Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
12 søndag etter pinse, 1. rekke
Teie kirke
10. august 1997 kl 11.00
336 Å, kor djup er Herrens nåde
JES
2,12-17 HERREN DØMMER HOVMOD
321 Guds Sønn er kommet til oss ned
ROM
3,21-26 RETTFERDIGHET VED TROEN
324 Er Gud for meg, så trede
---------------------
LUK
18,9-14 FARISEEREN OG TOLLEREN
---------------------
328 Å, hvor er jeg vel til mote
350,3-6 Du nådens sol
og sete
449 Ren og rettferdig
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren
Jesus Kristus!
I dag er vi kommet til 12. søndag etter pinse. Det høres ut som et
husnummer, og sier ikke så mye om denne dagens særpreg.
Men prøv å tenke deg
kirkeåret som en lang boligblokk med to etasjer. I hver etasje er det en
leilighet for hver søndag og helligdag i kirkeåret, - det blir mellom 60 og 70
leiligheter i hver etasje. Det ene året flytter vi oss fra leilighet til
leilighet i første rekke, og neste år i annen rekke. Mellom leilighetene i
første og annen rekke er det trapper, for de hører sammen, og vi åpner dem med
samme kollektbønnen hvert år.
I hver leilighet er
det et evangelierom. Der finner vi et skrivebord med et brev fra Det nye
testamente, og en gammeltestamentlig skattkiste. Så er det et skap med
tilleggstekster som vi av og til bruker som prekentekst.
På mandag går presten
inn i neste leilighet, og begynner forberedelsene til at menigheten kan komme
etter. Han snuser og suger inn inntrykk, og prøver å få fornemmelse av
atmosfæren i leiligheten. Han leter frem gode ord og formaninger, trøst og
irettesettelser. Han ser inn på badet om det vanker kalddusj eller varme bad
denne dagen. Ting skal blankpusses og stå klart til menigheten kommer. Akkurat
som når vi skal ta imot folk hjemme, tenker vi både på dem som skal komme og på
hva vi har å by dem. Og så må vi ha litt ekstra, til dåpsfølget og til barna,
og hvis én trenger spesielt omsorg.
Snart kommer
organisten og leter frem de spesielle notene for dagen, og kirketjeneren og
klokkeren og tekstleseren. Og så er det blitt søndag, og vi kan åpne dørene for
menigheten.
12. søndag etter pinse kommer vi inn i tempelet, og skal møte
fariseeren og tolleren. Vi møter to forskjellige måter å be på.
·
Det handler om hvordan
vi nærmer oss Gud.
·
Det handler om hvordan
vi nærmer oss våre medmennesker.
·
Og det handler om
hvordan vi ser på oss selv.
La oss gjøre som tolleren, og bøye
oss for Gud, og bekjenne våre synder...
Jo mer jeg har vandret rundt i tekstene i dag, jo kosteligere er de blitt. Noen av
kostbarhetene får jeg tid til å åpne så alle kan se inn i dem, og noe ville jeg
så gjerne få trykket ned i hånden på den som ikke våger å forsyne seg.
I dag er det tre særtrekk fra Guds ord, som vi samles rundt:
1.
For det første,
hovedsaken: Nåde for syndere! Et troens ord til dem som kveles av skam.
2.
For det andre et speil.
En advarsel mot noe som kan drepe troen: Hovmodet. I dag kaller vi det å være
høy på pæra. Men det er noe vi bare sier om andre.
3.
For det tredje en stille
samtale, om forskjellen mellom syndserkjennelse og selvforakt.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, det 18.
kapittel, fra vers 9:
Lukas 18,9-14 En annen lignelse fortalte han til noen
som stolte på at alt stod rett til med dem, og så ned på andre: 10
To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre
toller. 11 Fariseeren stilte seg opp og bad slik: "Gud, jeg
takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og
bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to
ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." 13 Tolleren
stod langt nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg
for brystet og sa: "Gud, vær meg synder nådig!" 14 Jeg
sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For den som
setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal
settes høyt.
Dagens tekst har en tydelig adresse: Jesus fortalte en lignelse til noen
som stolte på at alt stod rett til med dem, og så ned på andre. Gjelder det
oss som er samlet her? Her gjelder det å ha tungen rett i munnen. Gjennom det
jeg har opplevd av Teie menighet gjennom 9 måneder, kan jeg ikke si at det
karakteriserer menigheten. Og jeg vet ikke om jeg kan si at det karakteriserer
noen menighet jeg kjenner. Men det er helt klart et ord til selvransakelse for
en hver. Tendensen ligger der i oss alle. Hvordan omtaler jeg andre mennesker?
Hva slags samtaler synes jeg gir meg størst tilfredsstillelse? Er det der hvor
vi overgår hverandre i akking over verdens elendighet? Tendenser er det i oss
alle!
Og vi har alle tendenser i oss til å miste motet, til å synke ned i
selvforakten. Særlig når jeg har lite krefter. Da minnes jeg om alle tabbene
jeg har gjort, og alle feilene. Mange år etter kan jeg høre ordene i kritikk
jeg har fått, som rungende ekko i sjelen. Og så forbindes det med en dyp
visshet om at jeg har såret Gud, og dem han er glad i, og meg selv, og alt jeg
kunne ha gjort godt. Og jo mer jeg slår øynene ned, jo mer knugende føles
himmelen over meg.
I dagens tekst er det som Jesus står foran både fariseeren og tolleren,
og prøver å få øyenkontakt med dem begge to.
·
Fariseeren må våge å slå
blikket ned, for å møte Jesu blikk. For Jesus står ved siden av dem fariseeren
ser ned på. Enten fariseeren liker det eller ikke, så er det Jesu posisjon. For
Jesu plassering er ikke der hvor han kan godkjenne mennesker, men der han er
for å frelse.
·
Og Jesus står foran
tolleren, og ber ham løfte blikket, og se på sin frelser. Og se at hver enkelt
synd han skammer seg over, har fått den behandling de fortjener: De er naglet
til korset. De er ikke bortforklart eller glemt, - de er naglet til korset. Og
Jesu venter bare på et blikk: “Vil du holde fast i syndene dine, eller vil du
la dem henge fast på korset?”
Av og til kritiseres vi for at gudstjenesten begynner med
syndsbekjennelse. Det er en så negativ start på gudsforholdet å bekjenne sine
synder. Og det er klart, at hvis vi blir stående med øynene i bakken, så blir
det negativt. Men hovedsaken er jo å møte Jesu blikk, og motta syndenes
forlatelse. Da blir syndsbekjennelse det sunneste et menneske kan møte dagen
med.
Det er nok et faktum
at en del forkynnelse har stanset med de nedslåtte øyne, og da er veien farlig
kort til en selvforakt som ikke er forenlig med Guds kjærlighet til oss.
Kanskje er det grunn til å kalle vårt århundre for selvforaktens århundre i vår
del av verden. Den tydeligste formulering av selvforaktens lov, har Aksel
Sandemose gitt oss. I boken
“En flyktning krysser sitt spor” fra 1933 har han satt opp Jante-loven,
etter den lille byen Jante i Danmark:
1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mer enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.
Dette er en drepende lov, og en drepende holdning mellom mennesker.
Det er en lov for de
nedslåtte øyne. Men gudstjenestens syndsbekjennelse handler om å møte Jesu
blikk, og bli ferdig med synden. Og det er det sunneste et menneske kan gjøre.
For noen er syndsbekjennelsen en nødvendighet i begynnelsen av en
gudstjeneste, for det de bærer på er blitt for tungt for dem. For andre kan
syndsbekjennelsen være en nødvendig påminnelse om nåden som grunnlaget for å
møte Gud. Det er en påminnelse om hva vi ville vært uten Jesus. Hovedpoenget i
Jesu lignelse er den bekjennelsen Paulus kommer med: “Ved Guds nåde er jeg det
jeg er.” (1 Kor 15,10)
Jeg tenker meg syndsbekjennelsen
i begynnelsen av gudstjenesten som en dørmatte. Hvis jeg kommer med sølete sko,
er det godt å få gnidd skikkelig av seg. Men selv om jeg kommer med nypussede
sko, uten et støvgrann verken oppå eller under skoene, så viser jeg respekt ved
å tørke av meg på føttene før jeg går inn i huset.
Syndsbekjennelsen er
tydelig, slik tollerens bønn er tydelig. “Gud, vær meg synder nådig,” sa han.
Det er rett på sak. Ikke en utydelig antydning som “Jeg har nok kanskje ikke
vært som jeg skulle.” Nei: “Jeg har krenket deg.”
Prekenteksten i dag er gått inn i språket vårt, og er blitt en av de
mest kjente fortellingene i Bibelen. Ja, den er blitt så populær, at en kan bli
litt mistenksom. Det er jo tankevekkende at i norsk språkbruk ere det blitt
fariseeren som slår seg for sitt bryst. “Jeg er ikke av dem som slår meg for
mitt bryst og sier. ‘Se på meg!’” I Jesu lignelse er det motsatt. Det er
tolleren som slår seg for sitt bryst, og sier “Gud vær meg synder nådig!”.
I dag er det blitt en
omvendt fariseisme: “Jeg er i hvert fall ikke en fariseer. Jeg er i hvert fall
ikke en hykler, sånn som de som går til gudstjeneste bare for å vise seg frem.”
Jesus fortalte
lignelsen for å advare mot moralsk overlegenhet, mens i dag brukes lignelsen
til å forsvare moralsk likegyldighet.
Vi merker ellers godt på Jesus at han ikke vil forsvare moralsk
likegyldighet. Tolleren er et eksempel på sann omvendelse til Gud, ikke på en
akseptabel måte å leve på. Tenk på Sakkeus. Da Jesus kom inn i hjemmet hans,
erklærte han at han ville gjøre opp for seg, og gi firedobbelt tilbake til dem
han hadde presset penger av. Og Jesus sa: I dag er frelsen kommet til dette
huset. (Luk 19) Og tenk på den rike, unge mannen som hadde holdt alle budene
fra sin ungdom av. “Jesus så på ham, og fikk ham kjær,” står det. (Mark
10,17-21)
Nei, Jesus tar det ikke lettvint med våre liv, for det ville gå ut over
andre. Han tar det ikke lettvint med dem vi presser for penger og arbeid. For
han vet hvem som må betale. Det er alltid noen andre som må betale, hvis jeg
tar meg friheter.
Fortellingen om fariseeren og tolleren skal gi tolleren frimodighet til
å møte Jesu blikk, og gi fariseeren en påminnelse om å senke blikket, så også
han kan få nåde hos Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én
sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
------------------------------------
Det er sunt å være seg bevisst at man ønsker noe, selv om man ikke
makter å leve opp til det. Hykleri blir det først hvis en krever noe av andre,
men tillater seg å gjøre det selv.
Det blir galt hvis vi mener at en ikke kan lære til andre noe som en
ikke har maktet å leve opp til selv. Da ville jo all moral gå nedover i et
samfunn! - Ikke sant?
Takknemlighet er sunt - stolthet er skadelig.
Ydmykhet er sunt - selvforakt er skadelig.
Frimodighet er sunt - hovmod er skadelig.
Salomos ordspråk 23,17 Vær ikke harm på
syndere, men vis alltid iver for gudsfrykt! 18 Gjør du det, da har
du en fremtid, og ditt håp er ikke forbi.