nåde og fred i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og vår Herre Jesus! 3 Da vi lærte ham å kjenne som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft, gav hans guddommelige makt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. 4 Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter; ved dem skulle dere få del i guddommelig natur, etter at dere har sluppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret.
Peter skriver ikke til mennesker som ikke er berørt av evangeliet, han skriver til en menighet som er godt i gang, men som trenger stadige påminnelser om grunnlaget for deres tro: at de er blitt renset for sine synder.
12 Derfor vil jeg stadig på ny minne dere om disse ting, enda dere kjenner til dem og er grunnfestet i den sannhet som er kommet til dere.
Vi merker at Peters brev er båret av en varm kjærlighet og respekt for menigheten han skriver til. I omsorg for sin kjære menighet, er Peter tydelig i sitt budskap:
10 Derfor, brødre, må dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle; 11 da skal det gis dere en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.
11 Da skal det gis dere en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike. Det er målet med formaningene, og det er målet med denne gudstjenesten.
De ti bud er ikke gitt først og fremst for å dukke oss ned, så vi ser hvor store syndere vi er. De ti bud er gitt for å avgrense et godhetens område. Jødefolket fikk de ti bud 1200 år før Kristus. Hvis folket holdt seg innenfor dette gjerdet, kunne Gud øse velsignelser ned til dem, uten fare for at folket skulle misbruke Guds gode gaver til å ødelegge og spre ondskap.
Dette er den viktigste betydning av de ti budene for kristne også. Ikke for å dukke oss, men for å sette opp et gjerde rundt det gode liv.
Noen idealiserer syndsbekjennelsen slik at de sier: “Jeg kommer aldri lenger enn at jeg er en stor synder.” Da amputerer vi Guds planer med oss. For han vil at vi skal komme lenger enn til syndserkjennelsen.
Titus 2,14 For Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.
Når noen går over grensen, da har vi syndsbekjennelsen som ordning for å komme inn igjen.
Når vi skal prøve oss på de ti bud, da la oss være våkne for at vi kan ha beveget oss utenfor det område hvor Gud kan velsigne oss. Da må vi skynde oss å bekjenne våre synder. Men vi er ikke programforpliktet til å bekjenne at vi har noe uoppgjort i forhold til hvert av budene. For det første skal vi holde fast på tilgivelsen vi har fått, - og for det andre skal vi huske på at uten Jesus ville vi stått hjelpeløse i forhold til Guds vilje og planer med våre liv.
Guds mål med oss er at vi skal modnes til å forstå hans vilje og til å gjøre hans vilje. Men grunnvollen må vi aldri glemme. Vi må ikke glemme at vi er blitt renset fra våre tidligere synder. Dette er grunnmuren i kristenlivet. Ikke noe hus blir så flott at det ikke trenger grunnmuren lenger!
1. Korinterbrev 3,11 Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.