Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
17 søndag etter pinse, 1. rekke
Nøtterøy kirke
11. september 2005 kl 11.00
179 Jesus lever, graven brast
HOS 6,1-3 LA OSS VENDE OM TIL HERREN
312 Lær meg å kjenne dine veie
2 TIM 1,9-12 HAN HAR TILINTETGJORT DØDEN
156 Velsignet vær, o Jesus Krist
---------------------
JOH 11,17-27.[28-36]37-44 JESUS VEKKER OPP LASARUS
---------------------
860 Å salige dag
FORBØNN III
OFFER
0146 Hjemme i himlen
NATTVERD alt B
842 Min største hjertens glede
739,1-2 og 6-7 Gud signe vårt dyre fedreland (i anledning stortingsvalget)
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.
Denne søndagen kalles for «en påskedag om høsten». Jesu oppstandelse fra de døde åpner himmelporten for oss. Vi trenger mer enn en påskedag for å gripe oppstandelsens evangelium.
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder…
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 11. kapittel, fra vers 17:
17 Da Jesus kom fram til Betania, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. 19 Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren.
20 Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham; Maria ble sittende hjemme. 21 Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død. 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» 23 «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. 24 «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. 25 Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» 27 «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» 29 Da Maria hørte det, stod hun straks opp og gikk ut til ham. 30 Jesus var ennå ikke kommet inn i byen, men var der Marta hadde møtt ham. 31 Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut, og de fulgte etter, fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der. 32 Da nå Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for hans føtter og sa: «Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død.» 33 Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet, 34 og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se,» sa de. 35 Jesus gråt. 36 «Se, hvor han holdt av ham,» sa jødene.
37 Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som har åpnet øynene på den blinde, også gjort at denne mannen ikke var død?» 38 Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og en stein var lagt foran den. 39 Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham; han har jo ligget i graven i fire dager.» 40 Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» 41 Så tok de bort steinen. Og Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» 43 Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» 44 Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. «Løs ham, og la ham gå,» sa Jesus.
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Dette kapitlet i Johannesevangeliet er et voldsomt kapittel. Det vrimler av mennesker og menneskeskjebner, og det handler om det som mange mener er det eneste hundre prosent sikre i ditt og mitt liv: døden. Derfor er det ikke bare 2000 år gamle ord. Det handler om deg og meg og oss.
La oss begynne med en av de mest intense ordvekslingene i hele Det nye testamente! Det er Jesus som setter seg ned med Marta. Rundt dem står disiplene som er kommet med Jesus. I det fjerne høres klageropene over Lasarus som er død, og Marias såre gråt over sin bror. Og så er det Marta. Umiskjennelige Marta! Hun som alltid kommer med sine stikkende anklager: «Hadde du vært her, da var min bror ikke død!» Hun sjenerte seg ikke for Jesus en gang, men slengte sine anklager mot ham. Enhver kunne fristes til å trekke seg unna et slikt kvinnfolk, til å ta på seg steinmasken. Men Jesus ser et medmenneske som har det vondt. Jesus får alltid øye på et medmenneske! «Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting!» Luk 10,41
Marta vil slepe Jesus bort til graven med det samme. Men Jesus har noe å si henne. Der og da lar han disipler være disipler, de sørgende sørger og Maria gråter utrøstelig, - og så får Marta være den første og eneste Jesus snakker med akkurat der og da. Jesus har noe å si henne om oppstandelsen og livet, mens Marta bare ser død og fortvilelse.
Når jeg skal lede en venn over et farlig veikryss, må vi først forsikre oss om at han holder meg godt fast i armen. I møte med døden, og i vår frykt for døden, og i sorgen som river og sliter i oss, må Jesus kjenne om vi henger fast. I møte med den siste fiende er det om å gjøre å holde fast og henge fast i den eneste som kan berge oss gjennom døden! Derfor lar Jesus alt annet vente og sier:
«Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»
«Tror du dette?» spør Jesus. Han og Marta skal inn i det mørkeste og vanskeligste landskap vi kan møte i livet, og Jesus forsikrer seg om at Marta ikke slipper taket i ham. Det er ikke nok med utenatlærte sannheter. Jesus må ha hennes tro og tillit før de nærmer seg dødens kløfter og stup. «Har jeg din tro, eller har jeg ikke din tro?» - Og der og da besinner Marta seg: «Ja, jeg har kommet til denne tro,» sier hun. Det er en omstendelig måte å si det på. Den greske verbformen betyr: «Dette er den overbevisning jeg har vunnet frem til!» (pepistevka - perfektum)
27 «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
Da Jesus hadde fått dette svaret av Marta, kunne han gi slipp på henne. Nå var det Maria han ville snakke med, og han sendte Marta med beskjed til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.»
I dag er vi tatt til side. Vi er her i Nøtterøy kirke, i Herrens hus. Hele rommet er innredet for at Jesus skal få sagt noe til oss, for at han skal få ørens lyd, så han kan få forsikret seg om at vi henger fast og holder fast.
Døden og sorgen og frykten for døden, og angsten og gråten er ikke annerledes i dag enn for 2000 år siden. Mange av oss som er samlet i dette rommet nå i formiddag, har tatt avskjed med en av våre kjære nettopp i dette kirkerommet. Og vi kan kjenne oss igjen i hver våre personer i det vi har lest:
Vi har vel alle våre tanker og følelser og fornemmelser når det blir snakk om døden.
Uansett hvilke tanker og følelser og fornemmelser vi har, så har Jesus noe han vil oss når vi har døden innpå oss: Han ber om vår tro! For han er den eneste som vet hva som ligger foran. Han trenger at vi henger fast, så han kan berge oss igjennom. Han vet at han er den eneste som kan berge oss igjennom døden! «Tror du dette?» spør han, og gir seg ikke før du får roet deg til å svare: «Ja, du er Herre, og jeg er kommet til den tro som du spør etter!»
Han som skrev «Jeg er en seiler på livets hav», han har også lært oss å synge slik:
Når livskvelden kommer, og solen går ned, Og evighetsklokkene ringer,
I skyggenes dal og ved dødsflodens bredd, Si hvem skal vel over meg bringe?
Hvor godt da til Jesus befale min ånd Og barnlig å legge min skjelvende hånd
I hans, som har gått gjennom dødsdalen før Og fjernet dens brodd og dens torner.
Henry Albert Tandberg 1907, 1908 - Sangboken nr 368 (O Herre, til hvem...)
Vår eneste trøst og hjelp mot døden, er han som har gått gjennom døden før oss. Han har fjernet dødens brodd og dødens torner, og hans mål er å reise oss opp til nytt og evig liv, bak døden. - Slik han stod opp med en ny kropp etter døden, skal vi stå opp med nye kropper, om bare Jesus får være den som får lede oss gjennom døden.
Vi sang det før prekenen:
Med deg skal da mitt legems mén i graven lukkes inne.
Vi har vel hver våre «legems mén» som det skal bli deilig å slippe når vi får nye kropper. Skavanker som enten er synlige eller skjulte. Noen har synlige plager, og er enten takknemlige for all medfølelse, eller kjenner det plagsomt at alle bare ser skavankene, og ikke alt som fungerer i livet mitt. Andre har sine skjulte plager, og kjenner seg ensomme med plagene, fordi jeg bærer dem helt alene, uten andres forståelse.
Det er få salmelinjer som siteres så ofte som Thomas Kingo: «Alle har sitt, stort eller litt»:
Alle ting har en foranderlig lykke, alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke tynget av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt, stort eller litt, himlen alene for sorgen er kvitt.
Thomas Kingo 1681 Norsk Salmebok 463
Det ligger mye lidelseserfaring i salmene våre. Men det er få som kan synge om håpet som Petter Dass. Han var plaget av nyrestein, og har skrevet om sine plager sånn at en skjønner det veldig godt at han lengter etter at hans «legems mén» skal lukkes inne i Jesu grav:
Med deg skal da mitt legems mén i graven lukkes inne.
Jeg skal oppreises klar og ren, hver brist skal da forsvinne,
det gamle skal som røk forgå, jeg opp skal stå - et bedre land å finne!
Petter Dass ca 1700 Norsk Salmebok nr 156,4
Vi må gjerne tenke helt konkret om legemets oppstandelse, som vi bekjenner hver eneste søndag: «Jeg tror på … legemets oppstandelse og det evige liv.» Når vi sliter med kroppen vår, og er møkka lei av skavanker og medisiner og alle hjelpemidler vi er blitt avhengige av, - da skal vi ikke tenke at dette er deler av livet som ikke Jesus bryr seg om.
Hvorfor var Jesus så ivrig
opptatt av at apostlene skulle skjønne hva slags kropp han hadde da han var
stått opp fra de døde? «Kom og ta på meg! Kom og kjenn på den fine, nye kroppen
min! Har dere noe å spise, så skal dere se at jeg er et ordentlig menneske, og
ikke en ånd!» Joh 20,20; 20,27;
21,12-13; Luk 24,41-43; Mark 16,14
Johannes åpner sitt første brev slik:
1 Joh 1, 1 Det … vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord.
Tenk, når vi skal møte hverandre igjen hjemme hos Gud! Kommer vi til å kjenne hverandre igjen? Ja, det blir vel som med Jesus, at det tok litt tid før de kjente igjen smertenes mann der han kom dem så glad i møte i haven. Vi kommer nok til å se på hverandre med vantro i blikket: «Er det virkelig deg?! Du er ikke til å kjenne igjen! Du verden som du har kommet deg!» - «De kunne ikke tro for bare glede,» skrev Lukas. Luk 24,41.
La oss be!
«La oss bli i himlen sammen, vi som var det her på jord!» (Norsk Salmebok 354 - gammel oversettelse)
Og all ære være deg, du Fader, Sønn og Hellig Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Da Lasarus kom ut av graven hadde han liksvøpet rundt hender og føtter og ansiktet. Man da Jesus stod opp, lå likklærne igjen. Joh 20,6-7 Det understreker at Lasarus' oppstandelse var en oppstandelse til det gamle dødelige livet, men Jesu oppstandelse var en oppstandelse til det nye livet. Jesus synes å være hentet ut av likklærne så de lå der som et tomt hylster - jfr teorier omkring likkledet I Torino. Dette henger sammen med at Jesus plutselig stod inne hos disiplene i deres låste rom. Samtidig er Jesus tydelig på at han er et menneske med kjøtt og ben etter oppstandelsen. Mark 16,12; Luk 24,31 og 36-40; Joh 20,19