Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
Prekengudstjeneste med samtale
Tema: «Må jeg elske hele menigheten?»
19. søndag etter pinse, 1. rekke
Teie kirke 19. oktober 2003 kl 11.00
(Sidetall refererer til Gudstjenestebok, del I)
Preludium
Inngangsbønn «Herre, jeg er kommet inn…» (side 157)
*669 Kjærlighet fra Gud
----------------------
Tekstlesning Markus 12,28-34 Å ELSKE GUD OG SIN NESTE
Preken
Trosbekjennelse
----------------------
Meditasjonsmusikk
De ti bud med forklaringer (Side 159-161)
706 Til kjærleik Gud oss skapte
Kunngjøringer
Forbønn II (3 ledd + I stillhet…) ved familiegudstjenester side 143-144
710 Vi rekker våre hender frem (Offertoriesalme)
Offer
Nattverd (Fra Nattverdgudstjeneste utenom høymessen II, side 290-298)
657 Vi bærer mange med oss (Utdeling)
658 Vårt alterbord er dekket (Utdeling)
053 Jeg er trygg hos deg (Utdeling) Reserve: 943 Måne og sol (kunngjøres av kantor)
*533 Kristne, la oss søke sammen
I dag er det prekengudstjeneste. Det betyr at det er mer tid til prekenen, slik at vi kan gå dypere inn i et tema. Men gudstjenesten er ikke lenger enn en vanlig gudstjeneste.
Tema for denne prekengudstjenesten er: «Må jeg elske hele menigheten?» Vi skal lese Jesu ord om å elske Gud og å elske vår neste. Kjærligheten til menigheten ligger mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til min neste.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 12. kapittel, fra vers 28:
En skriftlærd, som hørte dette ordskiftet og forstod hvor godt Jesus hadde svart, gikk bort til ham og spurte: «Hva er det første av alle bud?» 29 Jesus svarte: «Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én; 30 og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. 31 Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to.» 32 Den skriftlærde sa til ham: «Du har rett, mester! Det er sant som du sier, at Herren er én og at det ikke er noen annen enn han. 33 Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.» 34 Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.
Slik lyder Herrens ord.
Å elske Gud av all sin kraft og sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle seremonier!
Teie menighet er utfordret på akkurat disse to livsområdene. Vi har bedt om en menighetsundersøkelse fordi vi ikke er en voksende menighet, og vi er blitt utfordret til å stimulere til et mer engasjert trosliv og til mer levende omsorg i menigheten: Å elske Gud og å elske hverandre. Det er andre livsområder vi er bedre på: tjenesteoppgaver, lederskap og organisering, gudstjenester, grupper og evangelieformidling. Men vi trenger et løft på to spesielle livsområder: i kjærligheten til Gud og kjærligheten til hverandre. Det er jo greit å få vite det! Og vi har kilden til fornyelse midt i blant oss. «Kjærlighet fra Gud springer like ut som en kilde klar og ren!»
Nå, midt på høsten har vi to prekengudstjenester med tema og samtale. Sist søndag var temaet: «Går det an å elske Gud?» Ja, det går an, for Gud har gitt oss en hviledag som gave, en dag vi kan være sammen med ham i fred og ro. Han har vist oss sin kjærlighet, og han innbyr oss til å svare på hans kjærlighet. Og så har Jesus ryddet en vei gjennom alt som kan skiller oss fra Gud.
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom 8,35 og 39
Jeg sa til å begynne med at det handler om to ting: Kjærlighet til Gud og kjærlighet til mitt medmenneske. Kanskje er det rettere å snakke om tre kjærlighetsforhold: Først kjærligheten til vår himmelske Far, så kjærligheten til våre medmennesker, og så midt i mellom disse to: kjærligheten til våre kristne søstre og brødre i menigheten.
Det er kanskje sånn at vi stusser over at kjærligheten i menigheten skal være noe spesielt i forhold til at vi skal elske alle mennesker. I Galaterbrevet står det slik:
Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er våre søsken i troen. Gal 6,10
Hvorfor skal vi favorisere dem som hører til menigheten?
Legg merke til språkbruken: våre søsken i troen. Det er helt naturlig i en familie at det er et helt spesielt forhold til mor og far og til den jeg er gift med. Det er også helt naturlig at jeg kjenner en større nærhet til en bror og en søster enn til andre mennesker. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg nok si at jeg skulle elske alle like mye, at jeg ikke skulle ta mer hensyn til min bror enn til en tigger på søppelhaugene i Bangkok. Men det er ikke slik livet er. Jeg behøver ikke glemme tiggeren på søppelhaugen i Bangkok fordi om søsteren min har større plass i hjertet mitt. Dessuten ville jeg bli revet helt i stykker hvis alle verdens mennesker skulle ha like stor plass i lommeboka mi som barna mine.
Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er våre søsken i troen. Gal 6,10
Kjærligheten til våre søsken i troen står midt mellom kjærligheten til vår himmelske Far og kjærligheten til våre medmennesker.
Legg merke til at Gud bruker to målestokker, en for kjærligheten til ham og en annen for kjærligheten til din neste. Gud inviterer deg til å elske ham av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din forstand og av all din kraft. Men din neste skal du elske som deg selv.
Gud er så stor at han kan være vår eneste Gud, vi kan gi ham hele vårt hjerte, hele vår sjel, all vår forstand og all vår kraft. Vi trenger ingen annen Gud, når vi overgir oss til vår himmelske Far.
Den som har mange guder slites mellom gudene sine. Når det er en gud for arbeidet og en gud for hjemmet, en gud for været og en gud for avlingen, da blir det strevsomt å dyrke dem alle så mye som det trengs. Vi har bare en Gud: himmelens og jordens skaper. Det er ingen før ham og ingen kommer etter. «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én!»
Av og til kan vi føle at vi har tre guder: Skaperen, Frelseren og Den Hellige Ånd. Vi kan slites mellom de begrensete kreftene Skaperen har gitt oss og det kallet til tjeneste som Ånden gir oss. Vi kan slites mellom kallet til syndserkjennelse på den ene side og på den annen side respekt for Guds skaperverk i oss. Vi kan slites mellom syndserkjennelsen på den ene side og på den annen side troen på at Ånden virkelig kan gjøre oss hellige.
Men vi har ikke tre guder. Vi har bare én Gud! Det er den samme Gud som kaller meg ut i naturen, og kaller meg til oppgjør, og kaller meg til tjeneste. Det er den samme Gud som gir meg trygghet og hvile, tilgivelse og fornyelse, arbeid og tjeneste. Jo nærmere jeg holder meg til Gud, jo mer vil livet mitt henge sammen! I kjærlighet knytter Gud sammen med ham, i kjærlighet knytter han alle de små personlighetsbitene dine sammen til å bli akkurat deg, og i kjærlighet knytter han oss sammen med hverandre.
Gud gav oss én målestokk for kjærligheten til ham: full hengivenhet! Gud gir oss en annen målestokk i kjærligheten til vår neste. Det ville bare bli en livsfjern festtale, hvis Gud skulle kreve en like ubegrenset hengivelse til alle mennesker. Det ville bli like umulig som å si at jeg skal være like 100 % hengiven mot alle kvinner som jeg er til kona mi. Jeg kan ikke elske mer enn ett menneske av hele mitt hjerte, og jeg kan ikke elske mer enn en Gud av hele mitt hjerte.
Min kjærlighet til min neste skal være som min kjærlighet til meg selv. Jeg skal gi min neste like stor plass i verden som jeg gir meg selv. Jeg skal møte alle mennesker med innstillingen at «Du er like mye verdt som jeg!» Du har like stor rett på plass i denne verden som jeg har. Det ligger mye visdom i spørsmålet vi ofte stiller: «Hvordan ville du ha reagert, hvis det var deg det gjaldt?» «Hva ville du sagt, hvis noen hadde gjort slikt mot deg?»
Den gylne regel kaller vi det. Den lyder slik: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.» Matt 7,12. Det er Jesus som sier dette i Bergprekenen. Vi finner denne regelen i andre kulturer også, i en litt annen form: «Det dere ikke vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere heller ikke gjøre mot dem.»
Etter som psykologivitenskapen vokste frem i forrige århundre, ble det en ny bevissthet omkring den gylne regel. De fant ut at en som er full av hat mot andre mennesker, ofte hater seg selv. Det man hater hos seg selv, er det ikke lett å elske hos andre. - Bare tenk etter, om det er mennesker du synes er ufyselige, om det du synes er ufyselig hos dem ikke er egenskaper som du ikke trives med hos deg selv. En ungdom som hater kvisene sine, liker ikke å være sammen med andre som har kviser.
Dette var nok en helt riktig observasjon, og ble en viktig påminnelse om at jeg må akseptere meg selv, jeg må kunne elske meg selv, før jeg kan elske andre. En annen ting er at denne oppdagelsen førte til det som store oppdagelser ofte gjør: oppdagelsen ble overdrevet, og vi fikk en elsk-deg-selv-bølge som endte i selvopptatt egiosme.
La oss likevel ta vare på det gode i oppdagelsen! Vi trenger å akseptere oss selv for å kunne akseptere andre. Vi trenger å elske oss selv for å kunne elske hverandre.
Under den gylne regel, under nestekjærlighetsbudet, finner vi Guds skaperhender: Gud har skapt hvert menneske på jorden, mann og kvinne, trell og fri, barn og oldeforeldre. Vi er alle skapt i Guds bilde. Vi kan ikke såre hverandre uten å såre Guds bilde. Jeg kan heller ikke hate meg selv, uten å såre Guds bilde.
Noen foreldre opplever at barna deres gråter over seg selv og sitt utseende og over alt de ikke får til. «Hva er meningen? Hvorfor ble jeg født? Jeg er så dum! Å om jeg bare kunne forsvinne!» Gode foreldre forteller barna at de er frukt av deres kjærlighet, at de er Guds gode gaver inn i familien, at de hører til og at en vegg blir borte i huset hvis de forsvinner. Det smerter den som elsker, om den elskede hater seg selv. Slik smerter det Gud vår skaper, om vi forakter det han har skapt, og den han har skapt oss som.
Elsk Gud som har skapt deg, og elsk deg selv som Guds skaperverk. Du er Guds gave til deg selv og Guds gave til verden! Elsk det som Gud har skapt - iberegnet deg selv!
Gud har kalt meg til å elske mine medmennesker, i bevisstheten om at de også er skapt av ham, og at han har kjærlighet, drømmer og gode planer for hver av dem. Jeg skal gi dem like god plass i verden som jeg har selv.
Mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til mine medmennesker, ligger kjærligheten til mine søsken i troen. I dag er temaet: «Må jeg elske hele menigheten?»
Faktorenes orden er likegyldig, lærte vi i matematikken når vi skulle både dele og gange i samme regnestykket. Om vi begynte med å dele eller begynte med å gange, så ble resultatet det samme. Men i kjærligheten er faktorenes orden ikke likegyldig.
Vi elsker fordi Gud elsket oss
først. 1 Joh 4,19
Hvis jeg bestemmer meg for å bli et vennlig og kjærlig kristent medmenneske, uten å elske Gud først, da går det ikke lenge før jeg kolliderer med min egoisme, og jeg kveles i motløshet, dårlig samvittighet og selvopptatthet. Hvis jeg vil ta meg sammen og elske alle i menigheten før jeg har kommet inn i Guds kjærlighet, da er det fort å bli skuffet, skuffet både over oss selv og andre. Da synes vi fort at det er for mange utrivelige mennesker i menigheten. Ja, noen er rett og slett ufordragelige.
Det går an å ha et koselig forhold til alle en har rundt seg, hvis man bare kan velge dem selv. Hvis jeg passer på bare å være sammen med mennesker jeg liker, da er det lett å tro at jeg må da være et usedvanlig vennlig og trivelig menneske, - jeg begriper ikke hvorfor folk skal krangle hele tiden!
Men det er ikke så enkelt i en menighet. En menighet skal være for mennesker som trenger tilgivelse og mennesker som trenger å omskapes av Guds kjærlighet. Mange av oss kan trenge mange år i Guds skole før vi blir fordragelige! Les bare i brevene i Det nye testamente hvordan apostlene med alle midler - og med masse tålmodighet og masse utålmodighet - prøver å lede menighetene på kjærlighetens vei!
Guds menighet er ikke en forening av mennesker som går godt
sammen. Guds menighet er startet av Gud for at mennesker skal bli frelst og
komme inn i Jesu følge. Her vil han øse ut sin kjærlighet som en kilde, og her
vil han lede oss inn på kjærlighetens vei.
Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. (1 Tim 2,4)
Derfor må vi sørge for at det er åpne dører for alle i Teie menighet. Her møter vi ikke bare hverandre som medmennesker som vi skal elske like mye som vi elsker oss selv. Her møter vi hverandre i tro, håp og kjærlighet.
Det er på grunn av troen vi er her. Vi samler oss om Jesus, enten vi har levd i troen så lenge at troen kan ha blitt en selvfølge for oss, eller vi gjør våre snublende skritt i retning av Jesus uten å vite helt hva vi søker. Det er denne troen som samler oss, at vi søker ham og at han har lovet å være nær hos alle som samles om ham.
Håpet bestemmer hvordan vi oppfører oss når vi er sammen. Vi har det håpet for oss selv og for hver enkelt vi er sammen med, at Jesus skal bli frelser og Herre for hver enkelt, og at han skal lede hver enkelt frem til oppstandelsen og det evige liv.
Kjærligheten i menigheten er ikke en forelskelse, at vi liker hverandre så godt at vi ikke kan få nok av hverandre. Kjærligheten i menigheten har sin grunn i Guds kjærlighet.
Vi elsker fordi han elsket oss
først. 1 Joh 4,19
Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. 10 Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 11 Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. 12 Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss. 1 Joh 4,9-12
Det er en dyp sammenheng mellom kjærligheten til Gud og
kjærligheten til hans barn i menigheten. Tenk dere at kona mi hadde hatt to
barn da jeg traff henne. Og tenk dere at jeg sa til henne: «Du er det mest
vidunderlige menneske jeg vet, men de ungene dine er noen motbydelige krek!»
Kunne hun tro at jeg elsket henne hvis jeg sa noe slikt? Kunne jeg elske henne
og samtidig forakte dem som hun elsket? Og hvis jeg nå mente det jeg sa om
ungene hennes, da måtte jeg i hvert fall vise min kjærlighet til henne ved å
lokke frem det beste i ungene, gi dem tid og oppmerksomhet, og gi kjærligheten
en sjanse.
Jeg trenger
ikke være forelsket i menigheten, men jeg skal gi kjærligheten en sjanse.
Paulus skriver svært så realistisk om kjærligheten i Efesus-menigheten:
«Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med
hverandre i kjærlighet.» Ef 4,2
- Og enda
mer realistisk er han i brevet til menigheten i Rom: «Hold fred med alle, om
det er mulig, så langt det står til dere.» Rom 12,18
Den kristne kjærlighet handler om å slippe Guds kjærlighet løs i menigheten, og det betyr praktisk handling: «Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.» 1 Joh 3,18. Kjærligheten i menigheten er en praktisk kjærlighet. Peter oppfordrer oss stadig til «å gjøre det gode». (1 Pet 2,15 og 3,11 og 13 og 19) Å velge kjærlighetens vei kan vi gjøre også der vi kjenner motviljen rive i oss, fordi det er Guds kjærlighet og ikke vår som skal være drivkraften i menigheten. Vi skal ikke hykle kjærlighet, men vi skal ta imot hverandre med Guds vennlighet, og hente krefter i hans kjærlighet.
Det er ikke nødvendig at alle liker den samme musikken, og de samme sangene, og ler av de samme vitsene. I en menighet trenger vi mange små fellesskap, hvor vi kan søke sammen med dem vi arbeider lett sammen med. Sånn har det vært helt fra nytestamentlig tid. Men så trenger vi å se hverandre alle sammen, med jevne mellomrom, og da må vi være sammen på en måte som alle kan være sammen om. Disse samlingene er øvelser i kjærlighet, i tro og i håp.
I vår kirke
er denne storsamlingen søndagens gudstjeneste. Gudstjenesten er bygget opp slik
at alle kan få med seg noe, det aller viktigste. Men alle kan ikke få alle sine
ønsker oppfylt hver gang vi er sammen. I Teie kirke er det over 1200
arrangementer hvert år. Under 10 % av disse samlingene er gudstjenester. Det
tyder på stor variasjon og mange muligheter. I tillegg er det husgrupper og
bibelgrupper i hjemmene. Vi vil gjerne stimulere til slike småsamlinger, og
kirkens dører er åpne for alle.
Du må ikke være forelsket i hele menigheten! Men du må gi Guds kjærlighet rom i menigheten, ellers er den ikke Guds menighet lenger, men en klubb.
La oss ta med oss et avsnitt fra Efeserbrevet til slutt:
Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus. 1 Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. 2 Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. Ef 4,32-5,2
La oss be!
Kjære himmelske Far! Tenk på Teie menighet! Trekk oss dypere inn i din kjærlighet, og trekk oss nærmere hverandre. La din menighet bli et under på Teie!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.