De fleste mennesker prøver å ha
en overflate av sorgløshet og vennlighet, og prøver å styre unna konflikter med
andre mennesker. Men hva gjør vi når det skjærer seg?
Vi
snakker ikke om tilgivelse når det gjelder småting eller når det gjelder ting
vi gjør like ofte mot andre som de mot oss. Da snakker vi om romslighet og
raushet, om å tåle og være overbærende og å vise barmhjertighet. Jeg bør tåle
det samme av andre som jeg venter at de skal tåle av meg.
Men
når jeg kjenner at noen har gått over streken og ødelagt noe i forholdet mellom
oss, og når jeg selv har gått over streken, da er det ikke bare snakk om å
tåle. Da bør det et oppgjør og en tilgivelseshandling til.
Unnskyldning eller tilgivelse?
Jeg ber om unnskyldning når jeg
har skadet noen uten å ville det. Da ber jeg om at den jeg har skadet må prøve
å forstå at det ikke var min skyld.
Men
hvis jeg har skadet noen med vilje, skal jeg be om tilgivelse. Det er ikke
alltid lett å se forskjellen. Hvis jeg må bruke mange ord for å forklare at det
ikke var min skyld, da er det stor sjanse for at jeg egentlig har gjort det med
vilje, men prøver å bortforklare det med unnskyldninger.
Tilgivelse hos Gud og mellom mennesker
Tilgivelse er et tydeligere
særpreg ved kristendommen enn det å leve et uangripelig liv. Det er fint når en
kristen er et godt menneske, som viser respekt både for mennesker og for Gud i
det daglige liv. Det er som det skal være, og det gleder både Gud og mennesker.
Slik kommer vår ansvarlighet til syne. Men det spesielle i kristendommen er
tilgivelsen. Der kommer frelsen til syne.
Min kristentro viser seg tydeligst når
jeg har gjort noe galt mot en annen, eller når en annen har gjort noe galt mot
meg. Da er vi nemlig kommet i en krisesituasjon som ligner på krisen mellom oss
og Gud. Hvis vi skal komme gjennom krisen, er det behov for en god start:
godhet, medfølelse og tilgivelse.
Vær
gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har
tilgitt dere i Kristus. Ef 4,32
Å glemme eller å korsfeste
"Slik Gud
har tilgitt dere i Kristus", - ja, hvordan var det Gud tilga? Han sa ikke
bare: Vi setter en strek over det, jeg skal glemme det du har gjort. Nei, han
tok synden så alvorlig at han lot Kristus bli korsfestet for synden.
Hvis Gud bare skulle glemme synden min,
og late som ingenting, da ville jeg stadig leve i utrygghet: Hva kommer til å
skje hvis Gud får hukommelsen tilbake? Jeg skal slippe det. Jeg har grunn til å
være trygg. Gud har straffet synden min på korset. Regningen min er ikke glemt,
den er betalt. Dermed er det ikke farlig om han husker synden. Han vil se at
den er festet på korset. Jeg har ikke en Gud som bare er barmhjertig og
glemmer. Da ville han vært uberegnelig. Jeg har en forsonet Gud. Derfor kan jeg
være trygg!
Det nærmeste målet i et oppgjør mellom
mennesker er å gjenopprette tillit og trygghet på hverandre. Men bak dette
ligger et større mål: at synden som er gjort skal nagles til korset. Da er synden
plassert der den skal, synderen har fått tilgivelse hos Gud, og alle parter kan
være tryggere i fremtiden. Da kan vi begge være ferdig med det som er skjedd,
ikke bare prøve å late som ingenting. Å late som ingenting er for lettvint, og
det er ikke ekte.
"Å si det samme som"
Det greske
ordet for bekjennelse er "homologein". Det betyr å si det samme som.
Starten på en tilgivelseshandling er at vi begge kan omtale det vonde som har
skjedd med de samme ordene: "Det var galt av meg ..." "Ja, det
var galt av deg ..." De som har vært gjennom noen kriser med andre
mennesker, vet at når de er kommet så langt at de kan bruke de samme ordene om
det som er skjedd, da er de nesten fremme.
Hva hvis den andre ikke vil tilgi?
Dette er noe av
det såreste en kan oppleve. Sørg for å ha bedt om tilgivelse én gang, på en
skikkelig måte. Når du har gjort det, og fått avslag, skal du vise slik respekt
at du ikke maser. Ta det ikke opp igjen, hvis ikke du selv har skiftet
oppfatning av saken, eller hvis du ikke har følelse av at den andre har skiftet
oppfatning.
Når skal jeg si at andre bør be meg om tilgivelse?
Når du kjenner
at det den andre har gjort har ødelagt noe mellom dere, at tilliten er brutt,
og du kjenner deg hemmet når dere møtes, - da er det grunn til å fortelle hva
som er skjedd, og foreslå et oppgjør. En tommelfingerregel kan være at dersom
du husker på det som er skjedd mer enn to-tre dager, da er det grunn til å
prøve å få til et oppgjør.
Hva hvis den andre ikke vil be om tilgivelse?
En tilgivelse
er ikke fullført, hvis ikke begge parter er med på den. Gud tilgir bare når vi
bekjenner syndene. Han tvangs-tilgir ingen! Men han krever ikke at vi skal
huske hver enkelt synd. Vi kan be enkelt slik vi gjør i Fader vår: "Forlat
oss vår skyld!" Da erklærer vi at vi vil åpne hele vårt liv mot ham.
Gud har gjort tilgivelsen ferdig på
forhånd, og venter på vår bønn om tilgivelse. Dette er til lærdom for oss, når
vi skal tilgi. Det er godt for din egen sjelefred å gjøre tilgivelsen ferdig
for den som ikke ber deg om tilgivelse. Det er sårt hvis den andre ikke vil be
om tilgivelse. Vi kan si én gang, helt tydelig, at tilgivelsen ligger ferdig
til avhenting, - og så får utspillet ligge hos den andre.