Harald Kaasa Hammer: Lukk meg i dine smerter inn. Luther forlag 2000
Dagens betraktning

Mandag etter andre søndag i faste
Guds tilgivelse og vår

 

De fleste mennesker prøver å ha en overflate av sorgløshet og vennlighet, og prøver å styre unna konflikter med andre mennesker. Men hva gjør vi når det skjærer seg?

         Vi snakker ikke om tilgivelse når det gjelder småting eller når det gjelder ting vi gjør like ofte mot andre som de mot oss. Da snakker vi om romslighet og raushet, om å tåle og være overbærende og å vise barmhjertighet. Jeg bør tåle det samme av andre som jeg venter at de skal tåle av meg.

         Men når jeg kjenner at noen har gått over streken og ødelagt noe i forholdet mellom oss, og når jeg selv har gått over streken, da er det ikke bare snakk om å tåle. Da bør det et oppgjør og en tilgivelseshandling til.

Unnskyldning eller tilgivelse?

Jeg ber om unnskyldning når jeg har skadet noen uten å ville det. Da ber jeg om at den jeg har skadet må prøve å forstå at det ikke var min skyld.

         Men hvis jeg har skadet noen med vilje, skal jeg be om tilgivelse. Det er ikke alltid lett å se forskjellen. Hvis jeg må bruke mange ord for å forklare at det ikke var min skyld, da er det stor sjanse for at jeg egentlig har gjort det med vilje, men prøver å bortforklare det med unnskyldninger.

Tilgivelse hos Gud og mellom mennesker

Tilgivelse er et tydeligere særpreg ved kristendommen enn det å leve et uangripelig liv. Det er fint når en kristen er et godt menneske, som viser respekt både for mennesker og for Gud i det daglige liv. Det er som det skal være, og det gleder både Gud og mennesker. Slik kommer vår ansvarlighet til syne. Men det spesielle i kristendommen er tilgivelsen. Der kommer frelsen til syne.

         Min kristentro viser seg tydeligst når jeg har gjort noe galt mot en annen, eller når en annen har gjort noe galt mot meg. Da er vi nemlig kommet i en krisesituasjon som ligner på krisen mellom oss og Gud. Hvis vi skal komme gjennom krisen, er det behov for en god start: godhet, medfølelse og tilgivelse.

Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Ef 4,32

Å glemme eller å korsfeste

"Slik Gud har tilgitt dere i Kristus", - ja, hvordan var det Gud tilga? Han sa ikke bare: Vi setter en strek over det, jeg skal glemme det du har gjort. Nei, han tok synden så alvorlig at han lot Kristus bli korsfestet for synden.

         Hvis Gud bare skulle glemme synden min, og late som ingenting, da ville jeg stadig leve i utrygghet: Hva kommer til å skje hvis Gud får hukommelsen tilbake? Jeg skal slippe det. Jeg har grunn til å være trygg. Gud har straffet synden min på korset. Regningen min er ikke glemt, den er betalt. Dermed er det ikke farlig om han husker synden. Han vil se at den er festet på korset. Jeg har ikke en Gud som bare er barmhjertig og glemmer. Da ville han vært uberegnelig. Jeg har en forsonet Gud. Derfor kan jeg være trygg!

         Det nærmeste målet i et oppgjør mellom mennesker er å gjenopprette tillit og trygghet på hverandre. Men bak dette ligger et større mål: at synden som er gjort skal nagles til korset. Da er synden plassert der den skal, synderen har fått tilgivelse hos Gud, og alle parter kan være tryggere i fremtiden. Da kan vi begge være ferdig med det som er skjedd, ikke bare prøve å late som ingenting. Å late som ingenting er for lettvint, og det er ikke ekte.

"Å si det samme som"

Det greske ordet for bekjennelse er "homologein". Det betyr å si det samme som. Starten på en tilgivelseshandling er at vi begge kan omtale det vonde som har skjedd med de samme ordene: "Det var galt av meg ..." "Ja, det var galt av deg ..." De som har vært gjennom noen kriser med andre mennesker, vet at når de er kommet så langt at de kan bruke de samme ordene om det som er skjedd, da er de nesten fremme.

Hva hvis den andre ikke vil tilgi?

Dette er noe av det såreste en kan oppleve. Sørg for å ha bedt om tilgivelse én gang, på en skikkelig måte. Når du har gjort det, og fått avslag, skal du vise slik respekt at du ikke maser. Ta det ikke opp igjen, hvis ikke du selv har skiftet oppfatning av saken, eller hvis du ikke har følelse av at den andre har skiftet oppfatning.

Når skal jeg si at andre bør be meg om tilgivelse?

Når du kjenner at det den andre har gjort har ødelagt noe mellom dere, at tilliten er brutt, og du kjenner deg hemmet når dere møtes, - da er det grunn til å fortelle hva som er skjedd, og foreslå et oppgjør. En tommelfingerregel kan være at dersom du husker på det som er skjedd mer enn to-tre dager, da er det grunn til å prøve å få til et oppgjør.

Hva hvis den andre ikke vil be om tilgivelse?

En tilgivelse er ikke fullført, hvis ikke begge parter er med på den. Gud tilgir bare når vi bekjenner syndene. Han tvangs-tilgir ingen! Men han krever ikke at vi skal huske hver enkelt synd. Vi kan be enkelt slik vi gjør i Fader vår: "Forlat oss vår skyld!" Da erklærer vi at vi vil åpne hele vårt liv mot ham.

         Gud har gjort tilgivelsen ferdig på forhånd, og venter på vår bønn om tilgivelse. Dette er til lærdom for oss, når vi skal tilgi. Det er godt for din egen sjelefred å gjøre tilgivelsen ferdig for den som ikke ber deg om tilgivelse. Det er sårt hvis den andre ikke vil be om tilgivelse. Vi kan si én gang, helt tydelig, at tilgivelsen ligger ferdig til avhenting, - og så får utspillet ligge hos den andre.