Søndagens tekst: Matt 16,21-23
Fra den
tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra til
Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide
mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han oppstå. Da tok
Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham: "Gud fri deg, Herre!
Dette må ikke hende deg." Men Jesus snudde seg og sa til Peter: "Vik
bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud
vil, bare for det som mennesker vil."
Det er litt
av en reaksjon Peter får i retur for sin velmente irettesettelse! Jesus, som
ellers var så lydhør, må ha kommet i en dramatisk situasjon ved Peters ord,
siden han kunne reagere så voldsomt.
Kanskje har det med stedet å gjøre?
Lukas forteller at det skjedde ved Jeriko, denne glitrende oasebyen under Har
Qarantel, Førtidagersfjellet. Etter tradisjonen var det fra dette fjellet
djevelen viste Jesus alle verdens riker og deres herlighet. De skulle djevelen
gi ham, hvis han bare ville falle ned og tilbe ham. Det var en annen vei som
var lagt opp for Jesus til å få all makt i himmel og på jord: Han måtte dra
til Jerusalem og lide, bli slått i hjel og stå opp fra de døde. Djevelen
fristet ham med en lettvint vei. Men Jesus vek unna. Det var ikke tiden. Og det
var så visst ikke måten. (Matt
4,8-9)
Grunnstein og snublestein
Og nå er det
Peter som ville friste Jesus bort fra veien han måtte gå. Peter, som rett før
hadde bekjent: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Og Jesus sa:
"Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke." Og så kommer
fristelsen fra akkurat Peter, klippen, kirkens nyutnevnte, apostoliske
grunnvoll: "Dette må ikke hende deg." Bare fem vers etter at Peter
fikk oppdraget, fikk han Jesu voldsomme avvisning: "Vik bak meg, Satan! Du
vil føre meg til fall." Ordrett står det: Du er en snublestein (skandalon)
for meg. Du lager skandale for meg!
Den lettvinte veien
På samme måte
som andre mennesker, møtte Jesus stadig fristelser til å gå den lettvinte
veien. En gang kom de og ville gjøre ham til konge med makt. Det var jo konge
han skulle bli. Men Jesus vek unna. Det var ikke denne måten det skulle skje
på. (Joh
6,15)
Den lettvinte veien er også en av våre
hovedfristelser. Langt inn i den kristne tjeneste fristes vi til dette. Hvis vi
bare mener det godt, fristes vi til å manipulere, plukke bibelord ut av sin
sammenheng, og hoppe over bibelord som ikke er så populære for tiden. Guds ord
er offentlig i den forstand at alle skal ha fullt innsyn i det vi sier,
og alt vi forkynner skal ligge åpent for Guds ansikt. Trikse-, mikse- og
fikse-kulturen må ikke få feste seg i menigheten!
Vi
har tatt avstand fra all fordekt og skammelig ferd, vi bruker ikke knep, og vi
forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt anbefaler
vi oss selv idet vi vender oss til hvert menneskes samvittighet. 2 Kor 4,2
Jesus brøt av
fristelsen til å søke innflytelse ved offentlig berømmelse eller ved skjulte
gjerninger. Han forankret seg i målet: at Faderens navn skulle bli det herligste
over hele jorden. - Vi innvier oss til det samme hver gang vi ber Herrens bønn:
"La ditt navn holdes hellig! For riket er ditt og makten og æren i
evighet."
Da mønsteret ble lagt
Det går
linjer fra dagens tekst tilbake til vår urhistorie, - til skapelsen, Adam og
Eva og syndefallet. Urhistorien er vår historie. Urhistorien beskriver
våre livsrammer i dag: Vår lengsel etter Gud og hans stengsel mot oss. Guds
lengsel etter oss og vårt stengsel mot ham. Den innerste kjerne i våre
stengsler mot hverandre er stengslene mellom oss og Gud. Når båndene til Gud
ødelegges, flises straks båndene mellom mennesker i stykker også.
De første menneskene løp fra sin
selvstendighet og sitt livsansvar, og begynte å unnskylde seg: De skyldte på
hverandre og på Gud og på slangen. De la ansvaret et annet sted, - og ble
handlingslammet. Våre reaksjonsmønstre i dag bekrefter urhistorien.
De tre grunnleggende unnskyldningene
Det er
temmelig avslørende å se de umiddelbare konsekvenser av syndefallet i 1 Mos 3.
Det første som viste seg var skammen.
Mennesket som Gud hadde skapt til å herske over fugler og dyr og fisker, -
mennesket som Gud hadde satt til å verne og dyrke haven, - mennesket som Gud ga
den tillit å få bestemme dyrenes navn, - dette frie og taleføre mennesket gjemte
seg for Gud.
Det andre som skjedde, var at mennesket
begynte å unnskylde seg. De tre grunnleggende unnskyldningene ble tatt i bruk
med en gang: "Kvinnen fristet meg" - "Kvinnen som du
gav meg" - "Slangen fristet meg". Vi bekrefter
syndefallet hver gang vi trekker oss unna ansvaret og unnskylder oss.
"Kvinnen
fristet meg!" sa Adam. Og vi følger opp: "Jeg kunne ikke noe for det.
Det var ikke min feil. Det var hun som sa... Han kom og... De sa at jeg
måtte..."
Skyld ikke på andre! - La oss i stedet
reise oss og ta ansvar! Det er fristerinnens ansvar at hun frister, og mitt
ansvar at jeg gir etter. Jeg er også i stand til å friste andre, og har mitt
ansvar for det.
"Kvinnen
som du ga meg!" sa Adam. Og vi følger opp: "Hvor er Gud der
mennesker fritt driver overgrep og etnisk rensing?"
Skyld ikke på Gud! - La oss i stedet
reise oss og ta ansvar! Det er mennesker som står for urettferdigheten. Dette
er også vi troendes til, dersom vi vikler oss inn i urettferdighet! Dette må vi
rydde opp i! Vi kan nok undres over at Gud ikke griper inn og stopper
ondskapen, men ondskapen er vår, og hans verdensstyre ligger langt over vår
forstand. (Jes
55,8-9)
"Slangen
fristet meg!" sa Eva. Og vi følger opp: "Det var djevelen som var løs
under krigen. Landsvikerne var besatt. Det er fordervsmaktene som rår. Vi ble
ridd av demoniske styresmakter."
Skyld ikke på djevelen. - La oss i
stedet reise oss og ta ansvar! Alt dette er også vi troendes til, hvis vi
vikler oss inn i urettferdige strukturer! Dette må vi rydde opp i.
Å skylde på
andre og på Gud og på djevelen er å løpe fra ansvaret.
Ingen
som blir fristet, må si: "Det er Gud som frister meg." For Gud
fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet,
lokkes og dras av sitt eget begjær. Jak 1,13-14
Adam, hvor er du?
Gud ropte på
Adam for å få ham frem i lyset, og for at Adam selv skulle sette ord på hva som
var skjedd. Han hørte på mannens og kvinnens unnskyldninger, og så trakk han
både mannen og kvinnen og slangen til ansvar. Det går en klar linje fra Guds
første oppgjør med alle tre parter, mannen og kvinnen og fristeren, og frem til
dommens dag hvor alle parter skal stå til ansvar, både djevelen og hver enkelt
mann og kvinne.
Gud spurte Kain på samme måte:
"Hvor er din bror?" Kains unnvikende svar er blitt til to slagord:
"Jeg vet ikke!" "Er jeg min brors vokter?". Slagordene blir
groteske når en tenker på at Kain nettopp hadde myrdet sin bror. (1 Mos 3,9 og 4,9)
Unnskyldninger på fristelsens tre
Vi forer
hverandre med slagord som avdramatiserer synden. For eksempel "Det er
menneskelig å feile...". - Det er påfallende at fortsettelsen ikke tas
med: "...men det er djevelsk å fortsette med det!" (Errare
humanum est, sed diabolicum perseverare.)
Vi forer hverandre med unnskyldninger:
Ingen er fullkommen! Alt flyter! Det er så mange tolkninger! Det er så
vanskelig! Jeg får det ikke til! Jeg kan ikke noe for det! Når ingen andre er
glad i meg, så må jeg være det selv! Gud kan da ikke være så stiv på det! Det
er ikke så farlig! Det er lov å prøve seg! Alle andre gjør det! Jeg gjør meg
ikke bedre enn jeg er! Pytt, pytt, en pølse i slaktetiden! Det du ikke vet, har
du ikke vondt av! Har du lyst, har du lov! Litt må man da unne seg!
På fristelsens tre henger alle disse unnskyldningene,
og tusen andre. Det er bare å strekke seg opp og hente dem ned. De andre bruker
dem også. Så pynter vi på unnskyldningen med et smil, et skuldertrekk. Og så
legger vi på litt vond samvittighet for sikkerhets skyld. Det er blitt sånn at
bare vi har litt vond samvittighet, kan vi visst tillate oss hva som helst.
"Du kan mislykkes mange ganger, men du
er ikke mislykket før du begynner å skylde på andre." Olaus Petri
1493-1552
Djevelen er fristeren
Den første
rollen vi møter djevelen i, er som fristeren. Han er gjenkjennelig allerede i
sin første tilnærming til menneskene. (1 Mos 3,1-6)
Djevelen
bruker list:
1 Slangen
var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt.
Djevelen sår
tvil om Guds ord:
Slangen
sa til kvinnen: "Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av
noe tre i hagen?"
Djevelen
lyver med halve sannheter om konsekvensene,
4 Da
sa slangen til kvinnen: "Dere kommer slett ikke til å dø!
Djevelen
setter Gud i uheldig lys,
5 Men
Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet;
dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt."
Djevelen får
oss til å feste blikket på det forbudte.
6 Nå
fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på - et prektig tre, siden det kunne gi
forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, som var med
henne, og han spiste.
Djevelens spill
Fristeren har
en stemme som gir god gjenklang i våre selvopptatte rom: "Ser du nå hvor
urimelig Gud er. Har han virkelig plassert deg midt i en have, og så får du
ikke lov å spise av noe tre? Noe så livsfiendtlig! Du får jo ikke lov til noen
ting! Se hvor bra alle andre har det! Se på Abels offer! Han har det godt med
Gud, han. Gud smiler til ham. Jaja, du har nå ikke fortjent bedre heller! Abel
er jo sauebonde, mens du bare graver i jorda." (1 Mos 3,1 og 4,1-5)
Djevelen baktaler Gud, han trekker deg
med til steder der Guds handlinger ser ubegripelige ut, og han fyrer opp under
enhver tvil og forargelse. Djevelen tar tak i alle dine nederlag og anklager
deg til fortvilelse.
Djevelen brukte bibelord da han fristet
Jesus, og han er en kløpper i teologi: "Når du likevel ikke kan bli
syndfri, kan du bare gi opp. En hver handling du gjør er syndig, derfor er alt
bare et spørsmål om grader av synd. Alt flyter! Når andre har laget kaos
allerede, gjør det liten forskjell om du også tar deg noen friheter!"
Djevelen er
en sjelefiende som vil flise opp mine bånd til Gud.
Han sår tvil
inn i min tro, løgn inn i min tillit, baktalelser inn i min takknemlighet,
motvilje inn i min tjeneste, likegyldighet inn i min gudsfrykt, og han sår
fristelser inn i min kjærlighet.
En annen vei
Jesus måtte
tydeligvis ta kraftig i for å bryte fristelsens fortryllelse. Og han lærte
disiplene å ta kraftig i for å avbryte fristelsene.
Om
ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra deg! Det er
bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kastes i
helvete. Matt
5,29
Fristelsenes
makt må vi ikke undervurdere. Derfor avsverger vi djevelen og alle hans gjerninger
og alt hans vesen. Det stod mye på spill for Jesus. Hans frelsergjerning ville
bli avlyst hvis han lyttet til Peters vennlige stemme. Det står mye på spill
for oss også. Vår frelse vil bli avlyst om vi lytter til djevelens vennlige
stemme.
Veien Jesus måtte gå
Jesu
frelsesvei måtte gå til Jerusalem, gjennom lidelse og død til oppstandelse. Han
skulle ikke bare fortelle at Gud tilgir og glemmer våre synder. Tilgivelsen er
ikke bare noe som skjer under dyna når jeg ber "forlat oss vår
skyld". Tilgivelsen skjedde offentlig på korset, åpent og synlig både for
meg som synder og for dem som lider under mine synder.
Jesus kom for å sone syndens straff, og
åpenbare for hele verden og for alle undertrykte at det er en rettferdig
verdensorden. Vi ber om at denne verdensorden må slå inn på jorden vår, når vi
ber: "La din vilje skje på jorden som i himmelen!"
Mine synder hører hjemme på korset
Vi kan ikke
bruke tilgivelsen på korset som påskudd til å fortsette å synde. Jesus kom for
å gjøre ende på djevelens gjerninger.
Den
som synder, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen. Og det var
for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg. 1 Joh 3,8
Korset sier
ikke at det ikke er så farlig, men at så farlig er det! Hør hva Jesus ropte da
han bar verdens synd på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt
meg!?" Så farlig er det å synde. (Matt 27,46)
Her, på korset, uttømmes Guds
fortvilelse og vrede over synden, hans fortvilelse og vrede over det jeg har
ødelagt i hans skaperverk, over de friheter jeg har tatt meg mot dem som han
elsker, og over at jeg har brutt i stykker hans gode planer for akkurat meg og
mitt liv.
Djevelen er avvæpnet
Guds vrede
uttømmes virkelig på korset. Det skjer full utladning. Guds vrede er uttømt, og
det samme er djevelens makt. For i den samme korsdøden blir også djevelen
avvæpnet. Djevelen kan ikke lenger bringe meg til fortvilelse ved å minne meg
om min skam, mine synder og mine nederlag. Det er alt sammen løftet opp på
korset, og betalt og vasket bort.
Gjeldsbrevet
som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å
nagle det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram
til spott og spe da han triumferte over dem på korset. Kol 2,14-15
Når djevelen
er avvæpnet på denne måten, skal vi væpne oss:
Når
Kristus altså har lidd under sitt jordeliv, så skal dere væpne dere med
denne tanken: Den som har lidd her i livet, er ferdig med synden. Derfor skal
han ikke lenger følge menneskelige lyster, men leve resten av sitt liv etter
Guds vilje. 1
Pet 4,1-2
Grip framfor alt troens skjold; med
det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ef 6,16