16. søndag etter pinse, 1. rekke
Teie kirke
7. september 1997 kl 11.00
Presentasjon av organist
Presentasjon av konfirmantene
307 Til himlene rekker din miskunnhet,
Gud
1
KONG 17,8-16 ELIA OG ENKEN I SAREPTA
332 Så vide om land som sol mon gå
GAL
5,25-6,5 ANSVAR FOR ANDRE OG SEG SELV
608 Så ta da mine hender
---------------------
MT
6,24-34 VÆR IKKE BEKYMRET!
---------------------
312 Lær meg å kjenne dine veie
360 En stor og mektig gave
479 Deg å få skode er sæla å nå
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren
Jesus Kristus!
Det er litt rart å si
akkurat disse ordene i dag. Det er et nådeønske og et fredsønske.
I dag er det 65 nye konfirmanter som skal presenteres for menigheten. For 14 år
siden ga presten et nådeønske og et fredsønske til hver av dere. Først tegnet han
korsets tegn på kroppen din, og døpte deg til Faderens og Sønnens og Den
Hellige Ånds navn. Deretter så presten inn i øynene på det lille dåpsbarnet og
sa: “Den allmektige Gud har nå gitt deg sin Hellige Ånd, gjort deg til sitt
barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Han styrke deg med sin nåde
til det evige liv. Fred være med deg.”
Dere har fått oppleve
at ønsket om fred er blitt virkelighet. Da dere var seks år gamle ble vår del
av verden forandret. Sovjetstaten gikk i oppløsning, Berlinmuren falt, og den
kalde krigen tok slutt. I deres levetid har landet vårt fått en fred og
trygghet, som andre folk bare kan drømme om. I valgkampen i år har vi nesten
ikke hørt et pip om forsvaret. Det skulle ha vært for åtte år siden, da Norge
lå klemt mellom Sovjet og USA, og vi var redde for atomkrig og den tredje
verdenskrig. Ved stortingsvalget visste vi ikke hva som skulle skje senere
samme høsten.
Mye av den uroen som
preget mor og far som bar dere til dåpen, er nå borte. Likevel kan det vel være
nok å bekymre seg for. Det er mye som kan ødelegge et menneskeliv, selv om vi
har fred med nabolandene. Mange bar barna sine til dåpen med et ønske om å gi
dere en best mulig start i livet, og med bønn til Gud om at han måtte passe på
dere og bevare dere fra det onde. Det er det denne gudstjenesten handler om, i
bibeltekster, salmer og bønner: våre bekymringer og Guds omsorg.
La oss nå sammen åpne oss for Guds omsorg, ved å bøye oss for ham og
bekjenne våre synder...
Om prinsesse Diana (36) og Moder Theresa (87) som døde sist uke.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det
sjette kapittel, fra vers 19 (24).
Matteus 6,19 Dere skal ikke samle skatter på jorden,
hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. 20
Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og
tyver ikke bryter inn og stjeler. 21 For hvor din skatt er, der vil
også ditt hjerte være. 24 Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate
den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre.
Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.
25
Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å
leve, og heller ikke for klærne som kroppen trenger. Er ikke livet mer enn
maten og kroppen mer enn klærne? 26 Se på fuglene under himmelen! De
sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen,
gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? 27 Hvem av dere
kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 28
Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de
vokser! De arbeider ikke og spinner ikke, 29 men jeg sier dere: Selv
ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30 Når Gud kler
gresset på marken så fint, det som står der i dag og kastes i ovnen i morgen,
hvor mye mer skal han ikke da kle dere? Så lite tro dere har! 31 Vær
altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller:
Hva skal vi kle oss med? 32 Alt dette er hedningene opptatt av; men
den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette.
33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal
dere få alt det andre i tillegg. 34 Så vær ikke bekymret for morgendagen;
morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.
Bønn:
Denne teksten handler om oss.
Jesus snakker om mat. Det ser ut som dere har fått mat i dag alle
sammen. Det gikk kanskje litt vel fort for noen, - hva vet jeg? Klær har vi
også, uten at jeg ser alle helt tydelig. Hvis en av dere hadde kommet helt
naken, så hadde vi nok lagt merke til det!
Så snakker Jesus om
penger og ting, om å spare og samle og eie. Han snakker om å stoppe tyver, og
om alt som spises opp av møll og mark. For ti år siden måtte vi rive hytta vår,
fordi mark og råte hadde spist opp alt tømmeret. Denne uka har jeg prøvd å få
bort rusten fra et sykkelstyre. Det gikk ganske greit. Men rusten nederst på
bildørene var det verre med. Frykten for tyveri er vi så vant med, at vi nesten
ikke tenker på det. Hadde vi ikke vært redde for tyver, så hadde ingen av oss
hatt nøkler i lomma eller veska. Når som helst kan det begynne å ule i en
tyverialarm nede på parkeringsplassen, og så er det femten stykker som løper ut
for å berge bilen sin, - ikke sant?
Og så snakker Jesus om
bekymringer. Vi lever i et velferdssamfunn hvor ingen trenger å fryse, - selv
om ikke alle kan få de klærne og det huset som de ønsker seg. Vi lever i et
velferdssamfunn hvor ingen trenger å legge seg sulten om kvelden, selv om ikke
alle kan få det pålegget de ønsker seg. Likevel har vi ordnet oss slik at mange
av oss har ganske store økonomiske bekymringer.
Inn i vår virkelighet, med mat og klær og tak over hodet og ting og
bekymringer, kommer Jesus og stopper oss et øyeblikk. For oss er dette
øyeblikket akkurat nå. Akkurat i dette øyeblikket har vi ikke stort annet vi
kan gjøre enn akkurat dette: å høre hva Jesus sier inn i vår situasjon med mat
og klær og tak over hodet og ting og bekymringer.
Hva er det viktigste i livet ditt?
I stedet for
å bekymre oss for mat og klær og tak over hodet, sier Jesus at vi først skal
søke Guds rike og hans rettferdighet, - så skal Gud sørge for det vi trenger
for å overleve i denne verden.
I stedet for
å samle oss skatter på jorden hvor alt kan gå i stykker, sier Jesus at vi skal
samle oss skatter i himmelen.
Høres dette helt kinesisk ut?
Hva er det å samle seg skatter i himmelen? “Du kan ingenting ta med dig
dit du går,” sang Cornelis Vreeswijk da jeg var ung. “Du behöver inga penningar
när du för porten står. Nej, du kan ingenting ta med dig dit du går.” Det er én
måte å si det på. “Likskjorta har ingen lommer!” er en annen måte å si det på.
Jeg kan ikke ta med meg hytta mi til himmelen, heller ikke bilen eller
sykkelen, selv om det hadde vært deilig å slippe å skrape og male og banke rust
og å låse. Ingen ting av dette kan jeg ta med meg til himmelen. Men det er én
ting jeg kan ta med meg til himmelen. Det er bare én ting Jesus kan tenke på,
når han sier vi skal samle oss skatter i himmelen. Det eneste som går an å ta
med seg til himmelen er: MENNESKER!
Dere konfirmantforeldre har gjort det, helt konkret, for 14 år siden.
Dere tok barnet deres med til kirken og satte det ned på veien til himmelen.
Dere lovet at så langt det stod til dere, skulle dere holde barnet deres på
veien til himmelen. Det er en flott måte å lyde Jesu ord på: Samle dere ikke
skatter på jorden, men samle dere skatter i himmelen. Mange kaller barnet sitt
for sin kjæreste skatt, og opplever sannheten i Jesu ord: Hvor din skatt er,
der vil ditt hjerte være. Mange foreldre har selv kommet med på himmelveien,
etter å ha båret barnet sitt til dåpen, og fulgt det til søndagsskolen og
kirken.
Hvis det kunne bli det viktigste i livet vårt å bringe mennesker til
himmelen, da ville mange av bekymringene våre blekne. Da ville ikke de store
tragedier i livet være tyver, rustne biler og markspiste hytter. Da ville den
store tragedie være om en av våre kom bort fra himmelveien.
Jesus advarte mot slaveri under Mammon. Mammon er pengeguden, den som
så lett får makt over oss! I den gamle bibeloversettelsen advarte Jesus mot
urettferdighetens Mammon. I vår bibeloversettelse står det om “pengene som det
hefter så mye urett ved.” Det er vel få livsområder som er så urettferdig, som
penger og pengebruk. Men Jesus viser oss en annen vei:
Lukas 16,9 Jeg sier dere: Bruk pengene, som det hefter
så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige
boliger når pengene tar slutt.
Det er å bruke pengene til å samle seg skatter i himmelen. Prøv å se
det for deg. Når du banker på himmelporten, og Jesus får se deg, sier han:
“Endelig er du her! Jeg har ventet sånn på deg! Ja, ikke bare jeg! Kom, skal du
få møte noen som gleder seg til å treffe deg!” Så får du først se barnet som du
bar til dåpen. Det er jo kjempeflott! Så er det noen som du ikke kjenner, - og
du blir litt usikker. En kullsvart gutt fra Namibia kommer bort til deg og
sier: “Hadde det ikke vært for deg, så hadde ikke jeg vært her! Du ga hundre
kroner til Kirkens Nødhjelp da konfirmantene samlet inn penger før påske. For
dem fikk jeg en sprøyte, så jeg overlevde. Så ble jeg nysgjerrig på hva som
fikk mennesker i et annet land til å hjelpe meg. Da ble jeg kjent med Kirkens Nødhjelp
og med Jesus. Derfor er jeg her. Og der er hele familien som jeg tok med meg!
Nå vil de gjerne hilse på deg og takke deg.”
Det er meningen med Lukas 16, vers 9:
Jeg sier dere: Bruk pengene, som det hefter så mye
urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når
pengene tar slutt.
Til slutt må jeg si noe om en spesiell bekymring. Jeg tror det er
særlig den bekymringen Jesus har i tankene. Noen er bekymret for hvordan det
skal gå hvis de blir kristne. Teksten vi har lest er fra bergprekenen. Jesus
holdt bergprekenen for de 12 disiplene sine, mens en stor folkemengde hørte på.
Han kalte disiplene til fulltids tjeneste, og forberedte dem på at de kunne
møte motstand og forfølgelser. Disiplene var naturlig nok engstelige, - både
for mat og klær når de skulle arbeide fulltid for Jesus, og for hvordan de
skulle klare seg når de ble trukket for domsstolen.
Jesus forsikret
disiplene om at hvis de ble trukket for domsstolene, ville Gud gi dem de ordene
de trengte. Mye av forkynnelsen de første århundrene av kirkens historie
skjedde faktisk i anklageboksen og vitneboksen i rettsalene. Det kan vi lese om i Apostlenes gjerninger.
Og Jesus forsikret om
at de som ble kalt til heltidstjeneste med evangeliet, skulle få det de trengte
til. Det er den minste kunst for Gud som kler liljene på marken og metter
fuglene under himmelen.
Nå er det ikke alle som kalles til heltidstjeneste med evangeliet. Det
er jo ikke meningen med Jesu ord at alle mennesker skal slutte å arbeide, og
vente at mat og klær skal dale ned fra himmelen.
Men bak Jesu ord om å samle seg skatter i himmelen og å søke hans rike
og hans rettferdighet før alle andre ting i livet, ligger den sannhet at Gud
bedre enn noen andre vet hva vi trenger til. Det er jo han som har skapt oss.
Når jeg har spurt konfirmantene mine hva som er det største hindret for
å bli kristne, har mellom 90 og 100% svart: “De er redde for hva kameratene vil
si.” Kanskje er det flere enn konfirmanter som vil svare sånn? “Hva vil kona mi
si? Hva vil datteren min si? Hva vil naboen min si? Hva vil sjefen min si?”
Kanskje sitter kona og datteren og naboen og sjefen din og er redde for hva du
vil si? Kanskje skal du si til kona di i dag, at hvis hun tenker på å blir en
kristen, så kan hun regne med din støtte.
Vi har en Far i himmelen, som vet hva vi trenger til. Og vi har en venn
som heter Jesus Kristus. Han har lovet å være med oss alle dager, inntil
verdens ende.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én
sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.