Pensj. sokneprest Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
19. søndag i treenighetstiden, 1. rekke, episteltekst
Østre Porsgrunn kirkestue
Søndag 19. oktober 2014, kl 11.00
Salme 36,6-11 Hos deg er livets kilde
Matt 5,20-26 Men
jeg sier dere
Gal 5,16-26 Livet i Ånden (prekentekst)
312 Til himlene
rekker din miskunnhet, Gud
521 Som vinden
stryker mine kinn … Og Åndens frukt skal være fred og glede
527 Kristne, la oss
søke sammen … slik at verden klart kan kjenne: Det er deg vi hører til
Dagens prekentekst
har spilt en stor rolle i vår kirkes historie. Derfor må jeg først ta tak i
historien, og brette den til side, slik at vi kan få nærkontakt med teksten.
Om tre år er det
reformasjonsjubileum. Da er det 500 år siden Martin Luther spikret opp 95
setninger på døren til slottskirken i Wittenberg. Luther fyrte løs på
forkynnelsen slik den var blitt den gangen. Forkynnerne og kirken hadde glemt
at vi frelses ved nåden alene og ved troen alene, og at den eneste autoritet
i kirken er Skriften alene.
Nåden alene, troen alene,
Skriften alene. Dette
slagordet er den viktigste arven fra reformasjonen.
Et annet kjent
slagord fra Luther, er at en kristen er samtidig
rettferdig og synder, simul justus et peccator. Dersom vi bekjenner våre
synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss
for all urett. (1 Joh 1,9) Slik blir vi rettferdige og satt inn på sporet med
en rett ferd. Men vi som tror på Jesus, kan nok fremdeles kjenne
tilbøyeligheter til egoisme, misunnelse, skadefryd og hevngjerrighet, og egoistisk
grådighet og begjær. Ja, vi kan til
og med kjenne en protest og motvilje mot Guds vilje! Vi kan fremdeles kjenne
oss som syndere. Slik kan kristenmennesket kalles både synder og rettferdig, sa
Luther.
Men hvis Martin
Luther hadde hørt hvordan dette slagordet blir brukt i vår tid, ville han nok
tatt frem hammeren og slått opp en ny protest på kirkedøra. Det er dessverre
mange som beskriver samtidig rettferdig
og synder som en harmonisk normaltilstand for en kristen. Det blir helt
feil. Hvis vi tenker at alle mennesker er syndere, og den eneste forskjellen er
at kristne er tilgitte syndere, da
blir vi passive kristne, og troen blir bare en tankeøvelse for dem som er
flinke til å tenke.
Prekenteksten i dag beskriver
kristenlivet på en helt annen måte. Vi får en liste over gode egenskaper som
Ånden vil skape i oss, og vi oppfordres til å vandre i disse gode gjerningene.
Vi får også en liste over plagsomme egenskaper som hører til vår syndige natur.
Den som hører Kristus til har korsfestet disse egenskapene. På denne måten blir
slagordet samtidig rettferdig og synder
alt annet enn passivt:
Rettferd betyr å ferdes rett i denne verden – det er ikke passivt!
Synderen henger på korset, og det er absolutt ikke passivt!
Det er ikke harmoni
mellom to likeverdige sider hos en kristen. Synden skal bekjempes, og beina
skal gå i riktig retning i en rett ferd.
Bare en ting til før
vi leser teksten. I teksten vår settes Ånd og kjøtt opp mot hverandre. I forrige bibeloversettelse ble kjøtt
oversatt med vår onde natur. Nå
oversettes det med kjøtt og blod. Ut
fra sammenhengen forstår vi at kjøtt og
blod er et bilde på vår menneskelige natur, med alle våre egoistiske
tilbøyeligheter. Jeg synes det er en uheldig oversettelse. I daglig tale bruker
vi jo kjøtt og blod om noe positivt:
Barna er vårt eget kjøtt og blod, og politikernes vedtak trenger kjøtt og blod
så vi kan se hva de betyr i praksis.
Men vi får venne oss til at når vi
leser Det nye testamente betyr kjøtt og
blod vår onde natur. Da er vi klare til å lese prekenteksten!
Det står skrevet i
Paulus’ brev til galaterne.
Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i
menneskets kjøtt og blod. 17 For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens
begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan
gjøre det dere vil. 18 Men blir dere drevet av Ånden, er dere ikke under loven.
19 Det er klart hva slags gjerninger som
kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, 20 avgudsdyrkelse, trolldom,
fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, 21
misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg
sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike.
22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede,
fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og
selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!
24 De som hører Kristus til, har korsfestet
kjøttet med dets lidenskaper og begjær. 25 Lever vi ved Ånden, så la oss også
vandre i Ånden. 26 La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet så vi utfordrer
og misunner hverandre. Gal 5,16-26
Hellige Far, hellige
oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
På gresk har vi
flere ord om det Ånden driver på med. Et av ordene er parakalein. Det betyr å
kalle på oss fra siden: para-kalein. Det er det en trener gjør. Han roper til
oss fra sidelinjen: Kom igjen! Dette går bra! Stå på!
Det er nok noen som blir skeptiske når de forstår at Ånden har et
treningsprogram for dem. Tenk om Ånden gjør meg til et rart menneske. Tenk hvis
han skal ha meg til å oppføre meg merkelig? Men hør nå hvilke
personlighetsegenskaper Ånden har på programmet: kjærlighet, glede, fred, – overbærenhet,
vennlighet, godhet, – trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse
Er det ikke det du
ønsker deg av din beste venn? Tenk om naboen var slik! Tenk om dette var
kulturen på din arbeidsplass! Kjærlighet, glede, fred, – overbærenhet,
vennlighet, godhet, – trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.
Ville det ikke være godt om andre brukte slike ord om deg? Vi kunne
bruke resten av dagen til å smatte på disse ordene.
Det er dette som er
å være hellig, og veien dit heter hellig-gjørelse. Vi merker at bak disse
ordene står Jesus selv. Slik har vi lært ham å kjenne! Dette er Jesu
egenskaper.
Ånden er en god
trener. Parakalein kan også bety å trøste! Og det kan bety å være talsmann.
Ånden taler vår sak når vi ikke vet hvordan vi skal be, skrev Paulus til romerne.
Rom 8,26.
Tenk etter: Kan noen
bli god helt alene?
– Nei, hvis vi forsøker å bli god helt alene, da ender det i
selvgodhet! – Æsj!
Går det an å elske
helt alene?
– Nei, hvis vi forsøker å elske helt alene, da ender det i selvdigging!
– Æsj!
Kan noen bli hellige
helt alene?
– Nei, hvis vi forsøker å bli hellige helt alene, da ender det i
skinnhellighet! – Æsj!
Derfor sier vi hver
søndag: «Jeg tror på de helliges samfunn!» Sammen skal vi være hellige for å
kunne gjøre Guds vilje i verden. Selvopptatt hellighet fører fort til hykleri –
og var det noe Jesus ikke tålte, så var det hykleri!
Nei, når Ånden
frembringer disse egenskapene i oss, er det ikke for at vi skal gå rundt for
oss selv og skinne av blankpusset hellighet. Det Ånden lager i oss er frukt. Åndens frukt. Og frukt er til
glede og sunnhet for andre. Hvis frukten bare henger på treet, da råtner den.
De ni egenskapene
som Ånden vil prege inn i oss, er fellesskaps-egenskaper. De handler om
relasjoner: å gi kjærlighet til
andre, å skape glede for andre, skape
fred med andre, å vise overbærenhet mot andre, å vise andre vennlighet, å gi andre godhet, å vise trofasthet mot andre, og vise ydmykhet,
og å vise selvbeherskelse i møte med
andre.
Det er ikke meg det
der, og det kan jeg aldri bli. – Det er nettopp det som er poenget når Paulus
skriver til galaterne. Noen jøder hadde kommet til Galatia og krevd at de kristne
måtte holde Moseloven. Hvis man bare tar seg sammen og holder Moseloven, da
blir alle lykkelige. Det var bare å ta seg sammen.
Jøden Paulus setter galaterne fri fra Moselovens krav. Og han setter
oss fri fra kravet om å klare dette alene. Moseloven hører til den gamle pakt,
men vi hører til den nye pakt. Et nytt testamente setter et gammelt testamente
ut av kraft. Det nye testamentet setter oss opp som arvinger.
Paulus forteller oss
vennlig at disse gode egenskapene er Åndens frukt. Det er frukt som Ånden vil
frembringe gjennom oss. Fruktene er et skapelsesunder som Den hellige ånd har
tenkt å gjøre i våre liv, og nå står han på sidelinjen og heier oss frem:
·
Hei der,
jeg ser at Gud har lagt troen i hjertet ditt!
·
Kom ut,
du tro der inne, jeg ser deg nok! Kom ut og bli kjærlighet. Det trenger din
neste.
Tro virksom i kjærlighet, kaller Paulus dette, like før dagens
prekentekst (Gal 5,6)
Jeg husker en
jusstudent som ble kristen da jeg studerte. Han var til vanlig en stødig
bergenser, men alt det nye fikk ham til å gå opp i fistel: «Det driver og tror
i meg!!»
Den andre listen i
prekenteksten er alt som belaster våre med-mennesker. Det er et slit å oppleve
dette fra familiemedlemmer, naboer og arbeidskamerater. Hør nå, og tenk etter
hvilken av disse handlingene du har vonde erfaringer med:
hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid,
sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll,
festing og mer av samme slag.
Dette er egenskaper
som hører til vår syndige natur, til kjøttet. Disse egenskapene skal vi
korsfeste! Jeg har ikke sett noen bli korsfestet, men jeg er sikker på at det
er skrik og rop på korset. Slik var det i hvert fall da Jesus ble korsfestet.
(Matt 27,50 og Hebr 5,7)
Prekenteksten legger
dynamikk og dynamitt inn i slagordet samtidig
rettferdig og synder! Ordene betyr borgerkrig inne i hver enkelt kristen:
korsfestelse og rett ferd, rett ferd og korsfestelse.
Nå behøver ikke denne borgerkrigen
slite oss aldeles i stykker. For Ånden er sterkest. La oss ikke glemme det! Det
går an å nå frem til fred i sjelen, bare vi er våkne og bevarer freden. Noen er
under større angrep hele livet, mens andre har fått gått seg mere til sammen
med Ånden. Og noen har det så enkelt at de ser ut til å være født før
syndefallet.
Luther er et eksempel på stadig kamp
mot den syndige natur og kamp mot djevelens fristelser. Han forteller hvordan
djevelen lurer seg inn på ham og sier «Luther, du passer ikke til å være
kristen, sånn som du er!» Da svarer Luther: «Det har du helt rett i, herr
djevel. Jeg passer ikke til å være kristen. Men så er det ikke jeg som har
funnet på det heller. Det var Jesus som fant på at jeg skulle bli en kristen!»
La meg understreke
så sterkt jeg kan: Uansett om kristenlivet ditt er en livslang kamp eller om du
kjenner fred og forsoning i troen, så starter
kristenlivet med frelse. Frelsen er ikke noe vi oppnår ved å kjempe. Frelsen er
inngangsbilletten til et liv i kamp
og til et liv i fred og forsoning.
Min identitet er
ikke hos synderen som spreller på korset. Min identitet som kristen er at Jesus
har gjort meg til en nytt menneske. Jeg er en ny skapning midt i denne verden.
Mitt hjemland er hos Gud, min skaper og Far. Min identitet som kristen er ikke at jeg er samtidig synder og
rettferdig. Min identitet som kristen er at Ånden leder meg i rett ferd frem
til målet. Mitt gamle menneske, synderen, spreller på korset og skal dø. Mitt
gamle menneske skal ikke få bestemme min identitet som menneske og kristen.
Alle de deilige
Åndens frukter er gaver du skal gi til dine nærmeste. De er Guds gaver til dem
– gjennom deg! Din hellighet er ikke din prektighet – æsj for et ord! – din
hellighet er Guds gave til dine nærmeste.
Åndens frukt er egenskaper han legger inn i deg så du passer for den
tjenesten han har tenkt ut akkurat for deg.
For det første: Gud
driver på og holder himmel og jord ved like. Himmelen har han rimelig god
styring på. Men jorden er det verre med. Derfor trenger han mennesker som ber:
«La din vilje skje på jorden slik som i himmelen!»
Gud trenger at du smører verdensmaskineriet med kjærlighet, glede og
fred. Og det er masse bruk for overbærenhet, vennlighet, godhet – det skal være
visst! I vår tjeneste i verden trengs både trofasthet, ydmykhet og
selvbeherskelse. Ikke sant?
Guds andre store
prosjekt er at mennesker skal bli frelst: «Gud vil at alle mennesker skal bli
frelst og lære sannheten å kjenne.» 1 Tim 2,4. Dette er en gjerning Ånden heier
oss frem til. For å kunne gi andre mennesker evangeliet trenger vi all den
hellighet Ånden kan frembringe i oss: Kjærlighet, glede, fred, overbærenhet,
vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.
Til slutt et vers fra Hebreerbrevet:
La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og
gode gjerninger. Hebr 10,24
Ære være Faderen og
Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og
til evighet! Amen.
Og la dere ikke
lenger prege av den nåværende verden (syskjematidså - å gå inn i
skjemaet for denne verden), men la dere forvandle (metamorfoå - metamorfose)
ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det
som er til hans behag, det fullkomne. Rom 12,2
Denne teksten om hellig-gjørelse er en spesiell utfordring i
en folkekirke. En folkekirke tilbyr dåp og konfirmasjon, vielse og begravelse
til hele folket, i alle bydeler og i den minste bygd og fiskevær. Kirken er til
stede med sine tilbud, uansett om det er troende mennesker der, og uansett om
det er økonomisk grunnlag for det kirkelige tjenestetilbudet. Dette
landsdekkende tilbudet skal gi folket tilhørighet til kirken. Vi vil så gjerne
at hele folket skal kjenne at de tilhører kirken. Tilhørighet et en god ting,
men Jesus bruker sterkere ord enn tilhørighet:
Å ta sitt kors opp og følge ham, og ha ham som Herre i hverdagen, og å være
disippel med ham som lærer. Helliggjørelse.
Gud leker ikke Gud.
Vi leker ikke
kristendom.
Gud er mer enn en
fantasivenn og en kilde til et rikere liv.
(Alternativ
i annonse for brevkurs fra Norsk Bibelinstitutt i Vårt Land lørdag 11. oktober
2014)
Det er en sterk
todeling i dagens tekst mellom Åndens frukt og kjøttets gjerninger. Vi ser frem
til den dagen da det onde endelig skilles fra det gode.
Åndens frukt kommer
innenfra. Åndens gaver gis utenfra.