Harald Kaasa Hammer: Lukk meg i dine smerter inn. Luther forlag 2000
Dagens betraktning

Andre søndag i faste
Synderinnen salver Jesu føtter

 

Søndagens tekst: Luk 7,36-50

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: "Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv."

         Da tok Jesus til orde. "Simon," sa han til fariseeren, "jeg har noe å si deg." "Si det, mester," svarte han. Jesus sa: "To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?" Simon svarte: "Den han ettergav mest, tenker jeg." "Du har rett," sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: "Ser du denne kvinnen? Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter. Du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite." Så sa han til kvinnen: "Dine synder er tilgitt." Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: "Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?" Men Jesus sa til kvinnen: "Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!"

 

Søndagens tekst berører oss, enten vi møter den alene eller i kirkebenken. Kanskje løsner den tårene hos en som sitter ved siden av deg. Da kan du ake deg borttil, og legge en hånd på armen hans. Når du får anledning til det, kan du spørre "Er det noe du vil snakke om?" - og respektere svaret hans.

 

Det var i hvert fall ett menneske som ble forandret i løpet av måltidet vi leste om. Hun kom med gråt. Hun gikk bort med fred. Hun bar med sine kjennetegn inn: utslått hår og massasjesalve. Hun gikk ut med en ny livsretning.

Synd og enighet

Jesus og Simon og kvinnen var enige om én ting: Hun hadde mange synder på samvittigheten. Hennes ulykke var de mange synder hun hadde belastet seg selv med, og de mange synder hun hadde delt med menn, og ufreden dette hadde skapt i hjemmene deres. Hun hadde gjort Gud sørgmodig over henne og over mennene og konene deres og barna deres. Hun hadde vakt hans vrede og hans ønske om å reise seg og gjøre slutt på elendigheten.

         En kvinne som stjeler ømme stunder med en annens mann, støtter hans svakhet, og krenker kona hans i det innerste av hennes kvinnelighet. Barna hans bøyer nakken under andres lidderlige flir: "Der går sønnen til han som..." Ryktene bobler og henter opp det verste som bor i alle som hører på dem.

Jesus gav kvinnen verdighet

Jesus utstrålte Guds frelsesvilje mot denne kvinnen. Og han gjorde det på en måte som ikke diskriminerte de bedratte kvinnene og barna som bar farens skam. Han unnskyldte henne ikke. Han trakk henne til ansvar for mange synder. Simons foraktelige utsagn om henne, kunne kanskje fristet ham til å unnskylde henne eller si at Simon ikke var noe bedre selv. Men det er kvinnen han festet øynene på, og han tok henne på alvor.

         På en forunderlig måte trakk han henne inn i påskens frelsesgjerning. De andre evangelistene forteller hvordan Jesus forsvarte at hun salvet ham. Jesus er den salvede. På gresk: Kristus. På hebraisk: Messias.

Hun gjorde det hun kunne, og salvet på forhånd mitt legeme til gravferden. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne. Mark 14,8-9

Frelse hos Jesus

Jesus er rundhåndet med å forstå enhver henvendelse som tro. Kvinnen sa visst ingenting. Men Jesus så hennes frelsessøkende tro av hennes kjærlige handlinger. En annen kvinne som nærmet seg Jesus bakfra og rørte klærne hans for å bli frisk, fikk mer enn hun ba om. "Din tro har frelst deg!" sa Jesus. Det samme opplevde en mann som ropte etter ham i Jeriko. (Mark 5,34 og 10,52)

         Det er tydeligvis ikke avhengig av at man får formulert seg. Han venter bare på et lite vink som angir at han er velkommen. Ja, om vi ikke har annet enn sukk å komme med, har han sendt oss Ånden som kan tolke våre sukk, og løfte dem mot himmelen.

På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Og Gud som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje. Rom 8,26-27

         For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Matt 6,8

Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er

Tollerne og synderne holdt seg nær til ham, står det om Jesus. Når de ble tiltrukket av ham, var det tydeligvis ikke fordi han ikke tok det så nøye med syndene deres. "Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!" jublet en annen kvinne som hadde levd et syndefullt liv. Og en tredje kvinne fikk høre: "Gå bort, og synd ikke mer fra nå av." (Luk 15,1; Joh 4,29 og 8,11)

 

Jesu hilsen er tatt inn som avslutningsord i ordningen for skriftemål i katekismen: "Gå i fred!"

Bare Gud kan tilgi

Jesus forskrekket selskapet med å erklære hennes synder for tilgitt. Det tyder på at syndene ble tatt på alvor. Syndene hennes hadde krenket Guds hellige vilje for henne, for mennene og for familiene deres. Syndene berørte ikke bare mennesker, men Gud selv. Tilgivelse er ikke bare en privatsak mellom de som kjenner seg berørt av synden. Det er alltid en tredjepart, nemlig Gud. Han spenner en himmel over synden og et helvete under den, så ingen skal legge tåke rundt synden og tilgivelsen. I praksis er det den svakeste part som lider mest under synden og under lettvint tilgivelse, så vi gjør klokt i å speide etter Gud bak den svakeste.

         Midt inn i selskapet hos Simon trer Jesus frem som sann Gud. Han har myndighet til å tilgi, han som kjenner hjertene med en guddommelig innsikt, og som har fått fullmakt til å holde dom fordi han er Menneskesønnen. (Joh 5,27)

Er det forskjell på synder?

Når Jesus sammenligner Simon og kvinnen med en som har fått ettergitt en liten gjeld og en som har fått ettergitt en stor, så bidrar det til en bibelsk skjelning mellom mange og få synder, mellom store og små synder, og synder som fører til død.

         Vi må være varsomme, så vi ikke lager en teologi som ikke tåler å møte Bibelen. Det kan ligge nær å si at alle er syndere, og om vi er store eller små syndere, så kommer det ut på ett for Gud. En slik forkynnelse tåler å møte noen bibelavsnitt, men ikke alle. Samtidig blir en slik forkynnelse ubegripelig for alminnelige mennesker. Det ligger flere ulykker i sporet etter kvinnen enn etter Simon, hvis det er ham Jesus sikter til i sammenligningen sin. For våre medmennesker er det himmelvid forskjell på om vi har lyst til å drepe eller om vi faktisk gjør det. (4 Mos 15,28; Luk 12,47-48; 1 Tim 1,13; 1 Joh 5,16)

Bare for de vellykkede?

Kirken har heldigvis institusjoner som rekker evangeliet ut til mennesker som bærer sine synder utenpå, og som kveles av skam. Men også i det jevne menighetsliv må vi holde portene åpne, - både for den søkkrike Sakkeus, for dagens syndefulle kvinne og for Simon og alle andre som er midt i mellom. Det er positivt om menigheten også har lemmer som alle vet har vært på vonde veier. De kan gi andre syndere frimodighet til å nærme seg både Jesus og tilgivelsen og menigheten.

         Det er på moten å si at menigheten bare er for de vellykkede. For det første er det ikke sant om oss som er der, og for det andre skremmer det bort dem som lengter. Å si sånt er "å skite i eget reir". Det kan kanskje virke sjarmerende på dem som ikke har tenkt seg inn i menigheten, - men det er motbydelig for oss som er i reiret, og frastøtende for dem som har tenkt seg inn.

 

Dagens tekst legger en uro inn i alle oss som hører den:

"La ikke meg stenge noen ute fra Guds rike!"

Gjøres det for mye stas på syndere?

En mann hadde to sønner. Den ene ba om å få arven på forskudd. Faren delte eiendommen, men sønnen solgte den og satte pengene over styr. Da vendte han hjem som en angrende synder. Faren tok imot ham en prins. Den hjemmeværende broren syntes ikke det gikk an. Det er en forståelig reaksjon. Det er stor stas når en fyllebøtte og narkolanger vender om til Kristus. I møte med dem føles det temmelig flatt å ha stått i sin dåpspakt hele livet, uten å ha rotet seg bort. Faren ville ha den hjemmeværende sønnen med i gleden, og de som har levd i sin dåpspakt bør glede seg over dem som finner hjem igjen:

Faren sa til ham: "Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen." Luk 15,31-32

 

Jesus sammenligner himmelgleden over en omvendt synder med den ulogiske gleden vi kan ha når vi finner det vi har lett etter. Når en mann finner en savnet sau og en kvinne finner en sølvmynt hun har mistet, så kan de innby til fester som sikkert koster mer enn både sauen og sølvmynten. (Luk 15,4-10)

Tilgivelse og kjærlighet

Kvinnen som hadde så mørk fortid, viste en kjærlighet som langt overgikk hans kjærlighet, som hadde orden på livet sitt. Det skal være god plass i menigheten for alle som søker frelse, og god plass til å vitne om frelsen og å vise kjærlighet. Hvis én gruppe får strømlinjeforme menigheten etter sine idealer, vil det snart melde seg mangelsykdommer. Det største i en menighet er ikke stilfulle arrangementer, men at mennesker blir frelst.