Salmer

573 Her er Guds hus og himlens port

EF 1,7-12 LOVSANG FOR FRELSESGAVENE

0111 Vinden kjenner ingen grenser

JOH 1,29-34 DÖPERENS VITNESBYRD

98 Kristus er verdens lys

---------------------

1MOS 28,10-19a JAKOBS DRØM

---------------------

518 Din rikssak, Jesus, være skal

525 Rop det ut med hjertets jubel

0109 Der det nye livet lever

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

“Her er Guds hus og himlens port, og jeg det visste ikke.” (Norsk Salmebok 573,2)

Åpningssalmen leder oss rett inn i prekenteksten i dag. Vi skal lese fra Det gamle testamente, historien om Jakob som gav seg på vei til Karan. En kveld slo han seg ned ved veien, la hodet mot en sten og sovnet. I drømmen så han en stige som nådde til himmelen. Han så engler stige opp og ned, og Herren selv sto foran ham og lukket ham inn i sin frelsesplan. Da Jakob våknet, sa han: “Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke! Hvor skremmende dette stedet er. Her er Guds hus. Her er himmelens port.”

Det var ganske enkelt en rasteplass langs veien, med en stein han kunne lene hodet til. Ofte kan vel kirkerommet vårt bli like alminnelig for oss. Før 1977 ba klokkeren en bønn til åpning av hver gudstjeneste: “Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus.” Her i Nøtterøy kirke, bygget av stein, - her er Guds hus og himmelens port. Og vi vet det!

La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder ...

Preken

Innledning til preken

I dag får vi anledning til å friske opp bibelhistorien. Jeg håper noen får lyst til å ta frem Bibelen og lese fra begynnelsen igjen. Første Mosebok er en bok spekket med historier som setter seg fast i oss, og de setter livet vårt i sammenheng.

Adam og Eva fikk tre sønner: Sem, Kam og Jafet. Sem fikk mange etterkommere, og i niende ledd kom Abraham. Fra kapittel 12 og utover leser vi det vi kaller fedrehistorien, om Abraham, Isak og Jakob.

Abraham var nomade (beduin), en omflakkende arameer. I Karan i Mesopotamia kalte Gud Abraham til å bli ættefar til et nytt folk, som skulle være et frelsesfolk for alle andre folk. “Du skal bli til velsignelse. I deg skal alle jordens ætter velsignes,” sa Herren til Abraham. (1 Mos 12,1-3) Dette løftet ble vanskeligere og vanskeligere å tro, for tiden gikk. Abraham ble 99 og Sara ble 90 uten at de hadde fått noen barn. Men Abraham trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig. (15,6) Da de fikk høre at nå var tiden inne, måtte Sara le for seg selv. Da Guds sendebud spurte hvorfor hun lo, ble hun redd, og turte ikke innrømme at hun hadde ledd. (18,12-15) Da var det annerledes med Abraham. Da han fikk høre at tiden var inne, kastet han seg på marken og lo. (17,17) Slik kan man oppføre seg, når man har et fortrolig forhold til Gud! Da gutten kom, måtte de gi ham navnet Isak, det hebraiske ordet for å le.

Abraham holdt til i Be’er-Sheba, sør for Hebron, i filisterlandet. Da Isak vokste til, sendte Abraham sin tjener til slektningene sine i Karan, for å finne en kone til Isak. Det var jo litt av en tillitserklæring til en tjener. Abraham understreket at hvis piken han fant, ikke ville være med ham, så skulle hun få bli der hun var. (24,8) Det er en usedvanlig varm beretning å lese om tjeneren og den vakre piken Rebekka i Karan.

Isak og Rebekka fikk tvillinger: Esau og Jakob. Da de ble født, kom Esau først, og Jakob holdt ham i hælen. (25,24-26) Det er blitt et tegn på lureri. På engelsk har vi begrepet “Don’t pull my leg!” Ikke prøv deg!

Jakob var en mangfoldig mann. Når han åpnet seg, var det ikke bare én fold i hans personlighet. Når han åpnet én side av livet sitt, ble andre sider lukket. (Mangfoldig /enfoldig) Han sa nok sannheten, men ofte bare en liten del av den.

Når jeg nevner et par av narrestrekene hans, vil nok mange huske dem igjen: En gang da Esau kom trett og sulten hjem fra markene, presset Jakob ham til å gi fra seg sin førstefødselsrett for å få en tallerken suppe. (25,29-34) Senere en gang fikk Jakob hjelp av mor Rebekka til å lure den gamle, blinde Isak til å velsigne ham. Han surret saueull nedover armene, så Isak skulle tro at det var den førstefødte Esau som arvet velsignelsen fra Abraham. (Kap 27)

Jakob møtte sin likemann da han reiste til onkel Laban, for å finne en hustru. Den dag i dag kaller vi en sleiping for en laban. Laban hadde to døtre: Lea hadde så milde øyne, Rakel var velskapt og vakker. Jakob tjente Laban i syv år for å få Rakel, men på bryllupsnatten lurte Laban Lea inn i brudekammeret i stedet for Rakel, og så måtte Jakob tjene Laban enda syv år for Rakel. (Kap 29)

Jakob var en mangfoldig mann. Han lurte til seg Isaks velsignelse, så han ble arving av løftet til Abraham, om at hans slekt skulle bli en velsignelse for alle folkeslag. Senere en gang kom han i slosskamp med Herrens engel, og nektet å slippe ham før han var blitt velsignet. Da ga Gud ham et nytt navn: “Den som kjemper med Gud og vinner” = Israel. Det er ikke for ingenting at Gud kaller hans etterkommere for “et stridbart folk”. (2 Mos 32,9 og 34,9) Ellers hadde de vel ikke overlevd. I dagens Israel sier de om seg selv at “Der det er to jøder, er det i hvert fall tre meninger.”

Det er ikke akkurat mors beste barn Gud utvalgte seg til å føre frem sin frelsesplan!

Dagens prekentekst er historien om Jakobs drøm.

Prekentekst

Det står skrevet i 1. Mosebok, det 28. kapittel, fra vers 10:

1. Mosebok 28,10 Jakob drog fra Be'er-Sjeba og gav seg på veien til Karan. ¹¹ Da solen var gått ned, kom han til et sted hvor han slo seg til for natten. Han tok en av steinene der på stedet, la den bak hodet og la seg til å sove. ¹² Da hadde Jakob en drøm. Han så en stige som var reist på jorden og nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den. ¹³ Da stod Herren foran ham og sa: "Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det landet du ligger i, vil jeg gi deg og din ætt. ¹⁴ Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. ¹⁵ Se, jeg vil være med deg og bevare deg hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovt deg." ¹⁶ Da Jakob våknet av søvnen, sa han: "Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke!" ¹⁷ Da ble han grepet av frykt og sa: "Hvor skremmende dette stedet er! Her er Guds hus, her er himmelens port." ¹⁸ Morgenen etter stod Jakob tidlig opp. Han tok den steinen han hadde hatt bak hodet, reiste den som en minnestein og helte olje over den. ¹⁹ Han gav stedet navnet Betel. (Det betyr Guds hus.)

Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

Dette er en del av vår historie

Det handler om Guds snirklete vei med å frelse den verden han hadde skapt. Det er vår verden. Og vår kirke er et ledd i Guds snirklete vei for å frelse vårt folk. Den frelseshistorien som begynte med Abraham, Isak og Jakob har sitt synlige uttrykk ved at vi er samlet i Nøtterøy kirke akkurat nå. Derfor er det historisk sus over denne fortellingen fra år 2000 før Kristus, og historisk sus over at vi leser den i dag 1998 år etter Kristus.

Vi er i Herrens hus på Herrens oppstandelsesdag. Her er Guds hus, plantet på vår øy. Her himmelens port. Dette huset er bygget for at vi på Nøtterøy skal komme inn gjennom porten, og finne hjem til vår himmelske Far! Vi kan bli så vant til å ha kirken her, at vi mister perspektivene og blir skjødesløse! Men ordene vi bruker rommer ærbødigheten. I begynnelsen av hver gudstjeneste lyder ordene: “La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.” Ved hvert ekteskapsløfte som inngås i denne kirken, sier presten: “For Guds åsyn og i disse vitners nærvær, spør jeg deg ...”

Jødene som velsignelsesfolk

I hver gudstjeneste ber vi for utsendingene fra våre menigheter på Nøtterøy. Det er en påminnelse om at velsignelsen og oppdraget som Gud ga til Israelsfolket, det er nå gitt til alle folkeslag, også til det norske folkeslaget.

Denne fortellingen om Jakob, patriarken som fikk navnet Israel, er med å forankre evangeliet inn i vår verden. Fremdeles er det et folk som heter jødefolket, og for 50 år siden fikk vi på ny en stat som heter Israel. Uansett så berører denne teksten vår verden. På en eller annen måte berører jødefolket og staten Israel vår tro. Noen ser det slik at fra Jesu tid har jødefolket utspilt sin rolle som velsignelsesfolk, nå har kirken overtatt. Andre ser staten Israel som viseren på Guds klokke, og har en opptatthet av det som skjer i Midt-Østen som mange andre har vanskelig med å forstå.

Jeg tror at forholdet mellom jødefolket og vår tro må orienteres utfra det oppdraget Gud gav til Abraham: “Du skal bli til velsignelse. I deg skal alle jordens ætter velsignes.” (1 Mos 12,1-3) Det folket som stammer fra Abraham, teller i dag 14 millioner. Bare en liten del av folket bor i dag i Israel, fire millioner av 14 millioner. De fleste jøder bor spredt i nesten alle folkeslag over hele jorden. I de 4000 årene som er gått siden Gud lovet Abraham dette landet, har det vært en jødisk stat i langt under halvparten av årene. Likevel har de bevart sin identitet som folk.

Det er tankevekkende at det folket som var kalt til å bringe velsignelse til andre folk, er et folk som ikke ønsker utbredelse av sin tro. Den jødiske religion er en av de få store religioner i verden som ikke driver misjon. De ønsker ikke at noen skal vende om til jødedommen. Misjon er et skjellsord. Av Israels fire millioner jøder er noen få tusen jødekristne. Det er flest kristne jøder i New York.

Den kristne kirke har brakt frelsen fra jødene og ut til de fleste folkeslag i verden. I vår tid regner vi med at det finnes 12 000 folkeslag i verden. Innen år 2000 vil det antagelig bare finnes 179 folkeslag hvor det ikke har vært menighetsplantende misjon. 179 folkeslag av 12 000 folkeslag. Da er det tankevekkende at det visstnok bare er et par nasjoner i verden hvor det ikke finnes jøder.

Paulus skrev i Romerbrevet om jødenes fall. Når jødefolket avviste Jesus, med noen få unntak, førte det til at evangeliet ble spredt ut til andre folkeslag. Da jødene forkastet Jesus, ble hans navn gjort kjent for oss hedninger. Men en gang skal hele jødefolket bli frelst, og da skal de bli til velsignelse for alle folkeslag, slik Gud lovet Abraham.

Paulus skrev slik om jødefolket i Romerbrevet:

Romerne 11,25 Brødre, jeg vil si dere en hemmelighet, så dere ikke skal ha for store tanker om deres egen forstand: En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall. ²⁶ På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort all ugudelighet fra Jakob, ¹¹ Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, ved at de falt kom frelsen til de andre folk, og så skulle jødene bli misunnelige på dem. ¹² Når jødenes fall har ført til rikdom for verden og tapet av dem er blitt til rikdom for de andre folk, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? ¹⁵ Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke føre til at de blir godtatt? Jo, liv av døde!

Det er tankevekkende, når vi sender misjonærer halve kloden rundt, - dyrt er det, krevende og risikofylt - , så er jødene allerede på plass i nesten hver eneste nasjon. Når Guds time er inne, og hele jødefolket blir frelst, da er de på plass, så de kan bli en velsignelse i alle folkeslag!

Dette er et veldig mysterium! Snakk om snirklete frelseshistorie! Ikke rart at Paulus avslutter sine kapitler om jødefolket slik:

Romerne 11,33 Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! ³⁴ Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? ³⁵ Hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag? ³⁶ Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Amen.

Og så var det oss, da

Nå har vi evangeliet, nå er vi samlet i Guds hus, nå har vi den åpne himmelporten foran oss. Vi hører til en av verdens største misjonskirker i forhold til folketallet. La oss innvie oss på ny til å bringe evangeliet til jordens ender, til hvert eneste folkeslag, og til hvert eneste enkeltmenneske.

Jeg vet ingen sang som er mer visjonær enn sangen “Din rikssak Jesus være skal min største herlighet”. Det er en erklæring om at vi vil at det som er hovedsaken for Jesus, skal være vår hovedsak. Det er en vilje til å lukkes inn i det han er opptatt av, og lukkes inn i hans smerte, og preges av hans frelsesvilje, - så skal vi en gang få se det som Jesus ser: Mennesker fra alle folkeslag som har nådd hjem til sin himmelske far!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.