Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
14. søndag etter pinse, tilleggstekst
Teie kirke 5. september 2004 kl 11.00
Prekengudstjeneste (Temagudstjeneste)
Preludium
Inngangsbønn «Herre, jeg er kommet inn…» (side 157)
943 Måne og sol (Sang med barna før de går til søndagsskolen. Første vers med tegn.)
223 Kjærlighet er lysets kilde
----------------------
Tekstlesning ROM 12,9-15(21)
Preken + Trosbekjennelse
----------------------
Meditasjonsmusikk (f eks melodien til 728)
De ti bud med forklaringer (Side 159-161 - justert)
(Eventuell bakgrunnsmusikk på det aller svakeste)
728 Herre du vandrer forsoningens vei
Kunngjøringer
Forbønn ved familiegudstjeneste + «I stillhet»
710 Vi rekker våre hender frem (Under ofringen)
NATTVERD (Side 290-296)
(På de tre menighetssvarene side 294, synger først forsanger, så gjentar menigheten)
706 Til kjærleik Gud oss skapte (Opphold ved slutten av hver utdelingsrunde)
*531 Velsigna band som bind
La oss be. Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du, Gud Fader,
min skaper, du Herre Jesus, min Frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, vil tale til meg.
Herre, lukk nå opp mitt hjerte ved din Hellige Ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og fornyes dag for dag til et liv i rettferd og hellighet, ved Jesus Kristus, vår Herre. Amen.
I dag skal vi lese et oppmuntringsavsnitt i Romerbrevet. Det handler om hvordan Jesus bygger sin menighet. Vi får vite hvordan han vil modellere sin menighet også her hos oss. Det som er betingelsen for at dette skal lykkes, er at det er han som bygger, og vi som er med ham på dette byggearbeidet. Hvis det er vi som skal bygge, og så håpe på at vi av og til kan klare å hente ham inn for å hjelpe oss, da blir det et skikkelig strev å bygge menighet, og mye stress og hykleri.
Mange steder i Det nye testamente leser vi om hva han vil med den enkelte av oss, men her dreier det seg om samlivet mellom oss i menigheten og om vårt samliv med ham som bygger menigheten. La oss høre hva som er Jesu planer og vilje for vår menighet. La oss høre dagens prekentekst.
Tekstleser: Det står skrevet i apostelen Paulus’ brev til Romerne i det 12. kapittel, fra vers 9:
Vis oppriktig kjærlighet, avsky det onde og hold dere til det gode. 10 Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. 11 Vær ivrige og bli ikke slappe, vær brennende i Ånden, tjen Herren! 12 Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, utholdende i bønnen. 13 Vær med å hjelpe kristne som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. 14 Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke. 15 Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. 16 Vis enighet, streb ikke etter det som er høyt, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke. 17 Gjengjeld ikke ondt med ondt, legg vinn på å gjøre det som er rett for alle mennesker. 18 Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. 19 Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. 20 Men det står også: Er din uvenn sulten, så la ham få mat, er han tørst, så la ham få drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. 21 La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!
Slik lyder Herrens ord.
En byggeplass kan være ganske kaotisk. Alt avhenger av at det er en som har oversikten og arbeidstegningene. Og jo flere som kjenner tegningene, jo bedre kan vi bygge. Kjære venner, dette er det vi er med på, når vi er menighet!
Det er en som står midt på den kaotiske byggeplassen og leder arbeidet. Han ber om vår tro og vår tillit, og så forteller han oss hva han holder på med, og inviterer oss til å være med på laget!
Og så er det forunderlig: Det Jesus vil ha oss med på, er ”det som er rett for alle mennesker”, hørte vi (v 17). Det er ikke noen sære greier Jesus inviterer oss med på. Det er slikt som alle ønsker seg:
Det er en slik menighet Jesus er i ferd med å bygge. Det er oss han har som medarbeidere. I dag studerer vi Jesu arbeidstegninger sammen med ham og med hverandre.
Kanskje kjenner du at «Dette var flott! Er det virkelig dette vi skal holde på med? Hvis det er dette Jesus vil ha meg med på, så kan han regne med meg!»
Eller kjenner du at hjertet synker i brystet ditt: «Det der klarer jeg aldri!» Hvis det er din reaksjon, da er Romerbrevet 12 kapitlet for deg! Alternativet til «Det der klarer jeg aldri!» er ikke å si «Det der skal jeg da klare!». Alternativet er å si: « Hvis det er dette Jesus vil ha meg med på, så kan han regne med meg!»
Romerbrevet 12 er et flott kapittel! Paulus starter kapitlet med «Guds barmhjertighet». Guds barmhjertighet er utgangspunktet for alt menighetsliv og Gudsliv. Så innbys vi til å stille oss til disposisjon for Gud. Vi inviteres til å la oss forvandle, så vi kan fornemme hva som er Gud vilje. Og så manes vi til nøkternhet, så vi ikke blir selvkloke og tror at vi skal få til alt med egne krefter: vi skal holde oss til det mål av tro Gud har delt ut til hver enkelt av oss. Midt i kapitlet beskrives menigheten som et legeme med ulike lemmer. Vi er ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. Gud har delt ut oppgaver og nådegaver til hver enkelt av oss. Og så oppmuntres vi til å forvalte oppgaven og nådegaven som Gud har tildelt oss. Vi skal ikke bygge menigheten alene, vi skal la Gud være menighetens Herre. Jeg skal ikke tro at det er jeg som skal ha oversikten og arbeidstegningene. Det er ikke min menighet. I mai besøkte jeg en menighet, hvor presten gjentok og gjentok, om igjen og om igjen: «God is God, and I am not!» «Det er Gud som er Gud. Det er ikke jeg!» Slik lot han Gud være menighetens Herre.
Hva slags menighet bygger Jesus på Teie? Han bygger en menighet med følgende kjennetegn:
Som i alle familier, kan det knirke i samholdet, og kjærligheten kan gå i kraftige bølger. Vi som er mor og far har et spesielt ansvar for å holde familien sammen, og stimulere kjærligheten. Slik er Gud selv Far i menighetsfamilien. Og han er raus i sin barmhjertighet, og han ønsker å knytte oss sammen med guddommelige kjærlighetskrefter.
Det høres liksom så selvsagt ut når vi sitter i fred og ro i kirkerommet. Det går litt annerledes for seg inne på prestekontoret, når folk tømmer ut sine frustrasjoner både over menighetsliv og privatliv. Da holder det ikke med naiv godhet og ettergivenhet. Da blir det om å gjøre å hente inn Guds godhet og kjærlighetskrefter. Når desperasjonen blir til drømmer om hevn, blir det om å gjøre å koble seg til ham som kan dømme rettferdig. For det finnes en rettferdig dommer som kan løse mennesker ut av desperasjonen. Da kan det bli mulig «å overvinne det onde med det gode».
Legg merke til at kjærlighet ikke betyr at alt som heter rett og rettferdighet skal glemmes. Vi skal ikke viljeløst la andre utnytte oss og tråkke oss ned. Men budskapet er at vi ikke selv skal ta oss til rette. Gud er den som dømmer, og det gjør han.
Rom 12, 19 Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.
Hvis et samfunn ikke bryr seg om overgrep og urettferdighet og blir et lovløst samfunn, da er vi ille ute. Svaret på lovløshet er selvtekt. Hvis ikke myndighetene hevder lov og rett, vil folk ta seg selv til rette, bygge opp et borgervern, og lynsje dem som vekker folks motvilje. Derfor står det i neste kapittel i Romerbrevet at myndighetene er Guds ordning som skal være til skrekk for den onde gjerning og til ros for den gode.
Slik er Guds dom grunnlaget for at vi kan velge det gode og velge kjærlighetens vei, og prøve å vinne vår motstander for Jesus, mens vi ennå er på veien.
Det er et gammelt ord som sier at «Det er bedre å tenne et
lite lys enn å forbanne mørket». I det daglige ligger det vel nærmere for de
fleste å velsigne enn å forbanne, og takk for det! Men når vi kommer i
konflikter, da settes vi på prøve. Det er Gud selv som har kalt kirken og
menigheten til å bringe velsignelse i verden. Og han vet nok om konflikter! La
oss derfor bestrebe oss på å komme inn i hans frelsesplaner.
Teksten vår i dag handler både om søskenkjærlighet innad i menigheten og om kjærlighet til dem som står oss imot.
Søskenkjærligheten mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til alle. Mest mot troens egne folk… Det blir i familien. Stolthet i stedet for misunnelse og underlegenhet.
Vi skal gi andre optimisme. Vi er fremtidens barn. Vi ser ikke bakover, men fremover.
Dette
Legg merke til at kjærligheten må være oppriktig, den skal være uten hykleri!
Samtidig oppmuntres vi til å la den komme til syne.
Det er mye kjærlighet å takke for i vår menighet! Diakonien har mange frivillige. Det er hele 1200 arrangementer i året i Teie kirke.
«Se hvor de elsker hverandre!» - det er en av de første kommentarer vi har fra historien om den kristne menighet. Det kjærlige og gode fellesskap er den beste reklame for menigheten. Derfor har også kristendommens motstandere vært ivrige etter å finne frem alle eksempler på uvennskap og krangel i menighetene. Jeg husker da kulturkritikken stod på som verst på 70-tallet. Da sa vi til hverandre: «Hvis noen slipper en fjert i kirka på Nordkapp, så lyder det som et tordenskrall i avisene i Akersgata!»
Om kjærligheten kjølner, må vi få et nytt møte med Jesus!
Ha det samme sinn, står det, og det settes opp som motsetning til selvklokhet og strebing.
Det handler om å spille på lag, og å dra i samme retning.
På den annen side: Hvordan takler vi uenighet og motsetninger? Det er viktig at vi har en kultur for å snakke om det som er vanskelig, og finne løsninger som alle kan leve med.
Det er ganske kostelig å merke realismen i vers 18:
18 Hold fred med alle,
om det er mulig,
så langt det står til dere.
Jeg vil komme med noen helt konkrete oppmuntringer
1. Hold kontakten med menighetens Herre.
Takk for kanalene som er åpne!
2. Takk for den tjenesten du har fått. Snakk med Jesus om tjenesten din.
3. Hvordan kan du bidra til søskenkjærligheten i menigheten?
Se deg rundt i forsamlingen, og tenk etter: ”Hadde det ikke vært for menigheten, hadde ikke vi kjent hverandre.”
Gjestfrihet. Invitere til en kaffekopp. 3-4 familier kan bli enige om å lage felles søndagsmiddag en eller flere ganger.
Gjøre noe sammen. Gå en tur sammen. Spør for eksempel: «Det hadde vært hyggelig å bli litt mer kjent med deg. Kan ikke du vise meg det fineste stedet du vet på Nøtterøy!»
4. Smågrupper. Det hadde betydd mye for hver enkelt og for oss som menighet, hvis alle hadde et lite fellesskap som var deres. En kirkering, en bibelgruppe, badefellesskapet på fredager, tripp-trapp-treffene for småbarnsforeldre på torsdag formiddag, korene og så videre.
For å samle det i en oppmuntring til slutt:
Hebr 10, 24 La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.
Kan vi gjenta dette verset sammen?
La oss reise oss og styrke hverandre i troen.
La oss bekjenne vår hellige tro!