Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

17. søndag etter pinse, Tilleggstekst

Tjøme kirke

30. september 2001, kl 1100

Salmer

187     Deg være ære

         2 Tim 1,9-12a HAN HAR TILINTETGJORT DØDEN

860     Å salige dag som i håpet vi venter

         Joh 11,17-37.37-44 OPPVEKKELSEN AV LASARUS

119,1-2 Vi synger med Maria

---------------------

         1 Sam 2,1-6 HANNAS LOVSANG

---------------------

119,3-5 Vi synger med Maria

         FORBØNN I

         OFFER

         DÅP

354     Milde Jesus

172,1-2 Som den gylne sol frembryter

         NATTVERD Alt B

842     Min største hjertens glede

863     Ja, en gang mine øyne skal

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Amen.

 

Denne dagen er som en påskedag om høsten. Jeg håper den kan være en påskedag for hver enkelt av oss.

I dag trer Herren over liv og død frem gjennom tekstene. "Herren over liv og død." Slike ord og tanker kjennes ofte mange nummer for store for oss. Men disse ordene og tankene starter midt i hverdagen. For 3000 år siden levde Hanna, en kvinne som hadde det vondt fordi hun ikke kunne få barn. Denne smerten er felles for mennesker til alle tider, og griper inn i våre følelser også i dag. Jeg tenker de allerede har satt i gang bølger i mange av oss her i kirkerommet. Barna er hjerteblodet vårt, både når vi har dem og når vi savner dem.

Vi har dåp i gudstjenesten i dag. Hanna var også en av de heldige. Hun fikk sitt største ønske oppfylt. Og lovsangen hennes tar helt av. Endelig faller livets mange biter på plass, - ja, hele livet åpner seg når hjertets innerste ønske blir oppfylt. Hun har møtt Herren over dødens makt, - han som kan gi liv og som setter grense for livet, - han som kan åpne et stengt morsliv, og som en gang skal kalle alle ut av gravene.

 

La oss bøye oss for denne veldige Gud, og bekjenne våre synder…

Preken

Innledning til prekenteksten

På denne påskedag om høsten, henter vi frem en lovsang fra Det gamle testamente, Hannas lovsang. Den handler om noe så livsnært som å få barn, etter å ha prøvd og ønsket og tryglet og bedt. Hannas lengsel vekker minner og bekymringer og lengsler hos mange av oss også.

         Det ligger mye smerte bak denne lovsangen. Hanna var ikke sin manns eneste hustru. Hun delte mannen sin med Peninna. Peninna fikk mange sønner og døtre. Hanna fikk ingen. Men mannen "holdt mest av Hanna, enda Herren hadde stengt hennes morsliv," står det. (1,5) Peninna likte selvfølgelig ikke at mannen holdt mest av Hanna, og hun terget Hanna og ydmyket henne. Hanna trådte da frem for Herrens åsyn i hans tempel. "I sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt." (1,10) Hun ga Gud det løfte, at om hun kunne få en sønn, skulle sønnen innvies til Herrens tjeneste.

         Å ikke få barn, når vi ønsker det, griper dypt inn i vår identitet som mor og far, kvinne og mann. Vi kjenner oss igjen både i hjertesorgen og gråten, vi kjenner hvordan andres blikk og kommentarer blir plagsomme, og vi kjenner igjen forvilte bønner og løfter og forhandlinger med Gud.

Hanna var av de heldige. Hun fikk sitt største ønske oppfylt. Hun ble gravid, og fødte Samuel. Og hun dro til tempelet med sin takk.

Prekentekst

Prekenteksten i dag er fra Hannas lovsang, fra 1. Samuelsbok, det annet kapittel, fra vers 1:

Hanna bad og sa:   Mitt hjerte fryder seg i Herren,  Herren gir meg stor kraft.  Nå kan jeg le av mine fiender,  for jeg gleder meg over din frelse. 2  Ingen er hellig som Herren,  for ingen er til uten du;  det er ingen klippe som vår Gud. 3  Slutt med alt det stolte skryt,  hold opp med all den frekke tale!  For Herren er en Gud som allting vet,  han prøver hver en gjerning. 4  Stridsmenns buer brytes i stykker,  men de trette ruster seg med kraft. 5  Mette må tjene for sitt brød,  men sultne slipper å hungre mer.  Barnløs kvinne får sju sønner,  den barnrike visner bort. 6  Herren tar liv og gir liv,  han sender mennesker til dødsriket  og kan føre dem opp derfra.

 

Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

 

Hannas lovsang tar helt av. Da hennes innerste ønske ble oppfylt og hun hadde barnet i armene, var det som hele livet åpnet seg, - endelig falt livets mange biter på plass for henne. Hanna hadde møtt Herren over dødens makt, - han som kan gi liv og som setter grense for livet, - han som kan åpne et stengt morsliv, og som en gang skal kalle alle ut av gravene, i oppstandelsens morgen.

Kvinners lovsang

Hanna er ikke den eneste kvinnen som har fått lovsangen sin med i Bibelen. Jeg skal nevne to andre markante lovsanger: Deborah-kvadet og Marias lovsang, Jesu mor. Det er merkelig å se hvordan de tre kvinnene, Debora, Hanna og Maria, løfter øynene mot Guds veldige gjerninger i historien.

Den første var Debora. Debora var profetinne og dommer i jødefolkets tidligste tid i det lovede land. Hun var "en mor i Israel", står det. Debora-kvadet er en sterk hyllest til Guds velde og kraft, en hyllest til en listig og modig kvinne, og en lovprisning av Herrens triumf over sine fiender. (Dom 5)

Vi kjenner disse tonene igjen i Marias lovsang i Det nye testamente. (Luk 1,46-55) Maria, Jesu mor, fikk oppleve en underfull fødsel, på samme måte som Hanna, og Maria hentet flere strofer fra Hannas lovsang inn i sin lovsang. Den underfulle fødselen åpner øynene deres for Guds herredømme i verden. Deres takk for barnet får politisk karakter:

"Stridsmenns buer brytes i stykker, men de trette ruster seg med kraft," sang Hanna. Og Maria fulgte opp: "Herren støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han." (Luk 1,52)

Men vi da?

Hvor er vi midt i disse voldsomme perspektivene? Blir det mer enn store ord fra en fjern fortid? Finnes det forbindelseslinjer mellom vår hverdag og Guds veldige kraft? Finnes det forbindelseslinjer mellom det vi svetter og ber om, - og Guds verdensstyre? Hvilken vei peker dagens ord for oss i vår hverdag, og i våre sukk og bekymringer og alt vi strever med i våre bønner?

To grunner til å be

Hannas lovsang gir oss en ekstra grunn til å be nettopp til Gud. For det første ber Hanna til Gud i sin nød, fordi hun vet at han er hennes himmelske Far, og har makt til å bønnhøre henne. Det er vel grunnen til at de fleste mennesker ber. Men Hanna har også en annen grunn til å be til Herren: Herren er ikke bare hennes himmelske Far. Han er også hennes Skaper. Det var Herren som hadde stengt Hannas morsliv. (1,6) Og det var Herren Hanna bønnfalt om å åpne det igjen. Og Herren svarte henne.

         Når vi ber om barn og helse, ber vi ikke en fjern og mektig Gud om velvilligst å gripe inn i noe han ellers ikke bryr seg om, i noe så hverdagslig som barnløshet og våre fysiske handikap. Bibelen åpner øynene våre for en nærværende Skaper som setter sammen hver enkelt av oss med omhu, og som hvert øyeblikk gir hver enkelt av oss livet.

Under forgjengelighet

Også etter syndefallet holder Gud hvert eneste menneskeliv i sine hender, selv om vi mennesker ikke ser det så tydelig lenger. Etter syndefallet la Gud forgjengeligheten inn i skaperverket, og forgjengeligheten merker vi på kroppen hver dag. Dette forklarer mange av de lidelser vi bærer. Gud skaper oss med både mangler og evner. Vi må alle bære vår porsjon av forgjengelighetens tegn. "Alle har sitt, stort eller litt. Himlen alene for sorger er kvitt." (Norsk Salmebok 463,2)

Legg merke til samtalen mellom Gud og Moses, da Gud ville ha ham til å lede folket ut av Egypt:

2. Mosebok 4,10  Men Moses sa til Herren: "Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener; jeg har vanskelig for å tale og uttrykke meg." 11 Da sa Herren: "Hvem er det som har gitt mennesket munn? Hvem er det som gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? 12 Gå nå, så skal jeg være med deg når du taler, og lære deg hva du skal si!"

 

I tillegg til de manglene Gud har skapt oss med, har vi mangler som vi selv har pådratt oss, og skader som andre kan ha påført oss. Disse skadene er også forgjengelighetstegn vi bærer på kroppen. Vi bærer to slags forgjengelighetstegn. Herren hadde stengt Hannas morsliv. Men Peninnas frekke tale var ikke sendt av Gud. Det er ikke alltid lett å sortere hva som er Gud-sendt og hva som er selvforskylt og påført oss av andre. Men Gud holder våre liv i sine hender, og lytter til våre rop.

 

Noen kjenner kanskje at dette blir for voldsomt. Men det går en klar linje fra Guds skapelse av akkurat min kropp, med mine fortrinn og skavanker, og frem til legemets oppstandelse, da han skal gi meg en ny kropp, uten dette livets forgjengelighetstegn, uten medfødte skavanker og uten påførte skavanker.

Sukket

Derfor er det dobbelt grunn til at det er Gud vi skal sukke til over våre skavanker. Han er vår himmelske Far og han er vår Skaper. Han holder liv i våre dødelige legemer hvert sekund. Han lar hver av oss bære en porsjon med forgjengelighetens tegn på kropp og sinn, så lenge vi lever i denne verden. Han som gav oss disse tegnene, er den som kan løfte forgjengelighetens tegn av oss. Vi kan be om lettelse i byrdene, - ja, sukke til ham sammen med hele skapningen, og la våre sukk lukkes inn i Den Hellige Ånds sukk.

Romerne 8,20 For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som gjorde det slik. 22 Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag. 23 Og ikke bare det, men også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt. 26 På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. 28  Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.

Ikke skjebnetro

At det er Gud som har gitt oss skavanker, betyr ikke at vi bare må underkaste oss og avfinne oss med vår skjebne. Kristendommen er ingen skjebnereligion. Vår Gud er en levende Gud.

For det første er vi ansvarlige for vår helse, så langt vi har mulighet til det. "Bær deres legemer frem som et Gud velbehagelig offer!" formanes vi i Romerbrevet. (Rom 12,1)

For det andre har Gud innbudt oss til samtale om vår livssituasjon. Det er jo det vi kaller bønn. Gud lytter til våre bønnerop. Han kan lette byrder og sette oss fri fra forgjengelighetstegn. Det viser Hannas historie, og talløse andre historier i Bibelen. Gud hadde lukket Hannas morsliv. Og det var han som åpnet det igjen.

Om nå vi ikke blir blant dem som får vårt ønske oppfylt, så gir det oss kraft til å bære skavankene, når vi vet at de medfødte er det Gud som har lagt på oss, - og de skavankene som vi selv eller andre er skyld i, har Gud makt til å fjerne, hvis han ser det tjenlig.

Guds skaperverk kan ødelegges av menneskers synd

Gud fører sin vilje frem gjennom verdens historie. Men i denne syndefallets verden kan mennesker gjøre synd. Hva som er Guds vilje av det som skjer, kan vi vite av de ti bud. Når noen dreper, er det ikke Guds vilje som skjer, men menneskers synd. Når noen stjeler fra oss, er det ikke Guds vilje, men menneskers synd. Når noen lyver for oss, er det ikke Guds vilje, men menneskers synd. Vi mennesker har mulighet til å legge kjepper i veien for Gud, og bringe ulykke over hverandre. Det er vårt ansvar og ikke Guds.

I tillegg til de skavanker Gud har tilmålt hver enkelt av oss, kan vi selv påføre oss selv varige skader, og andre kan skade oss. Det er livets realiteter så lenge vi lever i denne verden. Det er ikke Gud som har bestemt alle skader som rammer oss. Det er noe som heter synd. Synd er å ødelegge Guds gode planer. De skader vi selv og andre påfører oss, er også sterke tegn på livets sårbarhet og forgjengelighet.

Noen ganger bryter Gud inn og stopper ondskapen. Vi kunne nok ønsket at han gjorde det oftere. Men Herrens veier er uransakelige.

La din vilje skje på jorden som i himmelen

En dag skal Gud befri oss fra forgjengeligheten. Jesu oppstandelse fra de døde "brakte liv og udødelighet frem i lyset". (Epistellesningen 2 Tim 1,10) I mellomtiden skal vi være med å fremme Guds vilje i verden, å reise oss mot løgn og mord og ran. Vi har lært å be: "La din vilje skje på jorden som i himmelen."

I alle ting kan vi be til ham, både om lettelse i byrdene, om kraft til å bære dem, og om vern mot andres ondskap og fiendtlighet. "Frels oss fra det onde." Vår Skaper og Far vil at vi skal tale til ham, og han vil lytte. Hannas barn fikk navnet Samuel. Samuel betyr både "Guds navn" og "Gud hører".

 

La oss be:

Jesus, lær du meg å bede, Jesus, lær du meg å tro!

Jesus, gjør til strid meg rede, Jesus, gi mitt hjerte ro!

Og når jeg i striden trettes, segner under byrden ned,

la den da så meget lettes som det tjener til min fred!

Norsk Salmebok 383

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

…………………………………………………………………………………………..

Momenter

Svangerskap og skjebnesvangre ord

Det er ikke bare svangerskapet som er med i Hannas lovsang, det er noe skjebnesvangert i ordene hun løfter mot himmelen. Det er naturlig at hennes boblende glede over barnet bryter frem og blir lovsang til ham som kan få hele universet på hengslene igjen. Men lovsangstonene hennes bærer profetier for en ny tid for hennes folk. Nå skal folket få konger som kan holde folket sammen og verge det mot alle fiendene. Hanna hadde Peninnas spottende latter i øret, og hun hadde hørt den spottende latter fra folkets fiender. Tiden var kommet både for hennes oppreisning og folkets oppreisning.

Hanna levde på slutten av dommertiden i Israel. I 200 år etter at Moses hadde ledet folket frem til det lovede land, ble folket ledet av dommere. En av dommerne var nettopp Debora. Men folket lengtet etter å bli styrt av konger, slik som de andre folkene. Så lot Gud Hanna få Samuel. Samuel ble en nøkkelperson i overgangen til den nye tid. Samuel ble profeten som salvet de første kongene, Saul og David, - 1000 år før Kristus.

Lydhørhet eller skjebnetro

Gud har ikke deltaljplanlagt alt som skal skje. Vi har ikke et slikt bilde av Gud. Bibelen åpenbarer en Gud som lever og lytter og holder sin skapning i sine hender hvert sekund. Han kan endre sine planer etter våre ja og nei.

Jeremia 18,6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren. Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt. 7 Snart truer jeg et folk og rike med å rykke opp og rive ned og legge øde. 8 Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra sin ondskap, da endrer jeg mitt forsett og sparer det for det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. 9 Snart lover jeg et folk og rike at jeg vil bygge og plante. 10 Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da endrer jeg mitt forsett, så jeg ikke sender det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot folket.