Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
12. søndag etter pinse, 1. rekke
Torød kirke
26. august 2001 kl 11.00
336 Å, kor djup er Herrens nåde
Jes 2,12-17 HERREN DØMMER HOVMOD
328 Å, hvor er jeg vel til mote
Rom 3,21-26 RETTFERDIGHET VED TROEN
063 Jeg har en venn som har gitt sitt liv
------------------------
Luk 18,9-14 FARISEEREN OG TOLLEREN
------------------------
449 Ren og rettferdig
FORBØNN 1 (+ Forbønn for kronprinsparet)
093 Det skjer et under i verden
DÅP
350,4-6 Å, la meg alltid finnes i lysets rette drakt
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Amen.
Et ekstra velkommen til dere som kommer med barn til dåp i dag. Jeg håper dere vil merke at det skjer noe med barnet deres i dag, og at det er en spesiell dag for hele familien.
Mange av oss har vel bryllupsstemningen fra i går i oss fremdeles. Vi skal markere kronprinsbryllupet i forbønnen.
Det er ikke for ingenting at vi har innledet denne gudstjenesten med å synge om Herrens nåde. I dag løfter tekstene på lokket for vår skam og vårt hovmod. Vi skal lese om fariseeren og tolleren. Jeg håper for hver enkelt av oss, at vi må oppleve Guds vennlighet så nærværende i kirkerommet i dag, at vi lar ham lette litt på lokk som vi ellers holder tett lukket.
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...
Jeg har tre ønsker for denne prekenen:
1. For det første at den må lirke et troens ord inn til den som kjenner skam. Noen kveles av skam, andre har skammen som et mørkt og stengt rom dypt nede i sjelen.
2. For det andre håper jeg prekenen må smelte hovmodet i den enkelte av oss. Mange har hovmodet som et skall rundt seg. De "stoler på at alt står rett til med dem, og ser ned på andre" (v.9) Hovmodige mennesker er ensomme mennesker, og de stenger veien til Gud både for seg selv og andre.
3. For det tredje håper jeg prekenen kan være del av en stille samtale, - om forskjellen mellom syndserkjennelse og selvforakt.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18. kapittel, fra vers 9:
Jesus fortalte en lignelse til noen som stolte på at alt stod rett
til med dem, og så ned på andre: 10
To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre
toller. 11 Fariseeren stilte seg opp og bad slik: "Gud, jeg
takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og
bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to
ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." 13 Tolleren
stod langt nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg
for brystet og sa: "Gud, vær meg synder nådig!" 14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig
for Gud, den andre ikke. For den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og
den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.
Hellige
Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Dagens tekst har en tydelig adresse: Jesus fortalte en lignelse til noen som stolte på at alt stod rett til med dem, og så ned på andre. Gjelder det oss som samles til gudstjeneste i Torød kirke? Her gjelder det å ha tungen rett i munnen.
Jeg hører av og til mennesker som står på lang avstand fra en menighet snakke om hvor hovmodige de er, de som går til gudstjeneste. De tror de er bedre enn andre. Og særlig de som går til nattverd. Jeg har en annen erfaring. Jo mer jeg er blitt kjent med en etter en som går til nattverd, jo tydeligere blir det at de kommer til nattverd fordi de trenger Guds nåde, - ikke fordi de tror at de er bedre enn andre, snarere tvert i mot. Men det er klart at de som ikke går til nattverd, gjør seg sine tanker om de som går til nattverd. Å gjøre seg tanker om andre er en risikabel affære! Tenk bare på teksten jeg leste.
Hovmod har vært regnet som en av de syv dødssyndene i kirkens undervisning. Disse syndene er spesielle fordi de ødelegger vår kjærlighetsevne, ødelegger kjærligheten mellom menneskene, og de ødelegger for Guds kjærlighet i denne verden. Hovmod er en slik synd. De andre seks er misunnelse, sinne, latskap, gjerrighet, fråtseri og begjær. (Den katolske kirkes katekisme, Oslo 1994, side 468-9)
Synden og tragedien i hovmodet er at det ikke regner med Gud. Tragedien for det hovmodige mennesket er at det tror at det er alene. De bruker andre mennesker i stedet for å se dem inn i øynene. De reiser seg opp ved å tråkke på andre. Og de lever som om Gud ikke fantes, - som om Gud verken møter dem med kjærlighet eller krever dem til regnskap. Av de mange stedene det står om hovmod i Bibelen, skal jeg nevne noen få:
5. Mosebok 8,12 Når du kan spise deg mett, når du bygger fine hus
og får bo i dem, 14 da vokt deg så du ikke blir hovmodig og glemmer
Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset.
Nehemja 9,29 Du, Herre
Gud, advarte folket; for du ville føre
dem tilbake til din lov. Men de var hovmodige og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, som gir menneskene liv når de følger
dem. De vendte ryggen til i trass; stridlynte var de og ville ikke høre.
Salmenes bok 10,4 Den
gudløse sier med hovmodig mine: "Han
krever meg ikke til regnskap! Det er
ingen Gud." Slik tenker han alltid.
Salomos ordspråk 16,18
Stolthet fører til undergang, og
hovmod står for fall.
1. Korinterbrev 13,4
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke,
den skryter ikke, er ikke hovmodig.
Hovmod er en fristelse for oss alle, slik skam og selvforakt også er fristelser for oss alle. Fariseeren og tolleren står for hovmod og mismot.
Vi har alle tendenser i oss til å miste motet, til å synke ned i skam og selvforakt. Jeg for min del merker det særlig når jeg har lite krefter. Da minnes jeg om alle tabbene jeg har gjort, og alle feilene. Mange år etter kan jeg høre ordene i kritikk jeg har fått, som rungende ekko i øregangene. Og så forbindes kritikken med en dyp visshet om at jeg har såret Gud, jeg har såret mennesker han er glad i, jeg har såret meg selv, og alle Guds gode planer med meg. Og jo mer jeg slår øynene ned i skam, jo mer knugende føles himmelen over meg.
Midt mellom hovmodet og mismotet står frimodet, - tryggheten, tilliten og tiltroen til Guds nådige kjærlighet. Hovmod og mismot er begge mangel på psykisk sunnhet. Mismotet lar motet renne bort i ingenting. Hovmodet psyker seg opp med en kvalmende selvopptatthet. Mismot sprer seg, hovmod er frastøtende.
I dagens tekst er det som Jesus prøver å få øyenkontakt både med fariseeren og med tolleren. Han prøver å få fariseeren til å senke blikket til vannrett posisjon, og han innbyr tolleren til å løfte blikket til vannrett posisjon.
· Fariseeren må våge senke blikket, for å møte Jesu blikk. For Jesus står ved siden av dem som fariseeren ser ned på. Enten fariseeren liker det eller ikke, så er Jesu posisjon akkurat der, ved siden av den som fariseeren ser ned på. Jesu plassering er ikke der hvor han kan godkjenne mennesker. Jesus plasserer seg der han kan frelse mennesker og gi dem verdighet.
·
Og Jesus står foran tolleren, og ber ham løfte
blikket, og se på sin frelser. Og se at hver enkelt synd han skammer seg over,
har fått den behandling de fortjener: Syndene er blitt naglet til korset. De er
ikke bortforklart eller glemt. Det er liten trøst i å bortforklare og glemme -
de er naglet til korset. Og Jesu venter bare på et blikk: “Vil du holde fast i
syndene dine, eller vil du la syndene henge fast på korset?”
Det er et faktum at en del forkynnelse har stanset ved de nedslåtte øyne, det er blitt en egen fromhet å tenke masse på sine synder. Da er veien farlig kort til en selvforakt som ikke er forenlig med Guds kjærlighet til oss.
Den tydeligste formulering av selvforaktens lov, har Aksel Sandemose gitt oss. I boken “En flyktning krysser sitt spor” fra 1933 satte han opp Jante-loven, etter den lille byen Jante i Danmark:
1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like
meget som oss.
3.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg
du er bedre enn oss.
5.
Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
6.
Du skal ikke tro du er mer enn oss.
7.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
8.
Du skal ikke le av oss.
9.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10.
Du skal ikke tro du kan lære oss noe.
Dette er en drepende lov, og en drepende holdning mellom mennesker. Den deler menneskeheten i to: Du og oss. Du er helt alene, og vi andre står sammen og er noe som du ikke er. Janteloven er hovmodets lov for dem som er "oss" og mismotets lov for den som bare er "du". Janteloven er en lov for de nedslåtte øyne.
Syndsbekjennelsen ved gudstjenestens begynnelse handler om å møte Jesu blikk, og bli ferdig med fortidens synder. Det er det sunneste et menneske kan gjøre.
Syndsbekjennelsen er tydelig, slik tollerens bønn er tydelig. “Gud, vær meg synder nådig,” sa han. Det er rett på sak. Ikke en utydelig antydning som “Jeg har nok kanskje ikke vært som jeg skulle.” Antydninger legger et motløshetens teppe over livet. Nei, vi bekjenner tydelig: “Jeg har krenket deg med tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.”
Janteloven dukker oss ned i selvforakt. Jesus kom ikke for å dukke oss ned i selvforakt. Han kom for å reise mennesker opp. Guds måte å tilgi på er å reise mennesker opp. Først reiser han oss opp til ansvar for våre liv, han innkaller oss til oppgjør. Foran den hellige Gud er det vel ikke bare tolleren som slår blikket ned og kjenner skammen. Men der og da innbyr han oss til å sette navn på synden, klart og tydelig og uten bortforklaringer og unnskyldninger. Jesus løfter verdens synd opp på korset, i et offentlig oppgjør synlig for all verden. Når vi sier det samme om synden som Gud sier, da er veien åpen for hans nåde. Da slipper han til med tilgivelsen og han reiser oss opp til nytt liv her på jorden. En dag skal han reise oss opp til evig liv, og han gleder seg til den dagen!
Du som er stivnet i hovmod: La Jesus få løse opp din overlegenhet, og la ham få gi deg verdighet i stedet!
Du som faller sammen i mismot: La Jesus få reise deg opp av selvforakten, og la ham få gi deg verdighet i stedet!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.