Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

13. søndag etter pinse, 1. rekke

Veierland kirke

2. september 2001 kl 11.00

Salmer

312 Lær meg å kjenne dine veie

1 Sam 3,1-10 HERREN KALLER SAMUEL

765,3-7 (No livnar det) Guds kyrkje lysa skulle

2 Kor 3,4-6 TJENERE FOR EN NY PAKT'

567 Som spede barnet

-----------------------------

Mark 7,31-37 Jesus leger den døve og stumme

-----------------------------

376,1-4 Å at jeg kunne

FORBØNN I + "I stillhet…"

OFFER

90 Å Krist, du sanne lys og vei

NATTVERD Alt I

Stille under utdelingen

376,5-7 (Å at jeg kunne) Snart er vi hjemme

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Amen.

En gudstjeneste er et møte. Vi er her for å møte Gud, den enkelte av oss, og vi er her for å møte ham sammen. Og vi tillyser gudstjeneste fordi vi tror at Gud vil møte oss her, at han vil møte oss sammen, og at han kanskje vil én av oss noe spesielt. I dagens prekentekst kommer en folkemengde til Jesus med en døv mann. Men Jesus tar den døve mannen med seg til side fra mengden fordi han vil ham noe spesielt. Mengdens rolle den dagen var bare å lede den enkelte til Jesus.

Vi pleier ikke å være en mengde samlet her, men vi er noen stykker. Kanskje vil Gud oss noe som fellesskap i dag. Eller kanskje vil han noe spesielt med en enkelt av oss. Kanskje er vår rolle utspilt bare ved at vi har bidratt til at det ble gudstjeneste på Veierland denne søndagen også. Det er ikke lite bare det, om vi har bidratt til et møte mellom Gud og et enkeltmenneske.

Dagens tekster fyller meg med ærefrykt for det som skjer når vi er sammen til gudstjeneste på Veierland. Jeg vil nødig stå i veien når Gud arbeider. - Vi startet gudstjenesten med en sang full av undring, og jeg håper denne undringen kan sitte i oss gjennom hele gudstjenesten.

La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...

Preken

Dette er en av de rikeste tekstene i kirkeåret!

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 7. kapittel, fra vers 31:

Siden drog Jesus igjen bort fra landet omkring Tyrus, og tok veien gjennom Sidon og Dekapolis-landet og kom til Galilea-sjøen. ³² Her førte de til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de bad ham legge hendene på ham. ³³ Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans, ³⁴ løftet blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: "Effata!" - det betyr: "Lukk deg opp!" ³⁵ Da ble ørene hans åpnet, og tungen ble løst, så han talte rent. ³⁶ Jesus påla dem at de ikke skulle fortelle det til noen; men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. ³⁷ Folk var overveldet og forundret og sa: "Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale."

Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

Det er sus over denne teksten! Det går et sus fra skapelsesberetningen: "Alt han har gjort er godt!" sa folket, overveldet og forundret.

1. Mosebok 1,31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

Vindpustet fra skapelsens have feier gjennom dagens prekentekst og frem til salighetens have:

Åpenbaringen 21,3 Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. ⁴ Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte."

Markus gir seg god tid til å forklare hvor i verden dagens under skjedde. Jesus gikk over grenser. Han gikk gjennom hedningenes områder, fra Tyr og Saida i Sør-Libanon, og inn i blandingsområdet i Galilea. En jøde måtte ikke berøre en hedning. Men Jesus rørte ved den døves ører og tunge.

Folk kom med den døve som hadde vondt for å tale, men Jesus tok ham bort fra mengden. Jesu under er ikke reklame for folkemassene. Jesu under er først og fremst en håndsrekning til ett enkelt menneske. Han bruker ikke enkeltmennesker som hjelpemidler til å imponere folkemassene.

Jeg vil gjerne si noe om sukket

Han som har fått all makt i himmel og på jord, han gir seg tid med den døve som hadde vondt for å tale. Jesus kjenner på smerten hos dette medmennesket. Jesus så opp mot himmelen og sukket.

Det var ikke eneste gang Jesus sukket. I kapitlet etter sukker Jesus over fariseerne som bare ville sette ham på prøve:

Markus 8,12 Da sukket Jesus dypt (i sin ånd) og sa: "Hvorfor krever denne slekt et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt skal ikke få noe tegn."

Dette sukket hører vi også gjennom naturen rundt oss. Den gang mennesket lukket sitt hjerte for sin Skaper, innførte Gud unntakstilstand i skaperverket. Et av tiltakene var å legge naturen under forgjengelighet. Og naturen sukker og lengter etter den dag da den skal bli frigjort fra forgjengeligheten:

Romerne 8,22 Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag.

Dette sukket deler troens mennesker med alle andre mennesker og med naturen rundt oss:

Romerne 8,23 Også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt.

Ja, når Ånden må hjelpe oss å be, så gjør han det med et sukk:

Romerne 8,26 Ånden kommer oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.

Jesu sukk mot himmelen, ansikt til ansikt med den døve, er et gripende uttrykk for hans medlevelse med hvert menneske som bærer symptomer på at verden er løftet av hengslene.

Jeg er vokst opp blant døve, og har sittet lange stunder hos døve og blinde og lett etter alternative språk. De har ofte en ekstrem oppfattelsesevne med de sanser de har i behold. En av dem holdt handbaken sin på magen min når vi snakket. Hun registrerte følelsene mine langt tydeligere enn dere som må nøye dere med ord og tonefall og ansiktsuttrykk. Hun merket tydelig når jeg sa noe, og mente noe helt annet. - Det må ha gjort et veldig inntrykk på den døve å oppleve Jesu sukk mot himmelen!

Vi kan fornemme at enkelte salmediktere har dyrebare erfaringer med Jesu sukk:

Jesus sitter ved mitt leie, han har tid når andre går;

han sin fred meg gir i eie, han det tause sukk forstår.

Norsk Salmebok 838,4

Han ser hver en lengsel i sjelens grunn som etter det evige higer,

han hører hvert sukk som i nattens stund fra dypet til himmelen stiger.

Norsk Salmebok 332,2

Effata!

Det er lett å la tankene vandre når en betrakter dagens prekentekst. Noen tenker seg at Jesus taler et slags døvespråk. Han stakk fingrene i ørene til den døve, og berørte tungen hans med sitt spytt. Noen mener også at "Effata" er særdeles lett å lese på munnen. Det kan være at dette var hensikten fra Jesu side, men de fleste døve ville ikke trenge slike effekter, - i hvert fall ikke i møte med sin Skaper!

Markus skrev evangeliet på gresk. Og det er påfallende at han tre ganger siterer akkurat de hebraiske ordene Jesus brukte, og forklarer dem.

• "Effata!" betyr "Lukk deg opp!".

• Et par kapitler før skriver Markus om et barn som blir vakt opp fra de døde:

Markus 5,41 Jesus tok barnet i hånden og sa: "Talita kumi!" Det betyr: "Pike, jeg sier deg: Stå opp!"

• Og på langfredag ropte Jesus med høy røst:

Markus 15,34 "Eloï, Eloï, lamá sabaktáni?" Det betyr: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Dette er ord som må ha gjort uutslettelige inntrykk. "Effata" var det første ordet den døve fikk høre. "Talita kumi" var de første ordene piken fikk høre da hun vendte tilbake til livet. Og Jesu rop under en lukket himmel, gir oss ord å rope når vi kjenner himmelen lukket over oss.

Forskjellige språk

Kanskje kan det være til hjelp for noen å legge merke til de mange språkene i dagens prekentekst. Jesus sukket mot himmelen, han brukte fingrene sine i møte med den døve som hadde vondt for å snakke, han sa bare ett eneste ord, og han brukte mange ord.

Kanskje er det en av oss som synes ordene er blitt for mange, og har mistet sin kraft. Det er andre veier å møte sin Gud på.

• Kanskje skal du hvile i at Gud hører sukket, - ja, at Den Hellige Ånd lukker ditt sukk inn i sitt store sukk mot himmelen?
• Kanskje kan nattverdens enkle handlinger være et språk fra Gud, og et språk fra deg.
• Eller kanskje kan du bruke tegnspråk? På konfirmantleirene snakker jeg om korsmerket som en bønn. I stedet for å begynne med "Kjære Gud…" og slutte med "Amen" kan vi gjøre som mange idrettsutøverne fra sørligere breddegrader, og tegne korset på oss morgen og kveld, og foran store utfordringer. Tegne korset fra hode til mage og fra skulder til skulder, og si: "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen." Etter leiren skrev en av konfirmantene: "Takk for at du har lært meg en ny måte å be på!"

Mange språk

I åpningssalmen sang vi: "Lær meg å kjenne dine veier, dine tanker og din grenseløse kjærlighet". (Norsk Salmebok 312)

Gud har mange veier og innfallsporter til hver av oss mennesker, med sitt ord og med sin kjærlighet.

Han har skapt hver av oss forskjellige fra alle andre mennesker. Han leder ikke alle inn i samme mønster. Vi beholder vår forskjellighet også etter at Gud har nådd frem til oss med sin vilje. Ja, han frigjør slumrende evner, så vi kan slå ut i full blomst, og bli oss selv i enda høyere grad. Legg merke til hva som skjedde med den døve: "Da ble ørene hans åpnet, og tungen ble løst, så han talte rent."

Jeg ber om at dette må bli virkelighet for hver enkelt av oss, - at Jesus må frigjøre oss, så vi kan slå ut i full blomst!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.