Kapellan Harald Kaasa Hammer
12. søndag etter pinse, tilleggstekst
Teie kirke 27. august 2006, kl 11.00
*0127 Nå er det morgen
DÅP
360,1-2 En stor og mektig gave
360,3-4 (etter dåpen)
SALME 32,1-5 SALIG ER DEN SOM BLIR TILGITT
1 JOH 1,8-2,2 OM NOEN SYNDER…
331 Kom, kom og hør
--------------------
Luk 9,57-62 FØLG MEG
-------------------
063 Jeg har en venn
FORBØNN 1
0116 Du åpner døren (Offertoriesalme)
NATTVERD, alternativ 2
656 Vår lovsang skal møte deg (under utdelingen)
650 Jesus,livets ord og glede (under utdelingen)
*430 Kristus konge, du regjerer
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.
Dåpsfamiliene er kommet til Guds hus med barna. Vi er her for å takke for det nye livet og vi vil sette barna inn på veien til det evige liv. Hvis barna får målet i sikte, da vil de gå trygt gjennom livet, og være til glede for Gud og mennesker. Jesus er barnas venn. La oss gå sammen med barna til Jesus, og tro sammen med dem!
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder…
I dag har vi fått en evangelietekst som lugger. I hvert fall kjenner jeg at den lugger meg. Teksten er ikke bare en masse gode ord som kan være gode å ha med seg inn i en ny arbeidsuke.
Det krever noe av oss både å lese og å lytte til en tekst som lugger. Er det noe spesielt Jesus vil oss når ordene hans ikke glir rett inn i øret?
Det er fristende å nøytralisere utfordringene i dagens Jesusord med andre ting Jesus har sagt. Ja, vi må belyse dagens tekst med andre tekster, men vi må ikke nøytralisere ordene. Vi må lytte til hva Jesus vil når han sier ting annerledes og skarpere enn vi er vant med. Kanskje er det noen i Teie kirke som trenger å høre akkurat disse ordene i dag, med akkurat dette tonefallet?
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 9. kapittel, fra vers 57:
Mens Jesus og disiplene var underveis til Jerusalem, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du så går.» 58 Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» 59 Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «La meg først få gå hjem og begrave min far.» 60 Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» 61 Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» 62 Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»
Slik lyder Herrens ord.
Jesus møter mennesker på mange forskjellige måter. Noen ganger er han så mild og imøtekommende at vi forundres over at det går an å være så raus og inkluderende. Jesus står for døren og banker, - og venter. (Åp 3,20) Andre ganger går han rett på sak. Han avslører hykleriet i de fromme talemåtene og avskjærer alle utflukter. Han stiller mennesker på valg: «Nå eller aldri!»
Hjemme leser vi en spennende bok for tiden. Den heter «Mestermøter», og gir oss 100 eksempler fra evangeliene hvordan Jesus møter enkeltmennesker og hvordan hver av dem opplever ham. Mens vi leser, vokser det frem en erkjennelse av at likesom Gud har skapt alle mennesker forskjellig, kan han møte hvert enkelt menneske personlig, på en helt spesiell måte. Å bli en kristen er ikke å presses inn i en og samme form. Det er å møte Jesus. Og i møte med Jesus blir hver enkelt frigjort til å være den helt spesielle skapning som Gud har tenkt med å skape oss. Han skaper jo hver enkelt av oss med omtanke.
For noen er veien inn i troen bare som en mild forandring, et varmt vindpust fra en annen kant. Andre kolliderer med Jesus. Noen får hvile. Og noen får en rakett i baken! Dagens tekst gir oss tre kraftige møter med Jesus.
Først kommer en med en storslagen erklæring: «Jeg vil følge deg hvor du så går.» Kan det ha vært Peter? Det ligner i hvert fall på replikkvekslingen mellom Jesus og Peter på Skjærtorsdag kveld:
Matt 26,33 Peter tok til orde og sa: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» 34 Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.»
Noen ganger trenger ikke mennesker si noe en gang. Bare en liten håndbevegelse, - og Jesus svarer: «Din tro har frelst deg!» Matt 9,20-22
Den første av de tre vi møter i dagens tekst, han sier noe. Han bruker store ord. Jesus vet at nå er det den tøffeste etappen som ligger foran. Han har akkurat slått inn på veien til Jerusalem og påsken. Han vet at selv hans aller nærmeste vil svikte ham i farens stund. Han tar ikke imot erklæringer som han vet vil føre til skuffelse og nederlag: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.»
Kanskje har du en historie hvor du en gang avla en stor erklæring? Og så - da det virkelig gjaldt - så sviktet du, og du ble inderlig skuffet over deg selv. Etter hvert kjente du sviket som en torpedo inn i troen din. Først lå skuffelsen der som en tung betennelse. Men så gikk det verk i betennelsen, så du tok avstand fra både Gud og Jesus og kirken, og begynte å tenke at troen bare er et stort bedrag. Hvis du har slike erfaringer, da har du kanskje forutsetninger for å forstå sjelesorgen hos Jesus, når han ikke vil ta imot den store erklæringen.
De to andre får ganske barske svar. De vil gå baklengs inn i troen.
Den ene vil først begrave sin far. Det var en hellig plikt for en sønn i jødefolket. Den andre ville først si pent adjø til sin familie.
Det er ikke noe galt i noe av dette. Jesus er opptatt av at vi skal hedre vår far og vår mor, og at vi ikke må forsømme våre foreldre for å oppfylle religiøse plikter. Mark 7,10-13
Men det er tydelig at disse to skyver sine gode plikter foran seg. De vil gjerne være med, men…. «Jeg skal bare, jeg skal bare…» Mange av oss har lest barnebøkene om Albert Åberg, han som alltid sa: «Jeg skal bare, jeg skal bare…» - og så nådde de ingen ting.
Vi kan henge oss opp i unnskyldningene: Det kan da ikke være galt å begrave sin far! Jesus kan da ikke mene at vi ikke skal ta pent farvel! Hvis dette blir våre store spørsmål til denne teksten, da kan vi være sikker på at vi ikke får tak i Jesu ord.
Av og til må vi skjære igjennom. Av og til må vi si: Nå gjelder det! Nå må vi skrelle bort alle talemåter: Er du med eller er du ikke med?
Kanskje er det du som skal høre akkurat dette i dag? Du er blitt med til gudstjeneste. Du er spurt om å være fadder, og du har stilt deg positiv. Du synes det er veldig fint med kristendommen. Du synes kirken står for mange fine verdier. Og så er kanskje dagen kommet da du må ta et valg: Vil du være med Jesus på frelsens vei? Vil du ha Jesus som din frelser? Og vil du være med ham på vei til andre med frelsen? Vil du være med ham på rettferdighetens vei? Vil du la deg smitte av Jesu rettferdighetssans? Vil du være med ham på vei til andre med evangeliet og rettferdigheten? Er du moden til å ta et valg? Før eller siden må du ta et valg, for det er bare to utganger av dette livet.
Vil du la Jesus frigjøre deg til det du var tenkt å være da Gud skapte deg med omtanke og skaperglede?
«Følg meg,» sa Jesus. Det var to ord som mange lengtet etter å høre. Når en lærer sa «Følg meg!» til en gutt eller jente, betydde det at hun og han var tatt opp som elev. Det er et privilegium å bli tatt opp som elev eller disippel hos verdens beste lærer. Ingen kan si at Jesus ikke forstår oss. Han har vært med å skape hver enkelt av oss. Vi trenger ikke forklare ham noen ting.
Jesus har sendt denne invitasjonen ut til alle mennesker, til alle folkeslag og nasjoner, stammer og tungemål: «Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.» I dag lyder Jesu ord i Teie kirke: «Følg meg!» - en invitasjon til hver enkelt om å si ja.
Når du kommer inn i Jesu følge, blir du etter hvert opptatt av det Jesus er opptatt av: At mennesker må bli frelst. At vi ikke kan holde frelsen for oss selv. Jesus sa «Følg meg!» da han var på vei opp til Jerusalem. Jesus var på vei til Jerusalem for å frelse oss. Vi følger Jesus for å bli frelst og for at andre skal bli frelst. Så viktig var vår frelse at Jesus valgte veien opp til Jerusalem og påsken. Så viktig er andre menneskers frelse, at vi vil følge Jesus på frelsens vei. Så viktig er det at vi får våre med oss på frelsesveien: ektefelle, barn, foreldre, naboer, venner og arbeidskamerater.
Tar teksten tak i deg i dag? - Jeg kjenner den tar tak i meg og min prestetjeneste, og at den tar tak i kirkens kultur, hvordan vi er kirke og hvordan vi følger Jesus. Jesus stiller opp mot hverandre to setninger: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Teksten er tankevekkende for en prest og for hele kirken. Jeg er prest, og jeg er kalt og innviet til å «gå av sted og forkynne Guds rike». Jeg har en tjeneste hvor jeg bruker opptil 1/3 av arbeidstiden på «å begrave de døde». Jeg regner minst 7 timer på en begravelse: å ta kontakt, besøke familien, samtale med dem, forberede minneord og forkynnelse og gjennomføre begravelsen. Men det er tankevekkende at forkynnelse av Guds rike - det jeg er utdannet til - tar ca 7 minutter + forberedelse.
«La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» Jeg kjenner at disse ordene lugger i meg og min tjeneste? - Hva er det som lugger i deg?
Det er mange som har spekulert på hva den siste setningen i teksten betyr: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»
Kanskje betyr det noe så enkelt som at ingen kan gå baklengs på den rette vei. Du kan ikke pløye en rett plogfure hvis du ikke ser fremover.
Jeg husker da jeg skulle lære å balansere på bom i gymnastikktimen. Vi hadde en atletisk politimann som gym-lærer. Seime het han. Først gjaldt det å få balansen på bommen. Det var skumle greier. Det var så langt ned. Jeg stod og vippet og veivet med armene. Dette kunne aldri gå bra. Da gikk Seime opp på bommen i den andre enden. «Harald, se på meg!» sa han. «Jammen…» begynte jeg. Da ble han skarp i stemmen: «Harald, se på meg!» Og der stod jeg! «Kom hit!» sa han. «Jammen…» sa jeg. «Harald! Se på meg! Kom hit!» sa han. Og jeg så ham dypt inn i øynene og kom til ham.
Du kommer ikke over bommen hvis du ser på bommen. Og du kommer ikke over bommen hvis du ser ned dit du ikke skal falle. Og du kommer i hvert fall ikke over bommen hvis du begynner å gå baklengs! Sånn er det med troen og kristendommen også! Jesus sier: «Se på meg! Kom hit!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Sett i lys av 2. rekkes evangelium om de to sønnene. De som sier JA uten at det får konsekvenser.
Vanlig i norsk forkynnelse å bekrefte, berolige, det skal ikke så mye til, tro som et sennepskorn, bekrefte. Til andre tider har det vært forkynt oppbrudd, omvendelse, å kaste seg ut på de 70 000 favner.
Følg meg! Noen ganger dramatiske situasjoner hvor jeg må velge mellom det gode og det viktigste. Her og nå! Ingen tid å miste!
HELLIG URO - ikke for å gjøre oss fortvilet, men for at vi skal justere kursen. Bruke tiden vi har igjen på jorden. Hvis du visste at du hadde en uke igjen, hva ville du gjort da?
Barn og unge på Nøtterøy har sunget med i pilegrimsspillet «Passio Olavi» av Eyvind Skeie. Kristin synger pilegrimens dype spørsmål: Jesus Krist, forklar meg hva du mente med å bære korset etter deg.
Jesus
Krist, forklar meg hva du mente
med
å bære korset etter deg.
Lær
meg alt jeg trenger for å vandre
på
de sanne pilegrimers vei.
Du
som styrer universets stjerner
og
som ser det aller minste strå,
bøy
mitt stolte hjerte og fortell meg
hva
jeg skulle gjøre nettopp nå.
Alle
ting er gitt meg som en gave.
Verden
er så endeløs og rik.
Gjør
meg til en pilegrim som følger
i
ditt spor og stadig blir deg lik.
Gi
meg del i kraften som forvandler
tvil
til tro og hat til kjærlighet,
slik
at jeg kan speile for de andre
Guds
nåde og barmhjertighet.
Pilegrimer
er vi gjennom tiden
fra
vår fødsel like til vår død
Led
oss, gode hyrde, på vår vandring.
Gi
oss livets vann og nådens brød.
Bøy
oss mot din vilje under korset,
la
vår tro bli mild og sterk og sann,
inntil
alle pilegrimer møtes der
du
venter, i ditt gode land.
Et hjerte som er helt med Herren.
Det mangler lite
Ikke langt borte fra Guds rike
Tror du dette?
Verdier er et godt ord. Det er masse verdier i kristendommen. Men hvis kristendom bare blir verdier, mister vi det viktigste. Verdier ble moteord i kirke og skole på 80-tallet. De nye moteordene er livshjelp og livstolkning. Vi trenger livshjelp og vi trenger hjelp til livstolkning. Men hvis kristendom blir bare livshjelp og livstolkning, går vi glipp av det evige liv.