Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
12 søndag etter pinse, 1. rekke
Nøtterøy kirke 7. august 2005 kl 11.00
268 Herre Gud, ditt dyre navn
DÅP (Fadervår bes i konfirmasjonsdelen av gudstjenesten)
620 Vi samles til dåp i din kirke på jord
1 Joh 1,8-2,2 VÅR BEKJENNELSE OG GUDS NÅDE (2. rekkes epistel)
331 Kom, kom og hør
----------------------------
Luk 18.9-14 FARISEEREN OG TOLLEREN
----------------------------
336 Å, kor djup er Herrens nåde
KUNNGJØRINGER
BØNN FOR KONFIRMANTEN
063 Jeg har en venn (Under ofringen)
416 Alltid freidig (Under ofringen)
NATTVERD, alt 1 (Utdeling med opphold for hver ring)
376 Å, at jeg kunne min Jesus prise
663 Du som veien er og livet
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.
Velkommen til dåp og konfirmasjon i Nøtterøy kirke! Det er tre familier som kommer til kirken med barnet sitt i dag. Vi ønsker å feire barna her i kirken - sammen med dere i den nærmeste familien. Vi vil takke Gud for livets under og takke for at barna. Og så skal vi sette dem inn på den rette veien. I dag skal barna settes inn på den veien som fører til evig liv, og den veien vil også være den aller beste veien i dette livet. Å leve som Guds barn i Guds verden, det skulle være det naturligste av alt, og det er det beste av alt. Vi ønsker for barna våre at det skal gå dem godt, og at de skal holdes borte fra det onde, og alt som kan rive ned deres trygghet og livsglede. Jeg er sikker på at dere faddere og foreldre vil det aller beste for barnet dere kommer med i dag. Det aller beste for barnet deres er å bli Jesu venn. Og det kan dere hjelpe til med!
Og så er det konfirmasjon i dag. Aleksander Bonden Isachsen fra Kjøpmannskjær og familien hans bor i Canada for en tid, og ville gjerne konfirmeres hjemme på Nøtterøy. Det er vi glade for. Og det passer jo godt med en konfirmasjon for å vise at dåpen er noe som må konfirmeres, noe som må bekreftes og styrkes hver dag gjennom hele livet. Det gjelder både i konfirmasjonsalderen og hele livet. Å bli døpt er å begynne på det evige liv her på jorden.
Gudstjenesten er en ukentlig øvelse i de fire viktigste ting vi skal gjøre som kristne. Det er å bekjenne, å lytte, å be og å ta imot.
La oss ta det første først: Vi bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder…
Salmen vi har sunget og melodien er en av de mest populære i Norge og i store deler av verden. Den velges både i gudstjenestene, når ungdom er sammen, i konfirmasjon, og når det er begravelse og vielser. Den passer godt til dagens tekst: «Kom, kom og hør et gledens ord … Guds nåde lyser angsten bort.» Norsk Salmebok nr 331. Det er en ganske pyntelig oversettelse. John Newton hadde vært aktiv med slavehandel og slavetransport. Men så møtte han Kristus, og i 1779 skrev: «Amazing grace, how sweet a sound, who saved a wreck like me.» I Salmer 97 - på nr 061 - har vi den samme salmen i en mer direkte oversettelse: «Forunderleg, eit vrak som meg kan nådens kalling nå! Eg var fortapt, men fann ein veg.»
Vi har forskjellige historier, alle vi som samles til gudstjeneste i dag. Noen vil si at den siste oversettelsen passer best, fordi de har vært vrak eller kjenner seg som vrak i dag. Andre har vært mer heldige i livet, og hvis vi skulle kalle oss vrak, ville det vært en hån mot dem som livet virkelig har fart hardt med, eller som har fart hardt med livet sitt.
Prekenteksten er Jesu ord til mennesker i helt ulike livssituasjoner. Han vil oss noe, uansett forhistorie og uansett hva historien har gjort med oss - uansett om vi har ryggraden i behold, eller ligger helt nede. La oss nå åpne oss for Jesu ord. For at vi skal høre, må det åpnes i begge ender. Fra lesepulten og prekestolen åpnes Guds ord. Og så må dine og mine ører åpnes og ditt og mitt hjerte åpnes. Da kan det skje noe med oss akkurat denne formiddagen. For Jesu ord er skaperord. La oss ta imot hans ord som skaperord! Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, det 18. kapittel, fra vers 9:
Jesus fortalte en lignelse til noen som stolte på at alt stod rett til med dem, og så ned på andre:
10 To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. 11 Fariseeren stilte seg opp og bad slik: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.» 13 Tolleren stod langt nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig!»
14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.
Slik lyder Herrens ord.
Hva tror du Jesus vil gjøre med akkurat din personlighet med disse ordene. Jeg vet at han i hvert fall har ett mål med hver enkelt av oss før vi går hjem fra kirken. «Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud,» hørte vi. Jesus ønsker at hver enkelt av oss skal gå hjem fra Nøtterøy kirke i dag, rettferdige for Gud. Hva betyr det?
Jo, det betyr at du skal vite at det Gud har hatt imot deg er lagt igjen i kirken, og du kan gå ut av kirken som en fri kvinne og en fri mann. Det betyr at alt det dumme du har gjort er festet til korset. Det er ikke festet til din samvittighet lenger. Og du kan gå ut av kirken med løftet hode. Det er ganske fantastisk!
Det er dette Jesus vil deg i dag. Og gudstjenesten er bygget opp slik at dette kan skje med akkurat deg og meg.
Jesus hadde mange erfaringer med hvor trege disiplene var til å tro. Det er vel derfor han gjorde enkelte ting så overtydelige for oss. Han trykker det inn hos hver enkelt av oss. Han legger syndenes forlatelse inn i hånden din, legger fingrene dine rundt denne gaven, klapper på den lukkete hånden din, han legger sine hender rundt din hånd hender og sier det om igjen og om igjen: «Nå er gaven din! Nå er du tilgitt! Du kan gå ut som et fritt menneske.»
Jeg vet ikke hvordan tolleren så ut da han gikk ut av tempelet. Jesus beskriver ganske talende hvordan et skamfullt menneske ser ut:
13 Tolleren stod langt nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig!»
Kanskje gikk tolleren ut med øynene i bakken, og skyndte seg forbi de andre som hadde vært i Guds hus. Det var ikke kroppsholdningen som var den store forskjellen, men det var Jesu ord. Det er hva Jesus sier som teller, han som skal «komme igjen for å dømme levende og døde». Det er hans dom som teller.
Men det hadde vært fint, da, om tolleren visste og kjente hva som virkelig hadde skjedd med ham! Og det er derfor Jesus har gitt oss så mye hjelp til å kjenne og å vite at vi kan bli frikjent her og nå, og gå hjem rettferdige for Gud, for Jesu Kristi skyld. Han tar ikke bare bort skylden, han vil også løse oss ut av skammen!
«Løft deres hode!» sa Jesus. (Luk 21,28; Salme 3,4) Og han kom for å reise mennesker opp. Helt konkret ser vi at han ville møte mennesker ansikt til ansikt: Tiggeren Brtimeus måtte opp av grøfta. Tolleren Sakkeus måtte ned fra treet han hadde klatret opp i. Og dette er Guds evige hensikt med dem som tar imot Jesus: Hør hva som er Guds testamente:
Dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Joh 6,40
Det er dette som er Jesu mål med hver enkelt av oss som er i Nøtterøy kirke i dag. For noen gjøres dette målet ekstra tydelig: for de tre dåpsbarna og for deg som skal konfirmeres i dag.
Jesus ville at tolleren skulle løfte blikket. Og det er mange som trenger hjelp til å få løftet blikket, og slippe evangeliet inn i sin kroppsholdning, og la skammen slippe taket.
Men det kan være at du er en av dem som burde jekke deg ned noen hakk. Likesom skammen og fortvilelsen er en fare for noen, er dømmesyken en fare for andre. Kanskje er du en av dem som trenger å jekke deg ned, både i din omtale av naboer, innvandrere og av dem som tror og mener noe annet enn deg, og i omtalen av dem som ikke får livet til å henge sammen, for ikke å snakke om dem som har dummet seg ut for alle.
Det er lett å bli smittet av tidsånden. Når det gjelder omtale av andre, er det en ganske dominerende tidsånd. Når vi hver dag hører og leser snøfting over meningsmotstandere i fjernsyn og aviser, så må vi ta oss sammen for ikke å bli smittet. Når politikere med de høyeste embeter i landet tillater seg å snakke på den måten, hvordan skal da vi andre holde slike tilbøyeligheter i sjakk? Når vi daglig hører og leser mistenkeliggjøring og latterliggjøring av dem som mener noe annet om bomringen eller salg av Østre Bollærne eller plassering av pilegrimsstatuen, - hvordan skal vi da kunne ta vare på de grunnleggende menneskerettigheter når vi snakker om andre? Hvordan skal vi få til en renslig valgkamp?
På det mellommenneskelige plan er dagens tekst en tydelig utfordring til norsk kultur og til hver enkelt av oss. Når det gjelder forholdet til Gud, er jeg ikke sikker på om teksten er like aktuell. En ting er hva vi tror at andre tror og tenker, men når vi kommer inn på hverandre, tror jeg knapt jeg har møtt et menneske som stoler på at alt står bra til med dem og at Gud ikke har noe han skulle ha sagt dem.
Så har vi et mellomnivå mellom det mellommenneskelige og forholdet til Gud. Det er den offentlige debatt om religiøse spørsmål. Det finnes nok eksempler på snøfting og simple personangrep, men kritikerne har langt på vei klart å kneble all sunn kristen meningsutveksling ved å kalle enhver uenighet for strid og kjefting og skittkasting. Enhver henvisning til Bibelen blir kalt å slå hverandre i hodet med bibelord. Hvem ønsker å si noe eller skrive noe, når det venter slike merkelapper?
Konsekvensene av fariseerens holdninger er tragiske. Å se ned på andre har tragiske konsekvenser for dem som blir sett ned på. Det er tragisk når andre bryter ned verdigheten hos et menneske, og det er enda mer tragisk når dette mennesket begynner å tro på andres forakt og begynner å forakte seg selv. Jeg har en setning som stadig larmer inne i hodet mitt. Det var en dame som satt på kontoret mitt og sa: «Det er ikke rart at mannen min slår meg, så dum som jeg er!»
Jesus kom og reiste mennesker opp og møtte dem ansikt til ansikt. Han ville at den blinde Bartimeus skulle komme opp på beina når de skulle snakke sammen, og han ba Sakkeus komme ned fra treet, så de kunne møtes ansikt til ansikt. Noen trenger å senke blikket for å møte Jesus, og noen trenger å løfte blikket. Det handler evangeliet om i dag. Jesus vil oss alle noe, og kan forandre vår livsretning mens vi er samlet her i Nøtterøy kirke i formiddag.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Når vi skal lytte oss inn i denne teksten, er det viktig å lytte etter hvem som er adressaten. Hvem er det Jesus snakker til? Det kan bære galt av sted å ta alt Jesus sier som ord til akkurat meg, akkurat som det kan gå helt galt om jeg forsyner meg av medisiner som er utskrevet til andre.
Jesus fortalte en lignelse til noen som stolte på at alt stod rett til med dem, og så ned på andre.
Så får vi ransake oss, da. Er dette ord til meg? Er dette ord til deg? Stoler du på at alt står rett til med deg, og ser du ned på andre. Det er lett å avfeie disse spørsmålene med å si: Ja, hvem kan vel si at han ikke ser ned på andre? Det blir for enkelt. Og det er en livsfarlig omgang både med bibelord og medisiner.
Hovmod har vært regnet som en av de syv dødssyndene i kirkens
undervisning. Disse syndene er spesielle fordi de ødelegger vår
kjærlighetsevne, ødelegger kjærligheten mellom menneskene, og de ødelegger for
Guds kjærlighet i denne verden. Hovmod er en slik synd. De andre seks er
misunnelse, sinne, latskap, gjerrighet, fråtseri og begjær. (Den katolske kirkes katekisme, Oslo 1994, side 468-9)
Synden og tragedien i hovmodet er at den hovmodige ikke regner med Gud. Tragedien for hovmodige mennesker er at de tror at de er alene. De bruker andre mennesker i stedet for å se dem inn i øynene. De reiser seg opp ved å tråkke på andre. Og de lever som om Gud ikke fantes, - som om Gud verken møter dem med kjærlighet eller krever dem til regnskap.